– Kommunene er uforberedt på velferdsteknologi
Mange eldre er positive til velferdsteknologi, men helsepersonell er skeptiske og mange kommuner vegrer seg.
VELFERDSTEKNOLOGI: Andelen eldre øker raskt, levealderen øker og stadig flere kommer til å ha behov for hjelp og helsetjenester i hjemmene sine. Blant annet til opptrening etter fall – eller forebyggende trening for å holde balansen og for å få bedre styrke til å greie ulike oppgaver på egenhånd.
«Stå med føtene saman, sving med armane – og køyr!». De som har levd noen år vil huske Reidar Morsets TV-program «Trim for eldre». Mange godt voksne omkring i det ganske land sto i stuene sine og fulgte Morsets instruksjoner på TV-skjermen, akkompagnert av pianospill. Balansetrening og styrketrening, gjennomført på hjemmebane.
I dag bruker en del land videokommunikasjon i hverdagsrehabilitering. Det kan kalles et slags moderne søskenbarn av «Trim for eldre». Et søskenbarn som også tilpasser seg dine behov.
En litteraturstudie gjort på denne type hverdagsrehabilitering som gjennomføres via videokommunikasjon, viser at eldre er relativt positive til denne type kommunikasjon. Utfordringen ligger i få kommuner og helsepersonell til å ta dette i bruk.
Skyper med barnebarna – og fysioterapeuten
– Mange eldre i dag er vant med å bruke Skype for å kommunisere med barnebarn som bor langt unna, og mange er vant med iPad og touch-teknologi. Denne kunnskapen har overføringsverdi til den relativt enkle teknologien som kan brukes i hverdagsrehabilitering via videokommunikasjon. Det å bruke velkjent teknologi på denne måten, er ennå et uutnyttet felt i Norge, sier Ralf Kirchhoff ved NTNU i Ålesund. Han er førsteamanuensis ved Avdeling for helsefag.
Australia, Storbritannia, Sverige og USA er eksempler på land som har kommet langt i å høste erfaringer med denne type velferdsteknologi. Ralf Kirchhoff har i samarbeid med universitetslektor Helen Berg gjort en litteraturstudie basert på elleve empiriske studier fra databasene PubMed, Science Direct og CINAHL.
– Litteraturstudien viser at eldre brukere i hovedsak er tilfredse med hjemmebaserte rehabiliteringstjenester der videokommunikasjon er brukt, opplyser Helen Berg ved NTNU i Ålesund. Hun er universietslektor ved Avdeling for helsefag.
Mye reisetid i grisgrendte strøk
Kirchhoff peker på at en av de største utfordringene for eldre som trenger rehabilitering i dag, er at de ofte må forholde seg til svært mange ulike personer.
Store avstander i et grisgrendt land som Norge, byr også på utfordringer.
Via iPad kan fysioterapeuten ha dialog med både den eldre som trener og med hjemmehelpen som assisterer under treningen. Foto: Helen Berg/NTNU
– Det går med mye tid på reising for spesialisert helsepersonell som skal assistere med rehabilitering hjemme. Med videokommunikasjon kan fysioterapeuten eller ergoterapeuten bruke tiden mer effektivt på oppfølging av hver enkelt bruker, i stedet for å bruke tid på å reise rundt til brukerne, sier Kirchhoff.
Gjennom videoteknologi kan fysioterapeuten eller ergoterapeuten gi opplæring og oppfølging til både brukeren selv og eventuelt opplæring og veiledning til hjemmehjelptjenesten som bistår brukeren hjemme.
– Innføring av det man i faglitteraturen kaller telerehabilitering, vil trolig gjøre det lettere å nå flere brukere der de bor, særlig i lite befolkede områder. Primært kan ergo- og fysioterapeuter veilede bruker og helsepersonell fra hjemmetjenesten ved bruk av video, i en toveiskommunikasjon, for å sikre at øvelser blir utført korrekt. Dermed øker også effekten av tjenesten, konkluderer Helen Berg og Ralf Kirchhoff.
Helsepersonell og kommuner er skeptiske
Litteraturstudien viser altså at det ikke er de eldre som bremser innføring av denne type velferdsteknologi. Men hos helsepersonell finnes en del skepsis. Det tror Ralf Kirchhoff har sammenheng med at bruk av denne type teknologi ennå ikke er integrert i sykepleieutdanningene eller andre helseutdanninger i Norge.
Den aller største utfordringen er knyttet til kommunene.
– For kommunene er dette ukjent terreng, og mange kommuner er per i dag ganske uforberedt til å ta i bruk velferdseknologi, sier Kirchhoff.
Han trekker fram flere grunner til dette:
· Dette er en ny måte å organisere helsetjenester på og kommunene må bygge om infrastrukturen, noe som er krevende.
· Innføring av velferdsteknologi krever langsiktig, koordinert planlegging, og ikke alle kommuner er så gode på det. Det kan ha sammenheng med kompetanseutfordringer, som for eksempel bestiller- og driftskompetansen i kommunene.
· Kommunestørrelse og kommunenes økonomiske handlingsrom er faktorer som kan virke hemmende. Innføring av denne type teknologi kan ta ressurser fra andre kommunale oppgaver.
· Denne teknologien fører ikke nødvendigvis til innsparing på personell i kommunene (selv om noen av tilbyderne på markedet kan ty til slik argumentasjon).
· Bemanningen på IKT-siden i kommunen må styrkes.
· Helsepersonell og ingeniører må samarbeide tett, og det er ikke alltid lett å få til samhandling mellom ulike arbeidskulturer.
· Krever god koordinering av to ulike forvaltningsnivåer: spesialisthelsetjenesten som er statlig og primærhelsetjenesten som er kommunal.
· Motstand mot å endre eksisterende arbeidsmetoder.
· Manglende forankring av prosesser og prosjekter i ledelsen, hos helsepersonell og brukere.
Må ha et parallelt ikke-tekno tilbud
Selv om så mange eldre er positive, er det også mange som synes denne type velferdsteknologi både er vanskelig og upersonlig.
– Hvis en kommune innfører en slik teknologibasert løsning, vil enkelte føle seg tvunget til å ta i bruk noe de ikke ønsker eller føler at de behersker. Derfor er det viktig at en kommune som innfører dette, også må ha et parallelt ikke-teknologibasert system, understreker Kirchhoff.
Dette altså ikke en løsning for alle, men ny måte å tilby tjenester på, hvor målet er at tilbudet til de som trenger rehabilitering, blir bedre.
– Det skjer en del prøvevirksomhet knyttet til velferdsteknologi i norske kommuner, men det stopper som oftest opp etter utprøving. Det mangler koordinering for å samle erfaringene slik at man kan bruke dem som en plattform å gå videre på, sier Ralf Kirchhoff.
Forskerne oppsummerer at studien kan gi grunnlag for å planlegge, gjennomføre og prøve ut denne type velferdsteknologien mer systematisk og koordinert. Samtidig peker studien på utfordringer som innføring av denne typen helsetjenester fører med seg for helsepersonell, brukere og kommuner. Slik sett er ikke velferdsteknologi noen «Quick fix» for å løse utfordringene i primærhelsetjenestene.
