Kommentaren: Arkitekten – en tragisk helt?

I alle fall er det slik i England, om vi skal tro den undersøkelsen som refereres i artikkelen. Jeg skal ikke bruke tid på å argumentere med at forholdene kan være annerledes i Norge, og jeg nevner bare i forbifarten at Dagbladet i sommer kunne melde at evnen til å oppleve lykke i alle fall delvis er arvelig betinget. Jeg aksepterer utgangspunktet for artikkelen, fordi det som presenteres som en mulig årsak til arkitekters påståtte ulykkelighet, kan være verdt en kommentar.

Alle krever å bli hørt • Arkitektrollen er i endring, skriver Gemini, og viser til forskning som drives ved NTNU. Arkitekten må i dag «….forhandle med flere, og sterkere, aktører som mener seg berettiget til å ha en mening». Mot denne like påtrengende som ubehagelige virkeligheten står arkitektutdanningen som holder fast ved aksiomet om arkitekten som den suverene ener, den som ser mot stjernene. Studentene innpodes de høyeste idealer og møter verden med ditto ambisjoner, som ettertrykkelig blir knust gjennom «….lange arbeidsdager i ørkesløs konflikt med griske byggherrer og rigide byråkrater».

Og til byggherrene og byråkratene kan vi føye hele kobbelet med tekniske konsulenter, entreprenører og håndverkere, kommunale politikerne, Riksantikvaren og andre representanter for vernemyndighetene. Og som om ikke alt dette er nok, så finnes denne uforutsigelige størrelsen vi kaller offentligheten, den interesserte opinion. Alle har de en oppfatning om arkitekturen, og alle gjør de krav på å bli hørt.

Forventning og nederlag • Lest på denne måten, kan arkitekters manglende opplevelse av lykke bunne i erfaringen av at det er et uoverstigelig gap mellom forventninger og virkelighet. Våre faglige ambisjoner blir knust under vekten av den virkelige verden, og det som blir stående tilbake, er altfor ofte tappet for de kvaliteter vi møysommelig la ned i det opprinnelige konseptet. For hvert nytt oppdrag møter vi omverdenen med den samme forventningen – denne gangen skal det lykkes – for så igjen å oppleve det forsmedelige nederlaget.

Det er som Sisyfos, som gudene dømte til å rulle steinen opp til toppen av fjellet for så å oppleve at den bikket, og trillet ned til fjellets fot. Igjen og igjen ruller han steinen til topps – og følger etter den, til bunns, til det absolutte nullpunkt. Sisyfos er blitt bildet av en tragisk skjebne.

Hinsides rett og galt • Det er god grunn til å glede seg over den oppmerksomheten som arkitekturen omfattes med. Men en uunngåelig konsekvens av denne oppmerksomheten er at også de andre vil ha innflytelse på hvordan denne viktige kulturelle ytringen utvikler seg. De vil, med en viss rett, kunne hevde det urimelige i at arkitekter skal få disponere hundrevis av millioner av andres penger for å virkeliggjøre sine egne ideer – uten innblanding.

Vi kommer ikke utenom at arkitektur er et fellesanliggende. Men det betyr ikke at vi skal gi avkall på retten til å forfølge våre egne faglige ambisjoner. Tvert imot. Vi skal slåss med nebb og klør for å få gjennomslag for våre faglige vurderinger. Vi skal ha forventninger, vi skal stille krav og forfølge disse kravene ved å slåss for det vi mener er god arkitektur, hinsides spørsmålet om riktig eller galt.

Absurditetens paradoks • Men like mye som vi tviholder på vår faglige integritet, må vi innse og godta at det kan finnes andre oppfatninger, selv om de forfektes av uforstående byggherrer, kyniske entreprenører og angstbiterske byråkrater. Vår viktigste oppgave er nettopp å gå i nærkamp med disse andre oppfatningene, og vi skal gjøre det med den fortvilelsens styrke som ligger i det anarkistiske kampropet: Det er håpløst, og vi gir oss ikke.

For ved å akseptere dette absurditetens paradoks ligger kanskje muligheten for å kave seg opp fra lykkebunnen. Som Albert Camus sier, når han i sin bok, Myten om

Sisyfos, forlater Sisyfos ved fjellets fot: «Man må tenke seg Sisyfos som en lykkelig mann».