Politikernes enkle løsninger kommer nok til kort – igjen

Dette er en kronikk. Den uttrykker skribentens meninger.

Som forutbestemt kommer OECD med resultatene fra sin PISA-undersøkelse fra 2025, den niende i slaget, nå i år. Som ved presentasjonen av resultatene for Norges del fra den første, fra 2000, vekker den siste også stor oppstandelse.

Tallene fra 2000 ble omtalt som et sjokk. Tallene fra 2025 blir omtalt som «svært alvorlig og alarmerende», av noen som «katastrofale». Man skulle tro at Norge var verst i klassen, men norske elever scorer omtrent som våre nordiske naboer (bortsett fra Finland) og har samme utvikling som dem (også Finland).

Finland har gått fra å være verdensmester til å bli en nordisk mester. Og faller nesten like mye som oss.

Det er ikke typisk norsk å være god, heller ikke å være dårlig.

Etter den første PISA-undersøkelsen har det vært satset på de såkalte grunnleggende ferdigheter, ferdigheter som skulle møte kunnskapssamfunnets behov. Kunnskap var tidens produksjonskraft, og lesning, regning og naturvitenskapelig kunnskap var ferdighetene som skulle sikre produktivitet i vår tids maskineri. OECD måler disse produksjonskreftene.

Reformen som skulle styre skolen inn mot kunnskapssamfunnet, og som lanserte begreper om læringsresultater og grunnleggende ferdigheter, het «Kunnskapsløftet».

Og så er vi der, og ikke bare vi: Heller ikke de fleste vi liker å sammenligne oss med, har klart å bli bedre. Hverken målingene av eller satsingene på de grunnleggende ferdigheter har gitt elevene bedre ferdigheter.

Hadde nå OECD fortalt oss hva vi nå skal gjøre, men den gang ei: «The evidence does not point to a simple explanation for performance decline», skriver OECD og forklarer endringene med «small forces often aligning to produce strong effect».

Politikernes vilje til enkle løsninger vil komme til kort.

Men løsninger har man prøvd. Det er ikke bare nå tallene har vært dårlige. En løsning som har bredt seg, er forbud mot mobilbruk i skolen. Det har vært en stor økning av det siden 2022, uten at det ser ut til å ha forhindret fallet.

Grunnen er selvsagt, som OECD helt riktig påpeker, at det ikke handler om teknologien i seg selv, men bruken av den. Elever bruker jo digitale teknologier også utenfor skolen.

Nettopp det som skjer utenfor skolen har ofte en større forklaringskraft på det elevene får til i skolen enn skolen selv. OECD peker nå som før på hvor stor betydning sosioøkonomiske forhold har. Men like interessant er holdningen som vises til skolen og det som skjer i skolen.

Undersøkelsen måler i hvilken grad elevene opplever støtte fra familien i sin læring. Her har det vært et fall fra 2022 til 2025. Fallet er for Norges del større enn fallet i alle de tre ferdighetene som OECD måler.

Estland, som har seilet opp og forbi Finland og som ikke har noe fall i «performance» fra 2022, er det eneste landet hvor elevene opplever at støtten har økt.

Hva så med selve undersøkelsen?

Tallene for Norge tilfredsstiller ikke OECDs tekniske krav og må tas med forbehold. Det er også nok av forskningsbidrag som peker på både metodiske og konseptuelle problemer med den. 

Pisa måler hvor mye innsats elevene legger inn i selve ferdighetstesten, og dette målet korrelerer selvsagt med skår på testen: Mer innsats, høyere skår. Og nesten like selvsagt: her er det fall fra 2022. Norge har, sammen med Island, ifølge OECD hatt «very large drops» i innsatsen elevene legger i prøven.

Har elevene rett og slett gått litt lei av disse testene?

Hva får de igjen for å gjennomføre dem, annet enn mange medieoppslag om hvor dårlig det står til med norsk skole?

Regjeringen Solberg vedtok å gjøre grunnskolelærerutdannelsen femårig fra 2017, med begrunnelsen at «gode lærere med solid faglig tyngde er det viktigste for at elevene skal lære mer».

I forbindelse med behandlingen av læreplanreformen «Fagfornyelsen», gjorde Stortinget følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen sikre at det er lærernes ansvar og faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen for å nå kompetansemål og oppfylle skolens generelle samfunnsmandat.»

Den nye opplæringslova tydeliggjorde lærerens ansvar fordi det var «nødvendig å innføre en bestemmelse i opplæringslova som understreker og presiserer lærerens faglige ansvar for opplæringen.»

Storting og regjering har med både lov og reformer myndiggjort skoler og lærere, men straks det kommer tall fra OECD, synes dette å være glemt.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 20. september 2026.