Pasienter skal ta aktiv del i egen behandling
Det er i ferd med å skje en kulturendring i norsk helsevesen: Eldre med flere diagnoser får i dag oftere medvirke i sitt eget behandlingsopplegg. Det gir bedre behandling og mennesket blir mer verdsatt, viser forskning.
Vi får stadig flere eldre i Norge. Takket være et godt helsevesen lever vi stadig lenger, til tross for flere diagnoser og sykdommer. Jannike Dyb Oksavik har sett nærmere på dette tema, og disputerer for doktorgraden denne måneden.
Oksavik har forsket på helhetlige pasientforløp for eldre personer som har flere sykdommer samtidig.
– Jeg har sett på hvordan eldre får delta i å utforme eget pasientforløp, fra en sykehusinnleggelse til de er tilbake i eget hjem.
Hun har sett at det er i ferd med å skje en kulturendring i norsk helsevesen, når det gjelder pasientmedvirkning. Der man tradisjonelt fikk en diagnose etterfulgt av et standardisert behandlingsopplegg, ser man nå effekten av å la pasienter være med å medvirke sin egen behandling.
Jannike Dyb Oksavik arbeider ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU i Ålesund.
Kan selv gi innspill
– Pasienter kan for eksempel gi innspill på hvilke aktiviteter i deres hverdagsliv som kan hjelpe dem til rehabilitering, eller en bedre hverdag. Det kan dreie seg om et mål om å gå en tur over en viss strekning, eller mestre et gjøremål i hjemmet.
Pasientene kan også si noe om hvor tett oppfølging de ønsker, og hvor mye hjelp de ønsker for å oppnå målene sine. Gjennom diskusjoner, og noen ganger forhandlinger, dersom pasientens ønsker ikke er realistiske, skal man bli enige om et opplegg.
At pasienten medvirker fører til bedre behandling, og at mennesket blir verdsatt i større grad.
Samtale sentral i pasientbehandling
Oksavik har gjort undersøkelser blant helsepersonell og pasienter i fire kommuner, hvor hun spesielt har observert «hva er viktig for deg»- samtalen. Det er nasjonale anbefalinger om å innføre denne samtalen, og så langt har halvparten av landets kommuner kommet i gang.
Gjennom undersøkelsene har hun funnet at intensjonene for pasientmedvirkning er til stede på nasjonalt nivå, men det er ikke alltid det omsettes til praksis.
– I den nasjonale veilederen fremstår intensjonen om pasientmedvirkning som individuell tilpasning. Et av funnene i min avhandling er at det i praksis ble en noe mer standardisert tilnærming til behandling av pasientene.
Overordnet er målet for «hva er viktig for deg» -samtalen å komme frem til realistiske tiltak som er best mulig for pasienten, og som tar hensyn til hva som bidrar til et meningsfylt liv for denne.
Spillteori for å se på samhandling
Oksavik har tatt i bruk spillteori for å se på samhandlingen i møtene. I spillteori tar man for seg handlingsmønsteret mellom aktørene. Spiller de på lag, eller konkurrere de med hverandre? Hva gjør aktørene for å koordinere handlingene sine med de andre i møtet?
Ved å studere samhandlingen i møtene med denne metoden ble mulig å peke på noen faktorer som kunne påvirke utfallet.
- For eksempel var helsepersonell mer dreven i slike samtaler, mens alt er nytt for pasienten.
- Det var også vanskelig for noen pasienter å delta i planlegging av de kommende ukene, fordi det uforutsigbare sykdomsforløpet var som å delta i et sjansespill med ukjent utfall.
Færre helsepersonell i fremtiden
Stipendiaten forteller også om en annen faktor, nemlig at pårørende ikke nødvendigvis inkluderes i samtalen. De kan være viktige brikker, spesielt i tilfeller hvor pasienter skal bo hjemme.
Når vi blir stadig flere eldre som lever lenger, vil en konsekvens bli færre helsepersonell til å ta vare på hver og en. Det er et mål at vi skal bo lengst mulig hjemme, og dette må fungere med individuelt tilpassede planer.
– Enhver i helsevesenet må se muligheter for pasienten, og ikke bare diagnosen. Dette innebærer en ny måte å tenke på, sier Oksavik.
– Om man skal bo lengst mulig hjemme må pasienter få en aktiv rolle i egen behandling, slik at dette blir realistisk.
