Kraft i hver ruke

Det er tidlig morgen på Fosen. Klokka har så vidt rundt halv åtte når Svein Lilleengen rusler over gårdstunet og inn i fjøset der tjue kyr og noen sauer venter på fôr og stell. Dattera på gården har hovedansvaret; Lilleengen titulerer seg selv som «avløser», og tar oppgaven fordi han liker den.

Etter fjøsstellet venter jobb nummer to. Da skifter Lilleengen klær, og vandrer femti meter til et annet lite hus på tunet: biobua. Her lyser det i en pc, telefonen kimer, og det flyter av papirer. På dette kontoret har gründeren og ildsjelen på Fosen kontakt med politikere i Oslo, bønder på Fosen, forskere i Trondheim og biogasseksperter i Tyskland og Ungarn.

Svein Lilleengen ivrer nemlig for biogass og anlegg som kan bruke kumøkk til å framstille metan. I mange år har han eksperimentert med sine egne gårdsbaserte biogassanlegg – tre reaktorer på henholdsvis 50, 50 og 5 tonn, for å finne fram til effektive reaktorer som er egnet for små gårdsbruk med 25–30 kyr. I tillegg har han skjønt at for å få økonomi i prosessen må det til mer av produkter enn bare gass.

Ved hjelp av 18 millioner kroner fra EU og i samarbeid med tolv utenlandske firma driver han derfor forskning for å finne fram til den optimale reaktor og å lage et økologisk plantevern ut av massen som blir igjen når gassen er hentet ut av møkka. Produktet er ei skive av gjæret og konservert gjødsel som skal holde kålflua unna kålplantene.

Gründer og ildsjel Svein Lilleengen ivrer for biogass og eksperimenterer med egne gårdsbaserte biogassanlegg.
Foto: Privat VIS MER

– Anlegget på tunet mitt fungerer som et testlaboratorium. Her blir det kjørt «batcher» (gruppeproduksjon) for å justere produktet. Jeg har jo verdens beste bioreaktorer på bås, ler Lilleengen. – Kuvomma fungerer ypperlig, jeg er redd det må mye ingeniørarbeid til for å nå samme kvalitet. Men nå er vi i startgropa med både det ene og det andre her på Fosen!

Biogassanlegg

Vi har lenge hørt om det: Norsk landbruk står for ni prosent av klimagassutslippet i Norge. Spesielt ille er utslippet av metan og lystgass. I fjor slo derfor Stortingsmelding nr 39 fast at innen 2020 skal 30 prosent av all husdyrgjødsel i Norge gå til biogassproduksjon.

Det innebærer at husdyrgjødsel – gjerne blandet med annet organisk avfall – må samles i en lukket og kontrollert prosess i et anlegg.

I et slikt gassanlegg vil det organiske materialet forråtne og danne biogass – som igjen kan brukes til ulike formål. Rundt om i verden har man greid å utnytte denne energikilden for fullt. Bare i Tyskland er det mer enn 4500 biogassanlegg, og bøndene er garantert en langsiktig minstepris på rundt kr. 1,80 per kilowattime. De gunstige rammevilkårene fører til at det bygges cirka to biogassanlegg per dag i landet.

I Norge er det imidlertid ikke mer enn toppen fire biogassanlegg basert på husdyrgjødsel.

– Stortingsmeldinga var flott, men hvor ble det av oppfølgingen, undres forsker Øyvind Hagen på SINTEF.

Entusiastiske bønder

Øyvind Hagen og kollega Kjell Josefsen har brukt de siste to årene på å undersøke forutsetningene for å kunne utvikle biogassproduksjon i Norge. I et prosjekt finansiert av Norges forskningsråd og med SINTEF/NTNU i spissen, er to case studert: Ørland og Frosta.

Forskerne har sett på hvordan prosessen kan optimaliseres, og sjekket miljøregnskapet og hvordan forhold kan legges til rette så biogass kan føre til innovasjon for et distrikt.

– Ørland på Fosenhalvøya er en jordbrukskommune der gårdene med storfedrift ligger tett, forteller Josefsen. – Landskapet er flatt, avstandene små, og logistikken enkel. Det er god tilgang på råstoff – både møkk og matavfall, og det finnes arvtakere for energi. Det meste skulle ligge til rette her.

Foregangskommune

En entusiastisk tropp på Ørland har skapt sitt eget handlingsrom – gjennom gode ideer og medieoppslag. De har greid å få tak i kommunale og offentlige midler. Biogass ble tidlig koblet opp til den lokalpolitiske energidiskusjonen, og de lokale aktørene har satset på å bygge opp kunnskap på emnet.

– Blant annet har de hentet erfaringer fra – og etablert kontakt med – tyske konsulenter innenfor biogass, og de har lagt fram arbeidsskisser for Enova og for Landbruksdepartementet, forteller Øivind Hagen. – Det kommunale utviklingsselskapet «Gode Sammen», som eies av SINTEF, har jobbet strategisk med å koble regionen tettere til kunnskapsmiljøene i Trondheim, og nå er forskningsmiljøet på NTNU/SINTEF inne for å skape faglig tyngde.

– Ja, det stemmer. Vi er 58 bønder som har etablert samvirket Biogass Fosen SA, forteller en opprømt Svein Lilleengen. Han har nettopp kommet hjem fra Zero-konferanse i Oslo der han har truffet på sin gode venn Göran Persson.

