Flinkeste mødrene i klassen

  • Av
    Publisert 01.03.07
    Tidligere journalist i Gemini, NTNU

For 35 år siden var homofil kjærlighet straffbar etter norsk lov. Snart får lesbiske par offentlig hjelp til å bli mødre.

Ingen baker så mange boller som lesbiske mødre. Ingen tenker grundigere over hva slags leker ungene skal få, og hvilke aktiviteter de skal være med på. Ingen er så opptatt av at barnet skal ha mannlige rollemodeller, eller legger så godt til rette for det – langt mer enn hva heterofile enslige mødre gjør. Og ingen er så villig til å ta permisjon uten lønn for å passe barn de overhodet ikke har noen juridiske rettigheter til.

Det forteller doktorgradsstipendiat Sigrun Saur Stiklestad ved NTNU. Hun forsker på planlagte barn i lesbiske familier, og framholder lesbiske mødre som noen av de flinkeste mødrene i klassen på ganske mange områder.

Rett til hjelp i Norge

De fleste norske kvinner får barn på den gammeldagse måten. Noen trenger av en eller annen grunn hjelp, og da fins et tilbud om såkalt assistert befruktning: sæddonasjon eller prøverørsbefruktning. Men bare for dem som lever i fast forhold med en mann, altså heterofile. I motsetning til medsøstre i våre naboland kan ikke lesbiske i Norge få assistert befruktning fra det offentlige helsevesenet.

Enn så lenge. Nå har et flertall i Bioteknologinemnda anbefalt at bioteknologiloven endres, slik at også lesbiske par får rett til assistert befruktning. Regjeringen skal avgjøre spørsmålet i sammenheng med behandling av felles ekteskapslov for homofile og heterofile. Saken vil bli avgjort i 2008.

Det er grunn til å tro at regjeringen vil følge nemndas anbefaling, og homofile og lesbiske har hilst den med stor glede.

– Om det ikke nettopp vil bety en eksplosjon i antall lesbiske svangerskap, vil det helt sikkert bli mer vanlig med slike familier. På samme måte som det har blitt vanligere å stå fram som homofil og leve åpent i homofile forhold, sier Stiklestad.

Hun antar at spørsmålet om barn eller ikke barn vil få ny aktualitet for mange lesbiske par. Blant mye annet har det til nå vært et spørsmål om både legitimitet og penger. Det har aldri vært forbudt å reise utenlands for å få hjelp til assistert befruktning, men mange kan likevel ha kviet seg for det, opplevd det som en nedverdigende løsning – noe som ikke er helt akseptert, akkurat som at familieformen deres ikke er helt akseptert. Dessuten er det en uforholdsmessig dyr affære å dra utenlands for å få utført en relativt enkel tjeneste.

Stebarnadopsjon

Et annet statlig paradoks er knyttet til spørsmålet om stebarnadopsjon: Selv om lesbiske kvinner ennå ikke har rett til assistert befruktning, har de full rett til å adoptere partnerens barn, hvis de to er registrerte partnere. Det skjer da også at lesbiske sammødre søker om å få adoptere det barnet partneren har født etter assistert befruktning i utlandet.

Lovverket er imidlertid komplisert, barnevernet må inn i bildet – og kverna maler så langsomt at tilsagnet kanskje ikke kommer før ungen har lært å gå. Dermed går sammoren glipp av viktige rettigheter rundt fødsel og spedbarnstid.

Heterofile par som har fått assistert befruktning, forholder seg til et annet et annet og enklere lovverk, uten noe barnevern i bildet. Her kan mors partner bli juridisk far ved dom i god tid før fødselen, forutsatt at han har samtykket i assistert befruktning.

I Sverige har de forenklet lovverket, slik at hetero- og homofile behandles likt i spørsmål om stebarnadopsjon, og det juridiske er på plass i god tid før fødselen.

Stiklestad håper at nye befruktningsrettigheter, og dermed større aksept, også etter hvert vil få slutt på en nedverdigende forskjellsbehandling her til lands.

