Babyer som bryner seg får hjerneboost

I den vestlige verden tenker mange nybakte foreldre fortsatt at babyer bør utvikle seg i sitt eget ulike tempo, og at de ikke må «pushes» med utfordringer som de ikke er klare for. Smårollingene skal lære å rulle seg rundt for egen maskin, uten «hjelpende» dytt – og ikke holde sin egen vekt før de selv klarer å stå eller gå. De bør heller ikke slutte med bleie før de er klare for det.

– Nervecellene hos de minste barna danner opp mot tusen nye koblinger i sekundet, forteler professor Audrey van der Meer. Hun forsker på babyers hjerneutvikling. Foto: Lena Knutli VIS MER

Ifølge hjerneforsker Audrey van der Meer, kan denne tankegangen spores tilbake til tidlig på 1900-tallet, da fagfolk var overbeviste om at alt lå i genene, og at barns utvikling skjedde uavhengig av stimuleringen som en baby utsettes for. De mente det var skadelig å skynde på utviklingen, fordi utviklingen ville og måtte skje naturlig.

I Asia og Afrika spiller tidlig stimulering, i form av for eksempel «babygym» og tidlig «pottetrening», en sentral rolle. Den gamle modningsteorien står også i motsetning til moderne hjerneforskning, som viser at tidlig stimulering bidrar til at hjerneutviklingen hos de aller minste skyter fart.

Bruke kropp og sanser

Van der Meer er professor i nevropsykologi ved NTNU og har i en årrekke brukt avansert EEG-teknologi til å kartlegge hjerneaktiviteten til hundrevis av babyer.

Resultatene viser at nervecellene i hjernen hos små barn raskt blir både flere og mer spesialiserte etter hvert som babyen lærer seg nye ferdigheter og blir mer mobil, og at nervecellene hos de minste barna danner opp mot tusen nye koblinger i sekundet.

Forskningen hennes viser også at utviklingen av hjernen, sanseoppfatningen og motorikken skjer hånd i hånd. Van der Meer er derfor opptatt av at også de minste babyene må utfordres og stimuleres på sitt nivå, allerede fra fødselen av. De må få bruke hele kroppen og sanseapparatet sitt gjennom å utforske verden og ulike materialer både inne og ute i all slags vær. Hun understreker at opplevelsene må være selvforskyldt, det holder ikke at barna bæres eller dyttes rundt i vogn.

Ubrukte nettverk i hjernen forsvinner

– Mange tror at barn mellom null og tre år kun trenger kos og stell, men studier viser at rotter som vokser opp i bur, har færre forgreininger i hjernen enn rotter som vokser opp i en gymsal med tuneller, klatremuligheter og gjemmesteder. Forskning viser også at barn født inn i kulturer hvor tidlig stimulering blir ansett som viktig, er tidligere utviklet sammenlignet med vestlige barn, sier hun.

Van der Meer legger til at hjernen til de minste barna er veldig plastisk, altså formbar, og den kan derfor tilpasse seg det som skjer. Hvis de nye nettverkene som dannes i hjernen ikke blir brukt, forsvinner de etter hvert som barnet vokser opp – samtidig som hjernen mister litt av plastisiteten.

Hjerneforskeren viser til at kinesiske babyer hører forskjell på R- og L-lyden når de er fire måneder gamle, men ikke når de blir eldre. Kinesiske barn må ikke kunne skille mellom disse lydene for å lære morsmålet sitt, og dermed forsvinner hjernenettverkene som tar hånd om denne kunnskapen, når de ikke bli brukt.

Mister evne til å skille mellom lyder

Faktisk klarer babyer å skille mellom alle lydene i alle språk i verden når de er fire måneder gamle, men denne evnen har de mistet når de blir åtte måneder gamle. Illfoto: Thinkstock VIS MER

Faktisk klarer babyer å skille mellom alle lydene i alle språk i verden når de er fire måneder gamle, men denne evnen har de mistet når de blir åtte måneder gamle, ifølge Van der Meer.

På 1970-tallet trodde man at barn bare kunne lære bare ett språk ordentlig. Utenlandske foreldre ble derfor anbefalt ikke å snakke morsmålet sitt til barna, fordi det kunne sinke barnets språkutvikling. I dag tenker vi helt annerledes, og det finnes eksempler på at barn snakker både tre, fire og fem språk flytende, uten at de er verken «språkforvirret» eller forsinket i språkutviklingen.

– Hjerneforskning viser at det i disse tilfellene er «morsmålsområdet» i hjernen som er aktivt når barna snakker språkene. Hvis vi lærer et fremmedspråk etter sjuårsalderen, er det andre områder av hjernen som tas i bruk når vi snakker språket, forklarer Van der Meer.

Hun legger til at det er viktig at barn får språktrening gjennom interaksjon med ekte mennesker.

– Forskning viser at barna ikke lærer språk ved å se noen snakke på en skjerm, det må være ekte mennesker som eksponerer dem for språket, sier Van der Meer.

Tidlig innsats mot de yngste

Siden det skjer så mye i hjernen i løpet av de første leveårene, mener Van der Meer at det er lettere både å fremme læring og forebygge vansker hos de aller yngste.

