Skremmes til å redde klimaet?
Kan vi skremmes til å ta vare på klimaet? – Det er mulig, men forutsetter at man unngår moralisering, sier psykolog og risikoforsker Torbjørn Rundmo ved NTNU.
Vi har hørt det i årevis: Gjennomsnittstemperaturen på jorda har steget med så-og-så mange grader de siste ti årene. Så-og-så mange grader varmere vil det bli om 20 år hvis vi ikke straks stanser økningen av CO2-utslipp i atmosfæren.
Vi må redusere utslippene til 1990-nivå, ellers kan vi snart begynne å dyrke mais på Finnmarksvidda.
Eller noe sånt.
Men hjelper formaningene?
Oppfatter risiko likt
Professor Torbjørn Rundmo ved Psykologisk institutt, NTNU, har forsket på risikovurderinger i en årrekke – risiko forbundet med trusler mot helse og miljø, og når det gjelder trafikk.
Han mener at folks oppfattelse av risiko ofte følger de samme mønstrene, uavhengig av hva vi er redde for. Derfor kan vår oppfatning av risiko når det gjelder så ulike ting som røyking og trafikk øke forskernes innsikt i hvilke mekanismer som gjelder.
Man kan for eksempel bruke lærdom fra antirøykekampanjer til å forstå folks risikooppfatning når det gjelder andre typer risiko.
“Nå MÅ du slutte”
– Når det gjelder røyking, vet vi at tunge røykere har en tendens til å isolere seg fra budskapet når det blir for preget av skremselspropaganda og moralisme, sier professor Rundmo.
– Noen nyere studier viser imidlertid at fokus på konsekvensene av en atferd kan ha god effekt og føre til endring av atferd, selv om disse konsekvensene kan være skremmende.
Men: TV-reklame med bilder av oppskårede, ødelagte røykelunger, svarte av nikotin og tjære, kombinert med budskap i retning ‘nå MÅ du slutte å røyke, ellers oppfører du deg uansvarlig både mot deg selv og dine nærmeste’ fører gjerne til at mottakeren slår av og sørger for å unngå å se slikt i framtida.
Dermed er fokus på mulige konsekvenser løsenet – men uten medfølgende hevet pekefinger av typen “Hva må DU gjøre for å redde klimaet.”
Utenfor individuell kontroll
– Det fører ikke til noe å gjøre enkeltmennesker personlig ansvarlig for klimautslippene, sier professor Rundmo. Ved siden av at folk lukker ørene, faller slik individualisering av ansvaret på sin egen urimelighet, sier han.
Folk forlanger at samfunnet iverksetter risikoreduserende tiltak gjennom politiske beslutninger.
– Vi er mest redd for ting vi ikke kan kontrollere. Dersom vi har en opplevelse av at vi selv kontrollerer risikoen, synker frykten drastisk. Det er derfor vi er mye reddere for å fly enn for å kjøre bil, selv om sannsynligheten for en trafikkulykke er mye høyere enn for en flyulykke.
Noe av det som kan gjøre oss mest redd, er omfattende naturkatastrofer.
– Klimaeffekten kommer slik sett i avdelingen for naturkatastrofer – forhold som ligger utenfor vår individuelle kontroll samtidig som de kan være menneskeskapte, sier Rundmo.
– Men nettopp dette: Mangelen på kontroll, og at konsekvensene er så store, gjør at folk kan bli svært urolige.
Virker skremsel?
– Betyr dette at skremselspropaganda virker likevel?
– Informasjon om mulige skremmende konsekvenser virker, under forutsetning av at folk selv bestemmer seg for at noe må gjøres og dermed krever tiltak for å redusere risikoen, sier han.
– Blir disse kravene tilstrekkelig sterke, kan politikere og andre beslutningstakere tvinges til å handle.