Foto: Håvard Kallestad En (nesten) helt alminnelig pionerfamilie Christine (6) går i 1. klasse og bor i et vanlig rekkehus i et vanlig boligområde i Trondheim. Det eneste som skiller henne fra de andre ungene i nabolaget, er at hun har to mødre: Turid (38) som har født henne og heter mamma (til høyre i bildet), og Cecilie (40) som er sammor og heter Cessi. De to har vært kjærester og samboere i snart ni år. Christine er dessuten en liten pioner i en liten pionerfamilie: Hun er ett av de første barna her til lands som er født etter assistert befruktning på Stork-klinikken i Danmark – og trolig det aller første i Trondheim. Selv tar hun pionerstatusen med fatning. Hun vet godt hvordan hun ble til, og synes ikke det er noe spesielt rart verken med det eller med familiekonstellasjonen. – Og hvis dæm spør, så bare forklarer æ det, er hennes kommentar. Familien omfatter dessuten Cecilies 16 år gamle sønn. Han er sannsynligvis den første i Trondheim som ble født av lesbisk mor som averterte etter donor i avisa. Det var en relativt uhørt ting å gjøre den gangen, og slik inseminasjon var heller ikke tillatt. Storebror har hatt jevnlig kontakt med sin biologiske far. Det har ikke lillesøster, siden hennes far er ukjent. Men mødrene har alltid sørget for at det finnes menn i omgivelsene: Morfar og onkel har alltid stilt opp, og nå har jo huset sin egen unge mann. Og verken mødre eller barn har noen gang opplevd negative reaksjoner fra omgivelsene. – Vi har bare blitt positivt møtt, i alle sammenhenger, understreker Turid og Cecilie. Hadde muligheten for assistert befruktning eksistert i Norge da Christine ble påtenkt, ville mødrene selvsagt valgt det. – Vi var heldige. Vi klarte oss med ett forsøk. Men noen trenger mange, og hver gang er det snakk om klinikkopphold, flybilletter og hotell. Vi kjenner folk som sparer og sparer, og har brukt summer helt opp i 100 000-kronersklassen, Å reise utenlands kan bli så dyrt at folk gir opp, mener Turid og Cecilie.

Foto: Håvard Kallestad
En (nesten) helt alminnelig pionerfamilie
Christine (6) går i 1. klasse og bor i et vanlig rekkehus i et vanlig boligområde i Trondheim. Det eneste som skiller henne fra de andre ungene i nabolaget, er at hun har to mødre: Turid (38) som har født henne og heter mamma (til høyre i bildet), og Cecilie (40) som er sammor og heter Cessi. De to har vært kjærester og samboere i snart ni år.
Christine er dessuten en liten pioner i en liten pionerfamilie: Hun er ett av de første barna her til lands som er født etter assistert befruktning på Stork-klinikken i Danmark – og trolig det aller første i Trondheim.
Selv tar hun pionerstatusen med fatning. Hun vet godt hvordan hun ble til, og synes ikke det er noe spesielt rart verken med det eller med familiekonstellasjonen. – Og hvis dæm spør, så bare forklarer æ det, er hennes kommentar.
Familien omfatter dessuten Cecilies 16 år gamle sønn. Han er sannsynligvis den første i Trondheim som ble født av lesbisk mor som averterte etter donor i avisa. Det var en relativt uhørt ting å gjøre den gangen, og slik inseminasjon var heller ikke tillatt.
Storebror har hatt jevnlig kontakt med sin biologiske far. Det har ikke lillesøster, siden hennes far er ukjent. Men mødrene har alltid sørget for at det finnes menn i omgivelsene: Morfar og onkel har alltid stilt opp, og nå har jo huset sin egen unge mann. Og verken mødre eller barn har noen gang opplevd negative reaksjoner fra omgivelsene. – Vi har bare blitt positivt møtt, i alle sammenhenger, understreker Turid og Cecilie.
Hadde muligheten for assistert befruktning eksistert i Norge da Christine ble påtenkt, ville mødrene selvsagt valgt det. – Vi var heldige. Vi klarte oss med ett forsøk. Men noen trenger mange, og hver gang er det snakk om klinikkopphold, flybilletter og hotell. Vi kjenner folk som sparer og sparer, og har brukt summer helt opp i 100 000-kronersklassen, Å reise utenlands kan bli så dyrt at folk gir opp, mener Turid og Cecilie.

Lite utforskede pionerer

At mange norske barn vokser opp med to mødre eller

to fedre, er i og for seg gammelt nytt. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) har anslått at mer enn 20 000 norske barn kan ha foreldre med homoseksuell legning.

Et flertall av disse er resultat av tidligere, heterofile forhold. Men mange lesbiske par har ordnet seg ved privat sæddonasjon fra en villig venn – som vanligvis også har en aktiv farsrolle. Akkurat slik de fleste fedre som ikke bor sammen med sine barn, har.

Og de siste årene har atskillige fått assistert befruktning i ett av våre naboland. Det samlede antallet er ukjent. Men i 2005 var hele 40 prosent av de 403 befruktede kvinnene ved den danske Stork-klinikken norske lesbiske.

– Det er derfor verd å merke seg at de planlagte lesbiske familiene alt finnes, mener Stiklestad. – Men de er av ny dato, vi vet ikke hvor mange de er, og det er ikke forsket så mye på dem her i Norge.

NTNU-forskeren har dybdeintervjuet lesbiske familier som har fått planlagte barn, enten ved hjelp av en venn eller ved hjelp av assistert befruktning utenlands. Det hun ser, er ressursfamilier med unger som er usedvanlig planlagt og usedvanlig ønsket, og mødre med en refleksjon og åpenhet langt over gjennomsnittet.

– De er jo pionerer. Du skal ha mot og guts for å gjennomføre noe sånt. Hvorfor all denne fokusering på det problematiske? Hvorfor ikke se disse etterlengtede ungene som den fantastiske ressursen de er, spør Stiklestad.