På Ørland er landskapet flatt, avstandene små, logistikken enkel, og det er god tilgang på møkk.
Foto: Ørland Kommune VIS MER

– Persson var jo foredragsholder hos oss i fjor da Ørland kommune var vertskap for den første nasjonale konferansen om biogass i Norge, og han vil gjerne komme igjen! Vi tror det skal gå an å få til et sentralisert biogassanlegg på Fosen som kan utnytte opp mot én prosent av all norsk husdyrgjødsel. Det betyr at Norge vil trenge 35 lignende anlegg for å klare regjeringens mål.

Jo flere produkter, dess bedre…

Utfordringene for Ørland, Frosta og andre små foretak ute i distriktene er å skape bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Med norske rammevilkår skal det svært mye avfall til for å få biogassanlegg til å gå med overskudd, og kostnadene med å oppgradere biogassen er store.

Innovasjonsbedriften MiSA i Trondheim har blitt koblet inn i arbeidet med å kartlegge både miljø og lønnsomhet for et biogassanlegg. På telefon understreker Johan Pettersen at man med tanke på miljø først og fremst snakker om hvordan jordbruket kan redusere klimagassutslippet sitt.

– Da kan et biogassanlegg være den mest kostnadseffektive måten. Råvaren er husdyrgjødsel, og anlegget gir et bedre klimaregnskap enn slik gjødsla eller ville blitt behandlet.

– Og når det gjelder produkter, da?

– Her er el/strøm, varme og CO2 de vanligste tre produktene. El kan selges på nettet. Varme kan benyttes flere steder. På Fosen forhandles det blant annet med den store flystasjonen på Ørland.

Også CO2 kan bli nyttig

Men det finnes flere interessante opplysninger. Som produktet CO2 – som også kommer fra et biogassanlegg. Et utskjelt produkt av mange, men hos forskerne vekker det interesse.

CO2 kan nemlig gi uttelling for grønnsakdyrkere på Frosta. Et veksthus har behov for varme, strøm – og CO2. I dag brennes det propangass for å øke CO2-innholdet inne i veksthusene slik at plantene vokser raskere. – Med et biogassanlegg vil man få denne varen gratis, sier Pettersen i MiSA.

Han trekker også fram restproduktet fra et biogassanlegg: Etter å ha tatt ut biogassen kan man spre gjødslen på enger for gressproduksjon, som før – eller man kan hygienisere produktet og benytte det som gjødsel til kornproduksjon.

– Så alt i alt kan man realisere fire produkter ut av biogassanlegget, sier Johan Pettersen, – og vi har funnet ut at CO2 og gjødsel er vel så viktig som varme og el.

Naturgass til drivstoff

Ikke nok med det. Den lille, suksessrike bedriften Memfoact i Trondheim ser også med interesse på biogassen, og mener å ha funnet en alternativ vei for økonomisk utkomme for små og middelstore biogassanlegg. Firmaet vil oppgradere gassen til drivstoff – og da må CO2 renses ut.

Forskningsgruppen har sitt utspring fra Institutt for kjemisk prosessteknologi ved NTNU, og har utviklet en ny karbonmembran med gode separasjonsegenskaper for å oppgradere biogass til metangass – blant annet for bruk i transportsektoren.

SLIK FUNGERER ET BIOGASSANLEGG: Mikroorganismer bryter ned gjødsel og danner metan og CO2. For å få ut mest mulig metan foretar man ettergjæring i reaktor II.
Ill: Raymond Nilsson VIS MER

– Det finnes flere teknologier som gjør dette i dag. Men de er fryktelig dyre og blir ikke økonomisk interessante under små, lokale forhold som i Norge, ifølge daglig leder Gøril Forbord.

– Vår membranteknologi gjør at vi kan tilby en svært lønnsom metode for småskala produksjon av drivstoff.

– På hvilken måte?

– Membranene våre krever mindre energi for å rense en gitt mengde gass enn konkurrerende teknologier. I tillegg er de kompakte, det vil si at de tar relativt liten plass, og de er laget av et miljøvennlig materiale.

For ett år siden startet bedriften et samarbeid med tre pilotkunder i avfallsbransjen – noe som utløste fem millioner kroner i støtte fra Innovasjon Norge.

Pilot

Kjell Josefsen mener det er flott at mulighetene blir styrkes for å utnytte mer av biogassen.

– Rent samfunnsøkonomisk er det ikke tvil om at en slik produksjon er miljøvennlig og lønnsom. Men skal biogassanlegg bli bedriftsmessig lønnsomme, kreves det subsidiering av energien som produseres her – minst 1,5–2 kroner per kWh el-kraft levert ut av anlegget.

I tillegg må de som bygger og skal drive anlegget, få maksimal utnyttelse av alle produktene som produseres. Som jeg ser det, er den viktigste inntektskilden energiproduksjon. Da er god utnyttelse av varmen spesielt viktig, og det å oppgradere biogass til biometan er en god idé.

Om samfunnet vil ta tak i klimagassutslippene fra landbruket, bør de få fart på dette, og Biogass Ørland kan absolutt bli en nasjonal pilot for sentraliserte biogassanlegg, sier han.