Begrepet «tidlig innsats» dukker stadig opp i diskusjoner om barnehage og skole, undervisning og læring. Tidlig innsats handler om å hjelpe barn så tidlig som mulig, for å sikre at flest mulig barn lykkes i utdanningsløpet sitt og videre inn i voksenlivet – nettopp fordi det er tidlig i livet at hjernen har størst evne til å endre seg under påvirkning av forholdene som omgir den.

– Når jeg snakker om tidlig innsats, tenker jeg ikke på seksåringene, men på de minste barna mellom null og tre år. I dag går 98 prosent av norske barn i barnehage, og da blir kvaliteten på tiden som barna tilbringer der, ekstra viktig. Jeg er opptatt av at barnehager ikke bare er en oppbevaringsplass, men en læringsarena – og da mener jeg at lek er læring, forklarer Van der Meer.

– For mange ufaglærte

Hun legger til at en toåring fint kan lære seg å lese eller svømme, så lenge ungen har tilgang på bokstaver eller vann. Hun ønsker likevel ikke at barnehagen skal være som en førskole, men heller en arena hvor barna kan skaffe seg allsidig erfaring gjennom lek.

– Dette gjelder for både friske barn og de som har ulike utfordringer. Når det gjelder barn med motoriske utfordringer eller barn med nedsatt syn og hørsel, må vi virkelig jobbe for å bringe verden til dem, sier Van der Meer, som også legger til:

– En ettåring kan ikke ha ansvar for egen læring, derfor må vi voksne sørge for læringen. I dag ser vi at ufaglærte vikarer gjerne settes i arbeid på småbarnsavdelingene, fordi det ikke «er så farlig» med de minste, siden de trenger bare kos og stell. Jeg mener at alle barn fortjener pedagoger som forstår hvordan hjernen til små barn fungerer. I dag er Norge det eneste av 25 undersøkte OECD-land som ikke har 50 prosent barnehagelærere i barnehagen, sier Van der Meer.

Flere barn med spesielle behov

Lars Adde er spesialist i barnefysioterapi ved Klinikk for kliniske servicefunksjoner ved St. Olavs hospital og forsker ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer ved NTNU. Han jobber med små barn som har spesielle behov, både i klinisk praksis og som forsker.

Han mener det er viktig at alle barn stimuleres og får utforske verden, men at dette er særlig viktig for de barna som har spesielle utfordringer. Han viser til at en større andel barn som nå kommer til verden i Norge, har spesielle behov.

– Dette skyldes en rivende utvikling i medisinsk teknologi, som gjør oss i stand til å redde langt flere barn – som for eksempel ekstremt premature babyer og spedbarn som får kreft. For 50 år siden døde disse barna, i dag overlever de – men ofte med en del følgevansker, sier han.

Ny kunnskap gir bedre behandling

Adde sier at den nye forståelsen av hjernens utvikling som har blitt etablert siden 1970-tallet, har gitt disse barna langt bedre behandling og oppfølging.

For eksempel har kunnskapen om at noen nettverk i hjernen styrkes mens andre forsvinner, ledet oss til å forstå at vi må trene på det vil skal bli gode på – som å gå. Ifølge den gamle tankegangen, ville enhver generell bevegelse gi god generell motorikk.

Babyer som kommer til verden alt for tidlig ved St. Olavs hospital, følges opp av et tverrfaglig team ved sykehuset og av kommunefysioterapeut tidlig i oppveksten, og personalet i barnehagen som barnet starter i, får opplæring i hvordan akkurat dette barnet skal stimuleres og utfordres på sitt nivå. Oppfølgingen gjør at en forsinket utvikling raskt fanges opp, slik at tiltak kan settes inn tidlig – mens barnets hjerne ennå er svært plastisk.

Et barn kan for eksempel ha en liten hjerneskade som gjør at det bruker armene sine ulikt. Nå vet vi at når én av armene brukes lite, svekkes hjernenettverkene som skal styre denne armen. Dermed vil den nedsatte funksjonen bli forsterket.

– Foreldrene kan da bli bedt om å tre en sokk på den «gode» hånden når barnet skal bruke hendende i lek. Da vil barnet stimuleres og hjernen utfordres til å begynne å bruke den andre armen, forklarer Adde.

Bør ikke alltid skynde på utviklingen

Adde understreker likevel at det ikke alltid er anbefalt å forsere utviklingen til barn med spesielle behov som i utgangspunktet sliter med motorikken.

En ettåring som skal lære seg å gå, må først lære seg å finne balansen. Hvis barnet løftes opp i stående, vil det etter hvert lære seg å stå – før det har lært hvordan det skal sette seg ned igjen. Hvis barnet mister balansen, vil det falle som en stiv stokk, noe som kan være både skummelt og lite hensiktsmessig.

– Vi kan da be foreldrene om heller å hjelpe barnet opp i knestående mens det holder seg fast i noe. Da vil det lære seg å reise seg selv. Hvis barnet faller, vil det «knekke» i beina og ramle på rompa. Friske barn fikser dette på egen hånd, men det gjør ikke nødvendigvis barn med spesielle utfordringer, sier Adde.

Referanser:

Agyei, Van der Weel og Van der Meer (2016) Development of Visual Motion Perception for Prospective Control: Brain and Behavioral Studies in Infants. Frontiers in Psychology, vol. 7, 100.

Agyei, Van der Weel og Van der Meer (2016). Longitudinal study of preterm and full-term infants: High-density EEG analyses of cortical activity in response to visual motion. Neuropsychologia, 84, 89-104.