Når kroppen misforstår

Egentlig er det en helt alminnelig sommerdag i Trondheim i år. Men Berit Johansen har det omtrent som et lite barn en ueeeendelig lang julaftens formiddag: Tida bare snegler seg fram til maten er spist og vi kan gyve løs på alt det lovende som ligger i gavepapir under treet. Inneholder pakkehaugen det jeg ønsker meg aller mest?

Professoren venter. Hun krysser fingrer for at noen små, hvite mus nede i Danmark snart skal bli friske. Det kan ta noen uker.

Resultatet et er avgjørende for om nesten 15 års arbeid i laboratorium skal bli til medisin for mennesker med psoriasis.

Syke mus, friske mus •

I samarbeid med andre forskere har Berit Johansen laget et molekyl som skal gå inn i hudceller og stanse sykdomsprosessen.

Nede i Danmark har åtte mus fått injisert et stoff under huden, som inneholder dette molekylet. De små gnagerne er ikke syke. Mus får ikke psoriasis. Det er det bare lyshudete mennesker som gjør. Disse åtte har fått transplantert hud fra psoriasispasienter på seg, alt for å kunne hjelpe mennesker med kronisk betennelse i huden. En rekke andre mus får enten andre typer behandling, eller ingen behandling.

Tilbake til tenkeboksen? •

– Det er nesten litt for spennende, sier Johansen denne sommerdagen. – Dette kan gå alle veier, men vi tror jo veldig på konseptet. Vi har ikke bare slentret inn i lab’en for å sjekke et tilfeldig stoff. Det er nå vi skal få bekreftet om teorien vår holder vann.

Når forskerne bare forholder seg til én type celler i kultur, kan de kontrollere en del betin-gelser. I hud fins mange celletyper som utfyller hverandre funksjonelt. Museforsøkene vil vise om teoriene stemmer i forhold til et så komplisert vev som huden egentlig er.

– Det verste som kan skje, påpeker professoren, – er at dyret ikke tåler stoffet, eller at det skjer en helt uventet reaksjon, som vi ikke har noen forklaring på. I så fall er det tilbake til tenkeboksen.

Fatale misforståelser •

Berit Johansens ubeskjedne mål i livet er å få kontroll på betennelser. Av den kroniske sorten, de som for eksempel forårsaker psoriasis eller leddgikt. I nesten 20 år har hun jobbet jevnt og trutt med et enzym som kalles fosfolipase A2 (PLA2). Dette enzymet finnes i alle celler i kroppen vår og deltar i mange prosesser der. Men det som er mest interessant for Johansen, er reaksjonen til enzymet når immunforsvaret misforstår.

– Det hender at immunforsvaret tror det er utsatt for en inntrenger, og så setter det i gang og lager en betennelsesreaksjon, forklarer hun.

– Hvis det hadde vært et influensavirus eller noe slikt, så ville det vært på sin plass. Da skal betennelsen ta knekken på viruset slik at vi blir friske igjen. Problemet oppstår når immunforsvaret misforstår. Det setter i gang en betennelse mot noe som ikke er en trussel, men sannsynligvis en naturlig bestanddel i kroppen! Ingen har funnet en klar årsak til disse reaksjonene, og resultatet er kroniske betennelser. Vi har jobbet med å forstå hva som skjer inni en celle når denne betennelsen setter seg.

Vekter med dårlig hørsel •

For å forstå hvor komplisert det er, alt som foregår inni en celle ved en slik betennelsesreaksjon, kan vi tenke oss en flyplass på størrelse med Gardermoen. Tenk på alle menneskene som til enhver tid beveger seg der, og alle transportbåndene, skrankene, datamaskinene, varene, all informasjonen. Mange av menneskene arbeider på flyplassen og har sine faste oppgaver. Andre skal reise, og må bare gjennom alle de vanlige prosedyrene for å komme ut i flyet de skal ta. Felles for alle er at de har noe konkret å gjøre.

For en utenforstående er det umulig å få oversikt over hva samtlige på flyplassen har tenkt å gjøre. Slik er det med de ulike stoffene og molekylene i en celle også. Noen har sin plass og sin definerte oppgave, andre skal inn og gjøre en jobb, for så å forsvinne igjen. Mye å holde styr på, med andre ord.

Hva nå hvis en passasjer som skal til Bombay, sier det litt høyt – og en vekter med litt dårlig hørsel i nærheten oppfatter det som «bombe»? En hendelig misforståelse som kan sette i gang en kjedereaksjon av tilsynelatende nødvendige sikkerhetstiltak: Politi og brannvesen tilkalles, passasjerer evakueres, endeløse forsinkelser oppstår.

Slik er det inni en celle også. Ennå vet vi ikke hvorfor slike misforståelser oppstår. Men de medfører betennelse og smerte. Blir det kronisk, snakker vi om psoriasis, revmatisme, leddgikt, og en rekke andre betennelsestilstander.

Judasenzymet •

Johansen er en av dem som har identifisert en slik «vekter med dårlig hørsel» inni cellene, et enzym Gemini ga navnet «Judasenzymet» da det ble omtalt i 2002.

Molekylet hun har laget, kan stanse aktiviteten til dette enzymet. På flyplassen ville det vært som å hviske vekteren i øret at han hørte feil – det var ingen bombe – og dermed avverget situasjonen før den ble en krise.

