En verdig død?

En eneste ting er sikkert her i verden: Før eller siden dør vi. Kanskje gamle og mette av dager; kanskje i sykdom eller ulykke tidligere enn våre år skulle tilsi. Omgitt av våre nærmeste; eller i den ytterste ensomhet. Kanskje hjemme på stuegulvet; kanskje på landeveien eller i skiløypa – men med 80 prosents sannsynlighet på et sykehus eller en pleieinstitusjon.

I tidligere og hardere tider var døden noe man pent måtte ta med i betraktningen fra livets første dag, og den var – som det meste andre – en sak for hjemmet og familien. I dag forventer vi å bli rike, friske og lykkelige oldinger, i et samfunn som tar seg av oss fra vugge til grav.

Det er derfor opplest og vedtatt at mens våre forfedre hadde et nært og naturlig forhold til både liv og død – så har moderne nordmenn vansker med det siste.

Døden har blitt tabu, sier vi.Vi fornekter den og føler oss fremmedgjort, hevder vi – i motsetning til i det gamle bondesamfunnet eller i andre og mer «primitive» kulturer. Døden har blitt institusjonalisert, profesjonalisert og avritualisert, klager vi.

Og aller kaldest og mest klinisk er sykehusdøden – i travle, effektive og høyteknologiske omgivelser – tror vi nok.

Men har vi rett?

PÅ INTENSIVEN

– Det stemmer ikke! Ikke i det hele tatt. Vi er ikke dødsfornektere, og vi skaper stadig nye ritualer, sier Hans Hadders. Han er stipendiat i sosialantropologi ved NTNU, og forsker på nettopp dette: ritualer og omsorg ved norsk sykehusdød.

Hadders har sykepleierutdanning og arbeidet – før han ble sosialantropolog – i fire år ved Seksjon for lindrende behandling (SLB) ved Kreftavdelingen på St. Olavs Hospital i Trondheim. For noen år siden deltok han i en studie av rutiner og ritualer knyttet til dødsfall ved SLB.Nå arbeider han med en doktoravhandling om samme tema, knyttet til 17 spesifikke dødsfall ved Intensivavdelingen på St. Olavs. Her har han intervjuet sykepleiere og pårørende om hvordan de opplever omsorgen for en død pasient.

Hadders kan fortelle om stor verdighet og rike ritualer også der døden er omgitt av dialysemaskiner, respiratorer, slanger og monitorer.

VERNER OM VERDIGHETEN

På Intensivavdelingen ved St. Olavs Hospital dør 80–90 pasienter hvert år. Det er 15–16 prosent av belegget. De dør av alvorlige sykdommer; etter operasjoner og ulykker; de fleste av dem tilkoplet avansert medisinsk apparatur; og mange etter kort eller lang tid i koma.

Som syke og døende personer blir de tatt hånd om med omsorg og respekt. Det Hadders har registrert, er at omsorgen og respekten også omfatter den døde pasienten:

– Den døde forblir en person for personalet. De snakker aldri om ham eller henne som et lik eller en ting. Når de grer, barberer, vasker og steller den døde, skjer det like varsomt og respektfullt som da vedkommende var i live. De kan snakke til den døde, bruke navnet, fortelle hva de skal gjøre nå, på samme måte som når de snakker til en våken pasient eller til en i koma. De er svært opptatt av å verne om verdigheten til både levende og døde.

For noen tiår siden var ikke denne tankegangen noen selvfølge. Flere av sykepleierne Hadders intervjuet, snakket indignert om gammelmåten», da avdøde mer ble behandlet som en gjenstand: Da personalet brukte hansker, stellefrakk og munnbind under stellet, enten det var påkrevd av smittemessige hensyn, eller ikke. Da avdøde ble pakket inn i grove, brune laken, forsynt med merkelapp i en hyssing rundt stortåa og trillet som en anonym pakke ned på kjølerommet. Da de pårørende ble holdt utenfor det meste.

Den gamle tålappen er i dag erstattet av merking ved håndleddet, som ellers på sykehuset. De grove lakenene er på vei ut. På SLB får avdøde ofte på seg private klær – favorittklærne eller kanskje findressen – eller alminnelige laken. På Intensiven brukes ikke private klær, men pleierne er opptatt av at den døde ikke skal ligge naken. Mange sykehusavdelinger har egne båretepper, gjerne fint laget med mønster og symboler, som brukes under transporten til kjølerommet.

BRYTER INTIMITETSGRENSEN

Men også for erfarne sykepleiere kan det være vanskelig å forholde seg til døden og stellet av den døde.

– Det er mye ambivalens, forteller Hadders. – Pleierne pendler mellom nærhet og avstand, ofte avhengig av hvor lenge de kjente pasienten. Det aller siste stellet innebærer å bryte alle intimitetsgrenser. Det kan føles vanskelig når du samtidig er opptatt av å ivareta verdigheten til ham eller henne som ligger der.

Mange føler også svøpingen av den døde som ubehagelig, særlig når de kommer til ansiktet – som alle sier at de tar helt til slutt. Å dekke til ansiktet kan av enkelte føles som at de hindrer den døde i å få puste.

FINSTEMT REGI

Moderne sykepleie er grunnlagt på et ønske om helhetlig omsorg, også for de pårørende. Både Kreftavdelingen og Intensivavdelingen er opptatt av å dra de pårørende inn i det som skjer rundt et dødsfall.

