Schei-kampen

Nå ser vi det igjen: Avisoppslag med feite typer slår fast at hjerteproblemer er vanskelig å oppdage hos kvinner, og at de må tas hånd om på annen måte enn hos menn. Hallo – dette har da vært kjent i årevis – er det noen der ute som gjør noe med det?

Ja. Professor Berit Schei ved NTNUs Institutt for samfunnsmedisin gjør noe med det. Og hun har holdt på lenge, helt siden hun var ung medisinerstudent på 1970-tallet. Hun er en av dem som sloss for å få opprettet de første krisesentrene. Hun har gått i bresjen for å få etablert voldtektsmottak ved norske sykehus. Utrettelig har hun arbeidet med å forebygge, hindre og informere om vold mot kvinner og barn. Og for å integrere et kvinneperspektiv i alt helsearbeid. Nå har hun fått Karl Evang-prisen for sitt bidrag til norsk folkehelse og bedring av sosiale forhold.

Hvordan oppsto dette voldsomme engasjementet for kvinneliv og kvinnehelse?

Ganske tilfeldig, som så mye annet her i verden. Sporen ble nok lagt gjennom kvinnepolitisk engasjement i de radikale 70-åra. Allerede i turnustjenesten reagerte jeg på viktige forhold i medisinsk behandling av kvinner. Det var forferdelig å se at kvinner som kom til sykehus etter å ha blitt utsatt for vold og overgrep, ble mottatt og behandlet på en dårlig måte. Trangen til å endre på dette bidro til at jeg valgte å spesialisere meg innenfor gynekologi.

Men så ble du etter hvert landets første professor i kvinnemedisin?

Jeg opplevde at gynekologien ble for snever. Kvinnemedisin er et mye bredere felt som dekker kvinnehelse generelt, og der svært mye er ugjort. I uminnelige tider har kvinner blitt misforstått, feiltolket og feilbehandlet av leger. Dette skyldes både holdninger og mangel på kunnskap, og det faktum at mye medisinsk forskning har vært bedrevet av menn og på menn.

Du har sagt at dersom kvinner ikke blir behandlet som kvinner, blir det heller ikke ordentlig skikk på medisinen?

Jeg mener at kvinneperspektivet må inn i alt helsearbeid. Vi trenger å heve både statusen til og forståelsen for kvinners helse. Det er viktig for å få til en behandling som er bedre tilpasset kvinner. Det innebærer en erkjennelse av at menn og kvinner er fundamentalt forskjellige på mange områder innen medisin. Følgelig trengs forskjellig behandling i alt fra diagnostisering av sykdommer til dosering av medikamenter.

Et eksempel er hjerte- og karsykdommer, som kan arte seg forskjellig hos kvinner og menn og viser forskjellige symptomer. Det har blant annet ført til at kvinner har blitt underdiagnostisert og fått medikamenter som har vært dårlig tilpasset.

«Jeg har lenge drømt om å få lage et pasientplagg for gynekologisk undersøkelse.»

Evangprisen er riktignok personlig, men den kan oppfattes som honnør til hele fagfeltet – det må smake godt?

Det er alltid godt å få anerkjennelse for arbeidet en utfører, og jeg føler meg beæret. Evang-prisen er den andre utmerkelsen jeg har fått i 2008. I september mottok jeg Norsk Gynekologisk Forenings hederspris. Heder og ære er fantastisk – men mest av alt ønsker jeg at det også skal føre til at de områdene jeg brenner for blir prioritert, som midler til overgrepsmottaket her ved St. Olav.

Hva brenner du for akkurat nå?

Jeg er henholdsvis leder og veileder for en rekke prosjekter: fødselsangst, hindring av unødige internensjoner under fødsel, forebygging av ulike komplikasjoner etter fødsel, for å nevne noen. To stipendiater arbeider med senkonsekvenser av overgrep. Ett prosjekt studerer årsaker til den hyppige forekomsten av brudd hos kvinner etter overgangsalderen.

Mange prosjekter tar utgangspunkt i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Vi har et doktorgradsarbeid om hjertesykdommer hos kvinner. Institutt for samfunnsmedisin er dessuten deltaker i et svært EU-prosjekt som studerer årsaker til fødselsangst. Prosjektnavnet forkortes til BIDENS, som er forkortelse for landene som deltar: Belgia, Island, Danmark, Estland, Norge og Sverige. Bidens er også navnet på en liten blomst.

Hva ville du gjort om du fikk velge noe annet for ei tid?

Kanskje designe sykehusklær? Jeg har lenge drømt om å få lage et pasientplagg for gynekologisk undersøkelse, som både er funksjonelt og ser pent ut. Slike undersøkelser kommer vel alltid til å føles mer eller mindre ubehagelige. Men et pent og tildekkende plagg ville kanskje gjøre opplevelsen litt mindre ekkel?

Har du hatt forbilder å strekke deg etter i arbeidet ditt?

Jeg har i hvert fall ei stor kvinnegruppe som jeg beundrer voldsomt: sanitetskvinnene. Norske Kvinners Sanitetsforening gir mellom åtte og ti millioner kroner årlig til forskning og utvikling. Mesteparten går til prosjekter innenfor kvinnehelse. Beløpet overstiger bevilgningen til kvinnemedisin fra Forskningsrådet.

Synnøve Ressem