Betennelsen bare fortsetter hvis den ikke blir stanset medisinsk. – Hvis ikke vi finner kilden, så kan det jo hende immunforsvaret sliter også. Men det gir seg ikke, og bare fortsetter å jobbe mot en innbilt inntrenger. Da blir betennelsen kronisk. Så er det bare et spørsmål om hvor misforståelsen oppstår. Lista over kroniske betennelser er lang og vond, minner Johansen om.

«Psoriasis er veldig greit når vi skal sjekke om vi klarer å få bukt med en kronisk betennelse.» Berit Johansen, professor.

Det første hintet •

Litt mer av ventetida har gått, og sommeren er på hell, men forskerne på NTNUs Institutt for biologi må bite negler i enda noen uker.

– Jeg får jo ikke vite noe underveis, men jeg har snakket med en av lab-teknikerne. Hun fortalte at hun hadde merket en forskjell på dyrene etter at hun hadde injisert stoffet under huden deres. Da hun trakk ut sprøytespissen, kom det litt mer blod fra dem som fikk vår medisin, sier Berit Johansen håpefullt.

Professorens glede over blod som renner, har sin forklaring: Det er en bekreftelse på at molekylet hennes har funnet målet sitt:

– Det enzymet vi skal stoppe inni cellene, er også involvert i koaguleringen av blod, så det betyr at molekylet har funnet veien til det enzymet vi vil blokkere. Da jeg hørte dette, ble jeg så lettet! Nå gjenstår det bare å få bekreftet at enzymet har den sentrale rollen i forhold til selve betennelsen, som vi har funnet i våre studier av enkeltceller i kultur.

Frøken Frankenstein •

Berit Johansen har alltid visst at hun skulle drive på med forskning. Det var så mange spørsmål hun aldri fikk skikkelig svar på.

– Men det er jo ikke alt man er forberedt på. Da jeg begynte på doktorgraden min i 1985, handlet det om fisk. Jeg var en av to stipendiater. Vi skulle ved hjelp av genteknologiske metoder lage store, friske laks til oppdrettsnæringen. Men det var ikke alle fiskere som syntes det var en god idé. Mange husker ennå avisbildene: en vanlig laks, og en gigantisk laks. Når jeg ser tilbake, så skjønner jeg jo at noen fikk tanker om Frankenstein. Folk var ikke modne for å høre at vi skulle «tilføre en ekstra gendose med stoffer som styrer veksten i befruktede lakseegg». Jeg fikk trusselbrev, skjønner du. Jeg har det ennå, men jeg har aldri vist det til noen.

– Det ble mye fram og tilbake, og en dag fikk jeg beskjed fra Fiskeriforskningsrådet om at de avsluttet hele forskningsprogrammet: «Her er ett års lønn, skaff deg en grad». Da gjorde jeg det: Var i USA i sju måneder og forsket litt på fisk og litt på menneske. Så dro jeg hjem og tok som den første i Trondheim doktorgrad i molekylærgenetikk.

Overvåkingstjeneste •

Selv trusselbrev kan føre til noe godt. For Berit Johansen ble det første ledd i å stake ut kursen mot menneskets celler. Det er nå atten år siden hun, som den første i verden, klonet PLA2-enzymet.

Siden da har hun levd som i et ekteskap med dette forræderske enzymet, og gradvis fravristet det alle dets hemmeligheter. Som en hemmelig organisasjon som overvåker fiendens aktivitet, har professoren og hennes forskergruppe funnet ut hvordan enzymet ser ut, hvem det samarbeider med der inne i cellene, når det er aktivt, og hvordan det kan stanses.

Museforsøkene er så langt kronen på verket. Håper hun.

Julaften! •

Endelig – endelig!!! – er danskene en tidlig høstdag ferdige. De har omhyggelig evaluert psoriasisen etter de kriteriene som sykdommen vanligvis beskrives av, og resultatet er århundrets julegave for en forsker: Alle de åtte psoriasis-musene som hadde fått medisin med det nye molekylet, ble bedre, på alle punkter. I tillegg viste det seg at de som fikk høyest dose, ble bedre enn de som fikk lavdose.

– Dette er enda bedre enn vi våget å håpe, stråler Berit Johansen.

For firmaet hennes, Avexxin, betyr dette at prosessen med å skape en medisin mot psoriasis har kommet gjennom de to første av tre kritiske faser. Firmaet ble startet for å utvikle medisiner mot kroniske betennelser, med utgangspunkt i teorien om rollen enzymet PLA2 spiller, og molekylet som er laget for å stanse det.

Avexxin lager varianter av samme stoff til bruk mot andre former for kroniske betennelser også. Så langt har firmaet tre molekyler til utprøving, ett mot revmatisk leddgikt, og ett mot nyrebetennelse, i tillegg til det mot psoriasis.

Testes på pasienter •

Teorien om et nytt angrepspunkt mot betennelsesreaksjon inni cellene er altså først bevist i cellekultur, så en komplisert organisme. Nå er det menneskenes tur. På nyåret vil stoffet ha kommet i kremform, og være klart for å smøres på de første prøvekaninene. Det er franske psoriasispasienter som skal i ilden. Der nede har de egne firma som er spesialister i å drive klinisk utprøving av nye medikamenter.

– Psoriasis er veldig greit når vi skal sjekke om vi klarer å få bukt med en kronisk betennelse. Siden det er en hudsykdom, og vi skal smøre medisinen utenpå huden, kan vi slå sammen en del av de kliniske forsøkene, forklarer Berit Johansen.

– Vi sparer en god del tid på dette. Da vil vi raskere få vist at det medisinske prinsippet vi har utviklet, faktisk fungerer.

Av Hege Tunstad