Hvorfor smarttelefonen gjør oss dumme

Dette er en kronikk. Den uttrykker skribentenes meninger.

Alle som lærer språk, starter med å lære seg masse ord. Alle læringsmaskiner, også barn, må ha en viss mengde byggesteiner før de kan begynne å bygge strukturer, og først når de har samla på seg et vokabular på mellom 50 og 100 ord, begynner barn å kombinere ord til større ytringer.

Det er som med Lego. Så lenge en bare har ei lita bøtte med Duplo, blir det mest biting, banking og kasting, før en kommer på at disse strukturene kan bygges i hop til figurer. Duplo-figurer blir grove, med få piksler, så det kan være vanskelig å se hva de forestiller.

Men vi ser at bitene har ulike farger og fasong, og at de voksne setter dem sammen til høye, vaklevorne tårn. Vi klasker neven i byggverket og ser det rase sammen. Og ler.

En helt annen schwung på sakene blir det når vi begynner med Lego; det barn kaller «små-Lego». Her er bitene så mye mer ulike, de har så mange ulike spesialiseringer, ikke bare farge og form, men funksjon også. Det finnes nesten ingen grenser for hva man kan bygge. Det er piksler i massevis. Høy oppløsning og utfordrende byggeteknikker.

Det er stusslig å ha bare en liten håndfull med små-Lego. Utvalget begrenser ikke bare hva en kan bygge, men en blir ikke så flink til å bygge, heller. Uansett hva en prøver å få til, samme hvor kreativ en er, skorter det på nødvendige biter.

Og motsatt: Tenk å få bære inn kasse på kasse med Lego-brikker for en femåring på besøk, få tømme kassene ut på teppet, og så ta inn den tankestormen av muligheter som oppstår i den unge gjesten. Nesten uten unntak fører synet til et lett hørbart gisp.

Både språk og Lego illustrerer skillet mellom deklarativ og prosedural kunnskap, og det tette forholdet mellom dem. Forenklet kan vi se deklarativ kunnskap som kunnskap om byggesteinene, prosedural kunnskap er kunnskapen om hvordan en bygger dem i hop.

En kan ikke et språk selv om en har lært alle orda i ordboka – ferdigheten som lar oss kombinere orda til større strukturer, grammatikk, er en forutsetning for å kunne snakke språket. Men grammatikken er igjen avhengig av en viss mengde byggesteiner, ord, før en kan begynne å ta den i bruk.

Ord og grammatikk utvikler seg i et gjensidig forhold. Det finnes for eksempel rene grammatikkord, som at og som, Hva mener du? som det er umulig å lære isolert fra den grammatiske funksjonen de har.

Smarttelefonene gjorde for alvor sitt inntog i Norge i 2010. Med stadig bedre søkemotorer trengte vi ikke lenger å gå omkring og vite ting. Daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen uttalte at siden all kunnskap nå bare er et tastetrykk unna, må dette endre hva og hvordan vi lærer.

For noen ble dette en velsignelse til å skrote fokus på faktakunnskap og den forhatte «puggeskolen». Vi måtte heller frigjøre tid til å bli gode på databehandling, fokusere på prosedurale ferdigheter.

Problemet med et slikt syn ble ikke egentlig veldig tydelig de første åra. Våre kunnskapshull var fort gjort å tette så lenge vi hadde tilgang til internett, det var bare å fiske fram vår kollektive hjerne fra lomma. Det finnes alltids en eller annen nørd som har lagt inn akkurat det du vil vite.

Så kommer KI. Kunstig intelligens. Mange bruker sammenligningen med kalkulatorens inntog for å vise hvor absurd det er å være redd for KI. Akkurat som om vi har bruk for å kunne gangetabellen utenat, liksom!

Men for det første er det ikke så dumt å kunne gangetabellen utenat, og dessuten er det en ganske mye mer fundamental ferdighet KI sikter mot å erstatte: Evnen til å bygge sammen kunnskap til større strukturer, å se ting i sammenheng, å se at en ting følger av en annen, å forstå forskjellen på korrelasjon og kausalitet.

Men det handler også om å oppdage at ethvert synspunkt er en kompleks struktur der de enkelte argumenter og bestanddeler kan plukkes løs fra helheten og erstattes.

Det er som å bygge Lego. Når du er dreven i å bygge Lego, kan du uten særlig mye strev tenke deg til hvordan en hvilken som helst figur er bygd sammen, ut fra din viten om hvilke byggesteiner som faktisk finnes, hvordan de kan kombineres, og hva som er mulig å sette sammen rent fysisk. Hvis du aldri har prøvd, skjønner du ikke bæra.

Jeg fatter ikke hvorfor ikke flere er bekymret for den utstrakte bruken av KI.

Først satte vi bort faktakunnskapen til Google. Vi trenger ikke å kunne ting. Google har brikkene vi trenger, så slipper vi å drasse på dem. Nå setter vi bort byggeferdighetene våre til KI.

Vi trenger da ikke å kunne sette sammen ting selv. KI finner fram brikkene etter eget forgodtbefinnende og bygger dem i hop.

Men gradvis mister vi selv evnen til å se hvordan ting henger sammen, å se at folks motiver influerer på hva de sier og hvordan de sier det, å forstå forskjellen på fakta og fiksjon, å fatte hvordan en mulig sammenheng kan finnes og identifiseres.

Dermed blir vi enda enklere bytter for propaganda. Som framtidsmenneskene Eloi i H.G. Wells sin klassiske science fictionroman Tidsmaskinen (1895) sitter vi på elvebredden og er vakre, mens vi venter på matklokken og underholder oss selv med enkle leker.

Vi stiller ingen spørsmål, vi ber ikke om noen svar. Ingen sliter eller strever med noe som helst. Ingen dør, og når de dør, bryr vi oss ikke. Noen tar seg av det. Det samme med de syke. For oss er alt er bare vakkert. Og vi er dumme som brød. Som vi for øvrig heller ikke kan bake.

Kronikken er tidligere publisert i Adresseavisen.

• Les også: Velg bort KI-verstinger. Gjør det nå
• Les også: Hva gjør KI med skolebarn?