Ingen tegn til skade…

Verden har nemlig helt siden 1970-tallet vært svært opptatt av hvordan det går med de ungene som vokser opp med en homofil forelder eller to. Får de trøbbel med kjønnsidentitet og -atferd? Blir de kanskje homofile selv? Eller i det minste ulykkelige og mobbet?

Svaret er entydig på alle spørsmålene: verken mer eller mindre enn andre unger.

– Det er et gjennomforsket tema, kan Stiklestad fortelle, – og ingen har funnet noe som helst tegn på at du tar skade, verken psykisk eller sosialt, av å ha en homofil forelder. Det som betyr noe, er kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre.

Kort sagt: kjærlighet og omsorg. Der som andre steder.

Hvor vanskelig det eventuelt er å akseptere mors legning, henger nøye sammen med når barnet får vite om dem. Førskolealder er greit. Der barnet er født inn i en heterofil kontekst, og er langt oppi skolealder når mor kommer ut av skapet, kan det føles vanskelig. Særlig fordi barnet da også selv må komme ut av skapet, på sin mors vegne, så å si.

I de planlagte lesbiske familiene Stiklestad nå har intervjuet, er dette uproblematisk. Her er de fleste ungene ennå i førskolealder, og ingen av dem har opplevd noe annet enn to mammaer og en eventuell pappa utenfor hjemmet.

– Mødrene er veldig i forkant. De er helt åpne om både legning og familiesituasjon. De går ut i skoler og barnehager og forklarer, sier forskeren.

Full åpenhet

Åpenheten er selvfølgelig en ren nødvendighet. Når to kvinner får barn, vil både omverdenen og barnet uunngåelig avkreve dem en forklaring. I Stiklestads materiale får ungene altså vite det som er å vite i det øyeblikket de er gamle nok til å forstå det.

Åpenhet om biologisk opphav er et prinsipp nedfelt i norsk lov. Foreldre som adopterer, har opplysningsplikt overfor barnet. Vanligvis er det da også tydelig for alle at adoptivbarnet må ha et annet opphav. I familier med assistert befruktning, der barnet utseendemessig ofte kan passere som biologisk avkom, er det ikke opplysningsplikt. Samtidig finnes jo donoren i et statlig register.

Dette er på mange måter et paradoks: Staten går inn for åpenhet, men legger samtidig til rette for hemmelighold og fortielse. Og for vanskelige situasjoner når/hvis barnet oppdager at mor og far ikke har fortalt sannheten.

– For forskning dokumenterer at de fleste mødre som har fått barn ved hjelp av assistert befruktning, aldri forteller barna at de har et annet biologisk opphav enn den juridiske faren. Han er kanskje redd for å bli avvist hvis barnet får vite det, sier Stiklestad. – Men fortielse oppleves ofte som løgn, og dermed som svik. Og hva kan det gjøre med forholdet mellom foreldre og barn, dersom sviket blir oppdaget?

Mer bevisst donorgruppe

I de fleste land der lesbiske har adgang til assistert befruktning, er sæddonorene anonyme. Derfor har barn av lesbiske, som har blitt til på den måten, vanligvis ikke kjent sitt biologiske opphav på farssiden. Det vil det bli en forandring på: I Norge tillates ikke anonym sæddonasjon. Her må en donor ta med i betraktningen at han om 18 år kan få en ukjent sønn eller datter på døra.

Stiklestad synes det er en fordel: – Da har barna, når de er 18, mulighet til å kontakte en biologisk far som var bevisst på hva han gjorde da han donerte sæd, og som er forberedt på å kunne bli kontaktet av et ukjent barn.

Sverige avviklet for noen år siden ordningen med anonyme donorer. Det viste seg da at donorgruppen endret seg: Giverne ble voksnere og mer bevisste. I Danmark rår fortsatt anonymitetsprinsippet. Der er en større andel av sædgiverne unge studenter.

Trengs far?

Far eller ikke far er et tema blant Stiklestads informanter. De fordeler seg noenlunde likt på mødre som brukte assistert befruktning utenlands, og mødre som fikk en mann til å stille opp som offisiell far. Begge gruppene forsvarer sine valg.

De som har en far til barnet, argumenterer for tilstedeværelsen av en pappa. De som ikke har det, argumenterer med at de jo alt er to foreldre. Og der det ikke finnes en pappa, vil begge mødrene kunne få foreldreansvar og juridiske rettigheter. Noen føler at med en far i nærheten ville de vært reddere for å knytte seg til barnet – hva hvis biologisk mor dør, eller forholdet blir slutt?

– Alle argumenterer med at de velger den løsningen som er best for akkurat dem og akkurat deres barn, sier Stiklestad. – I det hele tatt må disse mødrene hele tiden argumentere for og legitimere sine valg. Du finner knapt mer gjennomtenkte og ønskede barn!