Vikingkonge på skole i utlandet

Allerede som 15-åring deltok Harald Sigurdsson i slaget på Stiklestad, i år 1030. I motsetning til halvbroren Olav Haraldsson – han som siden ble “den hellige” – overlevde Harald, men måtte dra i landflyktighet til Russland.

For skandinaver i Russland var det vanlig å trekke sørover til Miklagard, altså Konstantinopel, og slutte seg til den bysantinske hæren. Også Harald Sigurdsson tilbrakte det meste av utenlandstida som leiesoldat i Bysants. Han ble etter hvert høvding for de såkalte Væringene, en spesiell avdeling bestående av skandinaver, som var keiserens livvakt.

 

 

– Harald skal ha hatt tittelen manglabites, noe enkelte forstår som “døråpner”. Det kan høres trivielt ut, men det var ikke noe å kimse av. Han var ansvarlig for keiserens sikkerhet og skal ha hatt en pisk med forgylt håndtak. Den brukte han til å drive unna folkemengdene med, forteller Leif Inge Ree Petersen, som er lærer ved Historisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Middelalderdag i Trondheim

Petersen har spesialisert seg på bysantinsk militærhistorie. Som en del av Forskningsdagene i Trondheim fra 19. til 28. september skal han og seks andre unge forskere fra ulike fagmiljøer stå for en egen middelalderdag den 24. september.

Spennvidden er stor, fra kristne lovsanger til religiøs kamp i Nidaros og tegn på fremmedfrykt i norsk middelalderkunst.

Historikeren Petersen skal gå kong Harald Hardråde – som ifølge ryktet var både beinhard, svikefull og hevngjerrig – nærmere etter i sømmene. For hvordan klarte han egentlig å fullføre samlingen av Norge, som Harald Hårfagre hadde begynt 150 år tidligere? Og i tillegg organisere en militær styrke med flere hundre skip og mange tusen mann?

Blindet keiseren?

I Harald Hardrådes saga beskriver Snorre den norske kongens liv, helt til han falt i slaget ved Stamford Bridge i England i 1066. Flere av historiene er fra hans tid i Bysants, men det er ikke godt å vite hvor mye som er sant, påpeker historikeren.

– Sagaen er full av interessante historier. Blant annet skriver Snorre at Harald etter en palassrevolusjon skal ha vært den som blindet den avsatte bysantinske keiseren. Men sagaen ble skrevet 200 år etter at Harald Hardråde døde, og Snorre kan nok ha misforstått en del ting. Likevel er det mulig å foreslå enkelte konklusjoner ut fra det han skriver.

Studerte greske militærskriv

Petersen har lært seg gresk. Det har gjort ham i stand til å studere kilder som få forskere har kunnet sette seg inn i til nå. Greske militærmanualer har vært en viktig kilde for å kunne dra linjene fra keiserens livgarde i Bysants til Harald Hardrådes styremåte i Norge.

– Det finnes lite litteratur fra Bysants der Haralds navn blir nevnt spesielt, men flere kilder beskriver konteksten nordmannen befant seg i. Mange av militærmanualene er skrevet kort tid før Harald var i keiserens livgarde, og gir et godt innblikk i det militære systemet til bysantinerne på 900- og 1000-tallet. Dermed kan vi også si noe om hva han lærte og opplevde der, mener Ree Petersen.

Brukte kunnskapen i Norge

Den bysantinske hæren var den best organiserte i Europa fram til midten av 1000-tallet. Som keiserens fortrolige ble Harald Hardråde også kjent med det indre systemet i datidas mest avanserte stat. Han lærte seg både administrasjon, organisasjon og maktkamp. Da han forlot Bysants visste han å ta med seg det han hadde lært videre.

– Under slaget ved Stamford Bridge i England ble soldatene stilt opp på en måte som bare ble brukt i Bysants på den tida. Det er sannsynlig at Haralds lærdom i Bysants satte ham i stand til å organisere Norge på den måten han gjorde, sier Petersen.