Marit Trætteberg

De rare byggesteinene

  • Av
    Publisert 01.11.01
    Tidligere journalist i Gemini, NTNU

Marit Trætteberg prøver å forstå molekylenes arkitektur.

– Se nå her, sier Marit Trætteberg, og viser fram noen pinner og kuler som er festet til hverandre. De danner en figur som med litt fantasi kanskje kunne forestille en hund. Men nei. Dette er en molekylmodell. Av noe som bærer det enkle navn 1,1-bis (trimethylsilylethynyl)-cyclopropan.

– Ser du at denne er helt symmetrisk? Det har betydning for de fysikalske egenskapene til molekylet. Og det gjør det enklere å bestemme strukturen nøyaktig.

Altså: molekyler. En av de minste byggesteinene som finnes, bygd opp av atomer. Den minste del som kjemiske forbindelser og grunnstoffer kan deles opp i uten å miste sine karakteristiske egenskaper.

Molekylene kan være helt enkle, små konstruksjoner med bare et lite antall atomer, eller de kan være noen konstruksjonsmessige troll med millioner av atomer, bygd opp etter bestemte arkitektoniske retningslinjer.

– Jeg er på jakt etter faktorer som belyser hvorfor de forskjellige molekylene velger akkurat den arkitekturen de gjør, forklarer Marit Trætteberg.

En liten forskerfamilie

I snart et halvt sekel har Trætteberg puslet med sine molekyler, og det har hun aldeles ikke tenkt å gi seg med. Med sine 71 år kunne hun for lengst ha lent seg tilbake i godstolen og kost seg med pensjonen. Men nei: Hver dag (nesten) er professor emeritus Marit Trætteberg å finne på sitt kontor ved NTNUs Institutt for kjemi. Ikke riktig så grytidlig om morgenen som før, men likevel.

– Hvorfor, Marit Trætteberg?

– Det er morsommere og mer interessant å sitte her enn hjemme. Og da jeg mistet mannen min for seks år siden, forsvant jo mye av livsinnholdet på hjemmeplan. Men jeg ville vel ha sittet her likevel, kanskje… Dessuten er det her professoren har sin lille forskerfamilie. Sammen med Kolbjørn Hagen og Reidar Stølevik utgjør hun det NTNU-miljøet som steller med strukturer av og bevegelser i molekyler i gassfase. De tre har arbeidet tett sammen siden 60-tallet, og opptrer vanligvis som én gruppe sammen med kollegene i Oslo.

– Vi fant ut, lenge før det ble moderne med nasjonale laboratorier, at det var lurt å samarbeide med elektrondiffraksjons-laboratoriet i Oslo. Så vi bruker det, smiler Trætteberg.

Nokså rart

Da lille Marit gikk på skolen, var det langt fra vanlig at jenter tok artium. Enda uvanligere var det at de gikk reallinjen, og direkte oppsiktsvekkende var det nesten om de ville bli sivilingeniør. På hele NTH var det bare åtte jenter som begynte i 1950, to av disse på Kjemi.

– Jeg syntes ikke det var så rart. Men det var visst mange andre som syntes det, minnes professoren, som ble den første kvinnelige dr.philos. på den gamle Lærerhøgskolen. Med et helt selvstendig arbeid, det vil si uten veileder. Hun var også den første kvinnelige professoren i kjemi på sitt institutt.

For hun forble i universitetssystemet. Først på Gløshaugen, så på Rosenborg, og så tilbake til Gløshaugen igjen, bare avbrutt av et par år i USA, sammen med sin Jens, som var fysiker.

– Vi hadde tilbud om faste jobber der og overveide å slå oss ned i USA for godt, men fant ut at vi var for norske, sier hun.

På farten

Når professoren ikke gransker molekyler, er hun likevel sjelden å treffe i den omtalte godstolen. Det finnes ei hytte i Lillesand, som må besøkes. Det finnes et oratoriekor i Nidarosdomen, som ustanselig øver eller holder konserter. (- Jeg må huske på å slutte før de sparker meg ut! Men jeg har en fantastisk glede av det.) Videre finnes basseng der det skal svømmes noen lengder. Og det finnes en verden der ute. Det er for eksempel ikke mer enn fire år siden emeritusen raftet i Grand Canyon med gode kolleger.

Dessuten er hun pasientvenn, og opptatt av medisinsk etikk. Derfor er hun medlem i Regionsykehusets kliniske etikkutvalg, et utvalg som arbeider for etisk bevisstgjøring på alle plan i organisasjonen. Et viktig arbeid, synes Trætteberg som selv har opplevd mye sykdom på nært hold.

– Unnskyld, hender det aldri at du bare sitter og glor i taket?

– Joda. Det er viktig å være bare menneske også.

Når korkene spretter

– Det har vært kjent i bortimot 200 år at molekyler er bygget opp av atomer. Vet vi ikke snart det som er å vite om de små byggesteinene?

– Selv om vi lenge til en viss grad har kjent til hvordan molekyler er sammensatt, er strukturkjemien av relativt ny dato. I dag vet vi imidlertid kolossalt mye i forhold til for bare 20-30 år siden, og datamaskinene har gjort det uendelig mye enklere å leke seg med modellene. Men fortsatt er det mye ukjent land.

– Så hva er det du drømmer om å finne ut før du gir deg?

– Å, det var et fryktelig vanskelig spørsmål. Kanskje en skikkelig struktur-bestemmelse av konjugerte polyener, inklusive isomerer.

– Jaha. Hva kan det brukes til?

– Nei, ikke noe bestemt. Dette er grunnforskning. Men grunnforskning er i mange sammenhenger nyttig for å forstå naturen. Forresten ville nok den bestemmelsen være interessant i elektronisk industri. Mye av det vi finner ut, gir også grunnlag for å bygge molekylmodelleringsprogrammer som de trenger for eksempel i legemiddelindustrien og i biologisk forskning. Vi er egentlig brukbare til litt av hvert.

– Har du hatt noen store øyeblikk som forsker?

– Flere. Tre, kanskje. Det er ikke så dårlig, rent statistisk. Det største var kanskje da jeg sammen med en tysk kollega fikk Max Plancks pris for fremragende vitenskapelig arbeid. Det var også stort da jeg fant ut at en trippelbinding var bøyd i en ring, og ikke hadde cis men trans konfigurasjon.

– Da spretter man sjampanje og er glad?

– Noe sånt. Gleden over å oppdage en effekt, er alltid stor.

Til sin 70-årsdag fikk også Marit Trætteberg et internasjonalt festskrift, et nummer av Journal of Molecular Structure, forfattet av de fremste på hennes fagfelt, og med mange godord til jubilanten.

– En stor ære, sier hun selv. Ikke i vinden Likevel: Fagområdet er ikke i vinden. Grunnforskning er generelt ikke i vinden, verken her eller i utlandet, beklager Trætteberg: – De som bevilger penger, vil ha kjappe resultater som kan brukes i industrien.

– Frykter du for at ingen vil overta faget når din lille «familie» trekker seg tilbake?

– Det finnes jo flinke, unge folk som gjerne vil jobbe på feltet. Og Universitetet i Oslo er i hvert fall innstilt på å beholde sin gruppe. Så noen vil helt sikkert fortsette arbeidet, tror Marit Trætteberg.