Ubåtprofessoren

Kristin Ytterstad Pettersen (35) liker å bestemme hvordan ubåter skal oppføre seg.

HUN ER VEL PROFESSOR i noe «mykt», som filosofi, sosiologi eller psykologi, sa en mann til meg da jeg fortalte ham om Kristin. Men nei da – hun er professor i teknisk kybernetikk. Og veldig glad i ubåter.

For det er et eller annet med ubåter som fascinerer Kristin Ytterstad Pettersen (35). Det kan være at de er en utfordring å styre, at de kan programmeres til å gjøre de utroligste ting, eller at de kan erstatte dykkere på den dypeste havbunn.At de rett og slett er nyttige.

– Akkurat nå prøver vi å få noen ubåter til å oppføre seg som en fiskestim. Det er stilig, sier Kristin.

Du var vel guttejente som liten?

Nei, på ingen måte, smiler Kristin, og forteller at hun stort sett hadde bare jentevenner og lekte med dukker som hvilken som helst jente fra Sandnes.

– Var du god i matte, da, spør jeg mens jeg leter etter ett eller annet som kanskje gjør henne annerledes enn andre jenter.

– Jeg var nok strukturert, og det har minst like mye å si. Jeg tok datafag på ungdomsskolen, og det var nok da frøet begynte å spire. Men at hun skulle bli professor, var «far out» på den tida. Kristin var en flink traktør av tangenter, og begynte på musikklinjen på videregående. Men musiker ble hun ikke:

– Jeg ombestemte meg etter hvert som jeg innså at verden hadde nok pianister. Noen år senere, i en alder av 33, var hun blitt professor.

Hva gjør en professor?

En professor er en person som er ekspert på et fagområde. Halve tida går med til å undervise og veilede studenter og de som skal ta doktorgrad. Resten brukes til forskning. Jobben gir også mulighet til å reise masse rundt om i verden, og å møte nye mennesker. Det er en veldig givende jobb, selv om det i perioder kan være travelt.

Hvordan blir man professor?

Jeg tok først sivilingeniørutdannelse i teknisk kybernetikk, og etterpå en doktorgrad. Da jeg var ferdig, var det tilfeldigvis en ledig førsteamanuensisstilling på instituttet. Den var jeg så heldig å få. Siden rykket jeg opp til å bli professor.

Kristin er spesialist i kybernetikk, et fag som er grunnlaget for mye avansert teknologi i roboter, medisinsk utstyr, ubåter og satelittnavigasjon.

Men hva er det egentlig du forsker på?

På bevegelsesstyring. Det vil si å utvikle styringsystemer til for eksempel biler, roboter og ubåter. Målet er å få dem til å oppføre seg slik jeg vil. Akkurat nå forsker jeg på hvordan vi kan få ubåter til å overvåke olje- og gassinstallasjoner under vann, for å hindre oljelekkasjer. Ubåten skal klare seg selv helt uten mennesker om bord, og den skal kunne tilpasse seg bevegelsene og takle det ukjente miljøet på havbunnen. I vann er det ekstra vanskelig. De fysiske lovene er svært ulike de vi har på land. Da blir det ekstra spennende å gjøre utregninger, sier Kristin.

Spennende?

Ja, så klart. Mange tror at det er kjedelig å jobbe med ett felt hele tiden, men det virker helt motsatt. Det blir bare mer og mer spennende for hver dag! På instituttet hvor Kristin jobber, er det femten vitenskapelig ansatte. Bare Kristin er kvinne. Det syns hun er uproblematisk:

– Jeg er vant til å jobbe i et mannsdominert miljø.

Trenger man spissere albuer som kvinne?

Kvinner trenger ikke spissere albuer enn menn for å bli professor. Det er vår generasjons privilegium at vi slipper å slåss. Det som kreves, er jevnt og hardt arbeid. Dessuten er jeg jo ikke mindre kvinnelig fordi om jeg er professor.

Kristin er glad i å ha kontroll, men måtte lære seg at ikke alt kan styres etter at hun ble mamma. Mads er nå to og et halvt år. Ektemannen jobber halve uka i Bergen

– Det er nok krevende å være gift med en professor. Tiden må organiseres på begges premisser. Jeg reiser en god del på møter og konferanser, og da må vi organisere oss slik at dette ikke kolliderer med reisene til mannen min. Men det går veldig fint. Jeg var på et seminar en gang, og der sa en smart professor at det viktigste valget i en kvinnes liv var å velge rett mann. Det var kloke ord…