Arkitektutdanningen i utakt etter krigen

De første etterkrigsårene hadde Norge et skrikende behov for nyskapende byplanlegging og boligbygging. Men norske arkitektstudenter tegnet fortsatt tradisjonelle monumentalbygg.

Etter andre verdenskrig ble ikke samfunnets nye byggeoppgaver fulgt opp av det som den gangen het Arkitektavdelingen ved Norges Tekniske Høgskole (NTH). Da Norge skulle gjenreises etter krigen, var det et stort behov for arkitekter. Mange nye boliger måtte bygges, og større områder skulle ta form. I tillegg førte framveksten av den norske velferdsstaten til et stort behov for offentlige bygninger både på nasjonalt plan og ute i kommunene. Men ved Arkitektavdelingen var både studieplanen og prosjektene studentene tegnet uttrykk for forlatte idealer.

Kjemiblokkene ved det som den gang het NTH er eksempler på etterkrigsarkitektur som ikke akkurat er sprek.

Kjemiblokkene ved det som den gang het NTH er eksempler på etterkrigsarkitektur som ikke akkurat er sprek.

Uspreke prosjekter

– Min antagelse om at studenter generelt sett er opptatt av «det nye», og at de gjennom sine prosjekter kritiserer gjeldende praksis, viste seg ikke å stemme for etterkrigstida. I hovedsak viser diplomprosjektene at studentene ikke representerte noen «avant garde» i norsk arkitektur, sier sivilarkitekt Nina Berre. Hun har i sin doktorgradsavhandling ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) studert diplomoppgaver i perioden fra 1945 til 1970. Berre har undersøkt forholdet mellom idealer i arkitektutdanningen – og praksis. På den ene siden har hun forsøkt å avklare skolens holdninger til utdanningen og yrkesrollen i en periode hvor arkitektene ble sentrale i forbindelse med gjenoppbyggingen. På den andre siden har hun diskutert formvalg i diplomprosjektene og forholdet til samtidige tendenser i norsk og internasjonal arkitektur.

Trofaste studenter

Flere forhold kan være med på å forklare mangelen på «sprell» fra arkitektstudentenes side, mener Berre.

Sentralbygg 1 ved gamle NTH stammer også fra denne perioden. Her er modellen av bygget.

Sentralbygg 1 ved gamle NTH stammer også fra denne perioden. Her er modellen av bygget.

Årene etter krigen var vanskelige, og NTH hadde strenge rammebetingelser. Det var mangel på lærere, og til tross for at noen av studentene organiserte sin egen undervisning, var de i hovedsak trofaste mot systemet. Utdanningen var i stor grad knyttet opp til en tradisjonell arkitektrolle når det gjaldt holdninger og kunnskapsnivå. Den var i liten grad vurdert opp imot behovene det norske samfunnet hadde akkurat da.

Enkeltaktører var viktige

Enkeltaktører ser ut til å ha hatt stor innflytelse over både utdanningens rammebetingelser og de rent arkitektoniske valgene som ble tatt, har Berre kommet fram til. – Noen få markerte en kritisk årvåkenhet i forhold til hovedtrekkene i denne periodens arkitektur, og i forhold til arkitektenes samfunnsrolle. Det kunne være en professor, en ung lærer eller enkeltstudenter. Det kunne også være studentgrupper som uttrykte seg kritisk gjennom prosjektene sine eller på andre måter, som ved deltakelse i konkurranser. Arkitekt Arne Korsmo var en viktig lærer gjennom 1960-tallet. Han brøt med skolens tradisjonelle mønstre og førte til en større internasjonal kontaktflate. Likevel preges ikke perioden som helhet av eksperimentering og visjoner, oppsummerer sivilarkitekt Nina Berre.