Afrikas svar på ulvestriden
Den afrikanske villhunden kommer stadig oftere i konflikt med mennesker, blant annet fordi den vanskelig lar seg gjerde inn. Men et naturlig hinder lover godt.
AFRIKANSKE VILLHUNDER: Afrikanske villhunder er uvanlig vanskelige å holde innenfor et bestemt område, men forsøk med duftmarkeringer fra andre villhunder lover godt som redskap i arbeidet med å redde arten.
Afrikanske villhunder var tallrike inntil for få år siden. Foto: Craig R. Jackson
Afrika er i vekst, både økonomisk og i folketall. For folk flest oppfattes dette som et gode, men denne veksten har også sine dårlige sider, spesielt for enkelte dyrearter.
Den afrikanske villhunden (Lycaon pictus) er en sånn art. Nei, det er ikke snakk om forvillede hunder som vi kjenner dem. Dette er en genetisk atskilt art som ikke kan få unger med våre husbundne kjæledegger.
Situasjonen for Afrikas villhunder er i grunnen et slags svar på konflikten mellom ulver og mennesker i Norge. Det hjelper ikke om mange ønsker å ta vare på dem om noen bestemmer seg for å ta knekken på dem, enten av uvitenhet eller av næringsinteresser.
Enorme områder
Craig R. Jackson tok nylig doktorgraden ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) med en avhandling om afrikanske villhunder. Her tar han blant annet for seg mulige løsninger for å ta vare på arten. Lovende forsøk viser at luktmarkeringer er mer effektive som stengsler enn gjerder er.
Den afrikanske villhunden greide seg godt inntil for noen få tiår siden. I midten av forrige århundre fantes det 500.000 av dem fordelt på 39 land. Men arten er i tilbakegang over stort sett hele utbredelsesområdet sør for Sahara. I dag er det et sted mellom 3000 og 5500 igjen, fordelt på færre enn 25 land. Altså er 1 prosent igjen. I beste fall.
Sykdommer har en del av skylda. Men dette har én hovedårsak, nemlig stadig flere konflikter mellom mennesker og villhunder etter hvert som menneskene krever stadig større boområder.
Saken fortsetter under bildet.
Konflikter mellom mennesker og villhunder øker etter hvert som menneskene krever stadig større boområder. Foto: Craig R. Jackson
Arten lever i flokker som krever enorme territorier. Det er ikke uvanlig at villhunder vandrer mange hundre kilometer for å dekke disse territoriene. De afrikanske villhundene lever som regel i flokker med én dominant hann og hunn. I tillegg kan flokker bryte ut, som regel bare hunner eller bare hanner.
Ettersom byene vokser tas stadig større deler av arealet i bruk, og konfliktene mellom mennesker og andre dyrearter blir flere, spesielt i grenselandet mellom beskyttede områder og bebodde strøk.
Ulike farer
Villhunder møter dermed mange farer. Et av hovedproblemene er at de går i feller som egentlig er satt opp for å skaffe «bush meat», kjøtt fra naturen. Andre kan bli drept i trafikkulykker, eller smittes av sykdommer overført fra tamme hunder.
Det er ikke uvanlig at hele flokker forgiftes. Andre ganger blir hiene deres angrepet. Foto: Craig R. Jackson
Men de blir også drept med vilje, siden de kommer i konflikt med lokale interesser, ofte bøndenes.
Det er ikke uvanlig at hele flokker forgiftes. Andre ganger blir hiene deres angrepet. Valpene etterlates i hiet mens de voksne er ute på jakt. Jackson vet at slike hi blir satt fyr på, med ungene inni.
Villhunder og andre rovdyr kan konkurrere om ressurser, spesielt der dyrene bor på sterkt avgrensede områder, og i Serengeti i Tanzania var dette i hvert fall med på å utrydde den lokale bestanden. Spesielt løver og hyener kan drepe villhunder, og står for opptil halvparten av dødsfallene.
Der naboflokker ikke er i slekt med hverandre, øker dessuten faren for at villhunder dreper hverandre. Store flokker tar seg da i større grad til rette på territoriene til små flokker.
Naturlig hinder
Det gjør ikke saken enklere for dem som ønsker å ta vare på arten at villhundene ikke lar seg stanse av vanlige gjerder som holder andre arter ute. Villhundene er for smarte til det. De finner en vei rundt eller under. Et gjerde blir ganske enkelt ikke sett på som et naturlig hinder. Men det finnes andre muligheter.
Craig R. Jackson i felt. Foto: Andrei Snyman
– Det gjøres forsøk med biologiske hindre, sier Jackson.
Flokker av villhunder går nødig inn på andre flokkers territorium. Disse territoriene avgrenses ved hjelp av luktspor fra urin. Forskerne og deres kolleger samlet inn sand sprøytet med urin fra villhunder. Denne sanden ble flyttet i nærheten av andre flokker for å holde dem innenfor et bestemt territorium. Med suksess.
– Vi fant at duftmarkeringer fra fremmede flokker begrenset området villhundene beveget seg i, forteller Jackson.
Duftmarkeringene hindret dermed flokkene i å gå inn på det de oppfattet som en annen flokks territorium. Liknende grep er gjort i USA for å begrense ulvers territorier. Metoden er derimot ikke helt problemfri.
– Problemet er ikke å fordele urinen. Problemet er å samle den inn, sier Jackson.
Å skaffe urin fra villhunder er selvsagt ikke noe du gjør uten å jobbe litt for det. I et prosjekt ledet av dr. Tico McNutt i Botswana eksperimenteres det derfor med å lage kunstig urin som skal holde villhundene unna bebygde strøk, da i kombinasjon med tradisjonelle gjerder.
Kanskje kan kunstig urin dermed bidra til å redde den afrikanske villhunden.
- Les også: Nasjonaleparken Serengeti kan forsvinne