– Det kan være vanskelig for pleierne å vite hva de skal si og gjøre. Blant annet kan de være redd for at alt det tekniske utstyret virker skremmende, eller at pasientens utseende gjør det. Da legger de til rette så godt de kan, sier Hadders.

På Kreftavdelingen dør pasienten når tida er inne. Ved Intensivavdelingen hender det at døden kommer som en beslutning om å kople fra apparaturen. I begge tilfellene inviteres de pårørende inn for å være der. Der apparater skal slås av, skjer det – hvis mulig – langsomt, trinnvis og «udramatisk». Man prøver å unngå støy, og fjerner alt som kan virke skremmende, så langt det går an.

– Pleierne må i slike tilfeller både legge opp en god regi og gi de pårørende best mulig informasjon, forklarer Hadders.

LYS OG BLOMSTER

Det er ikke alltid en sykehuspasient får dø bak lukket dør på enerom. Noen ganger skjer det bak et forheng. Uansett prøver pleierne å lage en verdigst mulig ramme rundt hendelsen: De tenner alltid lys i pene lysestaker, setter fram blomster, henter sykehuspresten hvis det er ønsket. Har de pårørende spesielle ønsker, blir det så langt som mulig tatt hensyn til disse.

Etter som Norge får stadig flere innbyggere av fremmedkulturell opprinnelse, vil nye krav og ønsker dukke opp rundt sykehusdødsfall. Hadders har lite materiale på dette, men mener at åpenheten er stor på norske sykehus for å ta i bruk nye ritualer.

BEKREFTER DØDEN

Om ikke de pårørende er til stede under dødsfallet, blir de alltid invitert for å ta avskjed før pasienten fraktes ut av avdelingen. På SLB blir vanligvis de pårørende invitert til å delta i stellet av den døde. Det skjer sjeldnere på Intensivavdelingen, i så fall dreier det seg oftest om barn.

I USA er det vanlig å rigge til den døde så vedkommende ser ut som om han eller hun bare sover. Sminking og balsamering skjer ikke ved norske sykehus, annet enn for å skjule skremmende forandringer og skader.

– Ved visning legger pleierne opp til både nærhet og distanse, forteller Hadders. – Det skal være gjenkjennelse og kontakt med avdøde, men det skal også være en bekreftelse på at det er døden og ingenting annet vi står overfor. Derfor sminker de aldri bort dødsblekheten. Den er beviset på hva det handler om.

For noen generasjoner siden var det ikke uvanlig å fotografere avdøde. Gjaldt det en berømthet, kunne det også bli tatt gipsavstøpning for å lage en såkalt dødsmaske. I dag er fototradisjonen på vei inn igjen, og ofte spør pleierne de etterlatte om de har lyst til å ta noen bilder. Hadders selv har opplevd et tilfelle hvor den gjenlevende ektefellen ba om å få lage dødsmaske av sin avdøde mann.

RITUALER GIR MENING

Ordet «ritual» stammer fra latin. Det betyr «bruk» og defineres som en handling med symbolsk betydning og stilisert form, som gjentas bevisst fra gang til gang. Ritualer opptrer i spesielle sammenhenger, på spesielle steder, på spesielle tidspunkt, og skal gi mening til det som skjer.

Ritualene har ofte en sakral funksjon, men kan like gjerne ha en profan. Både antropologer, sosiologer, psykiatere, psykologer, etologer og etnologer bruker ofte ritualbegrepet for å beskrive menneskelig atferd og samhandling.

Sosialantropologen Hadders påpeker at sykepleiernes arbeid med dødsfall ikke bare omfatter rutiner og prosedyrer, men også et stort innslag av ritualer. – Det er ritualer i mer enn vi vanligvis tenker på. Vask, tamponering og svøping av den døde kan være like viktige ritualer/rutiner som andre ting, sier han.

Han avviser bestemt påstanden om at vi i det senmoderne Norge har avritualisert døden:

– Tvert imot, vi tar tilbake en del av de gamle ritualene, og skaper i tillegg nye. Vi lager spontanaltere med lys og blomster i veikanten etter ulykker, vi sprer aske fra fjelltopper, vi skriver dikt til de døde. Går vi en tur på kirkegården, ser vi stor aktivitet rundt gravene. Vi skriver om døden, vi snakker om døden, vi markerer døden langt mer enn for noen tiår siden.

GIR DØDEN NYTT LIV

I internasjonal forskning kalles det «Revival of Death» eller «Celebration of Death» – at vi på et vis er i ferd med å gi døden nytt liv. Omsorg ved livets slutt har blitt et stort tema i helsevesenet. Verden over forskes det på aspekter knyttet til død og hva som skjer med kroppen etterpå: medisinske, sosiale, psykologiske, økonomiske, kulturelle og eksistensielle. Da Hans Hadders nylig var på konferanse i England om «The Social Context of Death, Dying and Disposal», deltok 190 forskere fra flere verdensdeler.

– Når det gjelder min egen forskning, håper jeg den kan hjelpe norske sykehus med å tilby pasienter og pårørende god behandling og omsorg, sier Hadders, – og at funnene kan bidra til den generelle samfunnsdiskusjonen om holdninger til døden og døende mennesker.