Drap og intriger i bamseland

I bjørneriket finnes nok action og drama til å danke ut både Hotell Cæsar og fredagskrimmen. Hunnene parer seg i vilden sky, og hannene går over barnelik for å få spredd sine gener.

En nybakt pappa som stolt kikker ned på sin lille Olemann, kjenner nok en aldri så liten triumf over genenes gang. Det røde håret og den kraftige ørnenesen går videre i slekta!

Men fullt så langt som hannbjørnen har pappa forhåpentligvis ikke gått for å få en liten kopi av seg selv. I de svenske bjørneskogene er nemlig intriger, makt, forfølgelse og drap hverdagskost – i alle fall i paringstida.

I kampens og brunstens hete dør enkelte år hele 40 prosent av bjørneungene, og de fleste av dem blir drept av voksne hanner som vil erstatte dem med egenprodusert avkom.

Mer enn 1 000 svenske bamser

Det er avlsinstinktet som gjør bamsefar til drapsmaskin, kan Bjørn Dahle fortelle. Han er dr.scient. fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), og har nylig skrevet en avhandling om brunbjørnens strategier for å reprodusere seg selv.

Datamaterialet kommer fra et omfattende forskningsprosjekt som har kartlagt utviklingen i den svenske bjørnebestanden helt siden 1984.

Mens det finnes få brunbjørner i Norge, har nabolandet vårt mer enn 1 000. Rundt 100 av dem følges hvert år, og disse gir verdifull informasjon om blant annet reproduksjon og arealbruk. Frivillige feltarbeidere har bidratt ved å tråle de svenske skogene på jakt etter informasjon.

Det er ikke bare bare å være liten i bjørneland. Opptil 40 prosent av ungene dør.

Det er ikke bare bare å være liten i bjørneland. Opptil 40 prosent av ungene dør.

Løssluppent sexliv redder liv

I vill tilstand føder ei binne mellom én og fire unger i hvert kull. Mora passer på ungene i opptil tre og et halvt år, før hun overlater dem til seg selv og er klar for å lage nytt avkom. Voksne hannbjørner nærmer seg binna bare i paringstida.

– Brunstige hunner oppfører seg svært promiskuøst, forteller Dahle.

– De beveger seg over store områder og parer seg med flere hanner. Ett av målene er å spre usikkerhet omkring farskapet. En hannbjørn som vet at han kan være faren, vil nemlig ikke så lett ta risikoen på å drepe eget avkom.

Mannedrap gir barnedrap

Nå har riktignok forskerne svært sjelden sett med egne øyne at hannbjørner har tatt liv. Men ser de ungedødeligheten i sammenheng med hvordan hannbjørnene organiserer seg sosialt i et område, blir det en rimelig teori.

Hvis de samme hannbjørnene oppholder seg i et område år etter år, er ungedødeligheten lav. Problemene oppstår når en hannbjørn for eksempel skytes.

– Da skapes det et tomrom som gjør at hanner i nærområdet kan utvide leveområdet sitt. Slik kommer de i kontakt med nye hunner. Hannbjørnen vet at ingen av ungene i området er hans. Dermed dreper han dem, slik at han kan pare seg med binna umiddelbart, i stedet for å måtte vente i årevis til neste gang hun er brunstig, forklarer Dahle.

Binner med unger holder seg innenfor små områder og prøver å ikke legge igjen luktmerker. Slik kan hun unngå truende hannbjørner.

Binner med unger holder seg innenfor små områder og prøver å ikke legge igjen luktmerker. Slik kan hun unngå truende hannbjørner.

Jo flere barn, jo større kamp

Men binna kjemper for ungene med nebb og klør. Ungene prøver hun ofte å redde ved å jage dem opp i tretoppene mens hun holder hannbjørnen på avstand.

– Tre av våre radiomerkede binner har blitt drept, sannsynligvis av voksne hannbjørner. Men hvor mye mødrene forsvarer ungene, avhenger av hvor stort kullet er. Hvis hun har en stor flokk, er det mye å vinne på å forsvare dem, mens det er mindre verdt å forsvare bare én unge, påpeker biologen.

Skapte debatt

At hanner dreper unger for å kunne pare seg med mora, er godt kjent hos blant annet løver og primater. I 1997 publiserte bjørneprosjektet med Jon E. Swenson i spissen en artikkel i tidsskriftet Nature, som viste at barnedrap av denne typen også var vanlig blant bjørn. Artikkelen skapte stor debatt, og ifølge Dahle har forskerne fått mye pepper fra blant annet Nord-Amerika.

– En av grunnene til motstanden kan være deres forvaltningsmodeller, hvor avskytningen rettes mot hannbjørner fordi det alltid finnes nok av dem til å holde reproduksjonen oppe. Våre data viser imidlertid at det tvert imot kan føre til flere ungedrap, sier Dahle.

Flere bjørn enn antatt

Det skandinaviske bjørneprosjektet har også arbeidet mye med forvaltningsrettede spørsmål, hvor ett av målene er å komme med gode anslag på bestandens størrelse. DNA-analyser av innsamlede bjørneekskrementer fra et helt område gjør det mulig å anslå et minimum av hvor mange individer som befinner seg der.

– Denne metoden er prøvd ut i vårt sørlige studieområde i Sverige og vil nok resultere i oppjusterte estimat for antallet bjørn i Sverige, tror forskeren.