Til forsvar for frisørfaget
Hva skal vi leve av her i landet når oljen tar slutt? Her er noen forslag.
La oss klippe håret på hverandre. Kostebindere, bøkkere og typografer har alle forsvunnet inn i historiens tåke. De fleste av dagens yrkesgrupper kommer til å slå følge. Om 100 år har teknologien beveget seg langt fra det vi kjenner i dag. Ingen vil lenger etterspørre telemontører, bibliotekarer eller postbud.
Samfunnet forandrer seg med stormskritt, men menneskekroppen er noenlunde konstant. Håret vil fortsatt gro. Vi vil fortsatt ha behov for å klippe det. Altså er frisørutdanningen noe av det mest langsiktige et ungt menneske kan satse på.
La oss sørge for at frisørene har noe å spise. En frisør står på føttene hele dagen. Det er et anstrengende yrke, og en frisør trenger minst tre måltider om dagen. Noen må produsere de måltidene som trengs for å opprettholde arbeidskraften i frisørbransjen.
Vi trenger bønder. Dessuten må bøndene produsere nok mat til å holde liv i seg selv, sånn at de kan lage mat til frisørene.
La oss sørge for at frisørene har tak over hodet. Noen må bygge frisørsalonger og hjem til frisørene. Hvis frisørene sover ute, kommer de til å få lungebetennelse og dø. Det er det ingen som ønsker, minst av alt i et samfunn som har definert frisørfaget som et satsingsområde. Derfor må en viss andel av befolkningen arbeide i bygningsbransjen.
Vi trenger ikke bare snekkere, men også arkitekter, murere, malere og rørleggere. Bygningsarbeiderne må i tillegg sørge for at bøndene har våningshus, låver og fjøs. Dessuten må bygningsarbeiderne bygge hus til seg selv. Og bøndene må lage mat til alle som bygger hus.
La oss sørge for at frisørene får en skikkelig utdanning. Ingen ønsker å få håret sitt herjet med av en ufaglært frisør. Derfor trenger fremtidens samfunn frisører med fagbrev. I vår tid tilsier det minst tretten års utdanning, fordelt på ti års grunnskole og tre års videregående yrkesfaglig utdanning.
Dermed må en viss andel yrkesaktive nordmenn jobbe i undervisningssektoren – ikke bare for å utdanne frisører, men også for å utdanne bønder og bygningsarbeidere.
La oss sørge for at frisørene kommer seg på jobb. Svært få tror at Norge kan bli et bilproduserende land. Dessuten er det slutt på oljen. La oss nøye oss med å importere biler, som altså går på strøm, hydrogen og – forhåpentlig – fusjonsenergi.
Men nordmenn må importere biler, selge biler, reparere biler og sørge for drivstoff. Noen må bygge veier og selge pølsemenyer langs dem. Sist, men ikke minst: Noen må opprettholde et fungerende kollektivtransporttilbud.
Dessuten er det ikke bare frisørene som trenger å komme seg på jobb. I fremtidens Norge vil både bønder, bygningsarbeidere og lærere ha et transportbehov. Som om ikke det var nok: Bøndene må lage mat til alle som jobber i samferdsel, noen må bygge hus til dem og noen må utdanne dem.
La oss sørge for at frisørene holder seg friske og glade. Frisørenes basisbehov er snart dekket i morgendagens samfunn. Og da har jeg ennå ikke nevnt at noen må skaffe klær til både frisørene, bøndene og de andre.
Noen må se til at lærerne er tilgjengelige på telefon. Telemontørene må kunne ringe etter en drosje, noen må hjelpe bilimportørene å føde, og noen må betjene svømmehallen, sånn at jordmødrene får svømt. Og noen må skrive bøkene som badevaktene leser.
Det fins masser å ta seg til i fremtiden, i en frisørbasert økonomi. Norge står bare overfor én alvorlig utfordring: Hva skal vi leve av når håret tar slutt?
