Legepar lager trafikklys for akutten

Se for deg et akuttmottak i Nepal hvor syke og skadde venter på legehjelp. Venterommet er fullt, og det er kø utenfor. Så kommer det inn en kvinne som nyss har født. Hun har store blødninger og er svekket av blodtapet.  Like etter henne kommer fem unge menn og tre eldre kvinner til akuttmottaket. De har alle har store brudd- og kuttskader etter en alvorlig trafikkulykke.

Mange har reist langt. Noen har kommet med buss, noen har gått til fots eller blitt fraktet med hest eller okse. Få kommer med ambulanse.

Køsystemet er slik at den som kommer først inn til akuttmottaket, er den som først får hjelp. Omfanget av skadene er i liten grad med i vurderingen. I verste fall dør folk mens de venter på å bli undersøkt og få hjelp.

Dette er situasjonen på sykehus i Nepal og i mange andre fattige land. Et forskningsprosjekt i regi av NTNU og St. Olavs Hospital er imidlertid i ferd med å bedre situasjonen betraktelig.

­

– Vi så at vi hadde mye å hente ved å innføre samme metoder på akuttmottak i Nepal som vi har etablert i Norge, sier lege Erik Solligård.

Målet er i første omgang å bygge opp kunnskap og innføre nye metoder i Nepal. På lengre sikt er målet er å utvikle en modell som på en relativt enkel måte skal kunne implementeres også i andre land.

Prosjektet er en del av «Visjon 2030» (se faktaboks).

• Les også: 98 forslag for en bedre verden

Langvarig samarbeid mellom NTNU og Nepal

NTNU har gjennom mange år samarbeidet med Kathmandu University. Samarbeidet er primært bygd opp rundt forskning og utdanning knyttet til vannkraft. Men også andre fagmiljøer har etter hvert koblet seg på kontakten med Kathmandu University, og i 2009 ville Det medisinske fakultet ved NTNU utvide samarbeidet.

Fakultetet utlyste prosjektmidler, og her kom legeekteparet og forskerne Kari Risnes og Erik Solligård på banen. Kari Risnes er barnelege og Erik Solligård er anestesilege. Begge er tilknyttet NTNU og St. Olavs Hospital. Gjennom samarbeidet med Kathmandu University så de nå muligheten til å bidra med å spre kunnskap og dele erfaringer.

• Les også: Et lite under i Nepal

Laget treningsopplegg

– ­I Norge har vi etablert gode metoder på akuttmottak. Vi jobber i team og alle kjenner sine roller.  Det er viktig å kartlegge den syke eller skadde med en gang slik at pasienten får riktig behandling så tidlig som mulig, sier Solligård.

I første fase av prosjektet etablerte Risnes og Solligård et samarbeid med Medisinsk simulatorsenter ved St. Olavs Hospital og NTNU. Med utstyr og kompetanse fra simulatorsenteret, laget Risnes og Solligård et treningsopplegg for medisinsk og helsepersonell ved Dhulikhel sykehus, som samarbeider med Kathmandu University.

– Vi konsentrerte oss i første omgang om fødselskomplikasjoner og akutte infeksjoner. Vi laget et treningsscenario og satte sammen team som trente på akuttsituasjoner og på samhandling, forteller Kari Risnes.

De hadde med seg dukker som «pustet» og «snakket» slik at de kunne måle puls og hjertefrekvens samt skape en så realistisk situasjon som mulig. Øvingssituasjonen ble videofilmet. Dermed kunne teamet gå gjennom situasjonen etterpå og evaluere seg selv.

Risnes og Solligård underviste og veiledet for å bygge opp kompetansen på sykehuset, slik at helsepersonellet kunne drive egentrening etter hvert.

Økt levestandard og mye trafikk skaper nye pasienter

Fase to i prosjektet, var kartlegging av pasientenes sykdomsforløp. Her hadde sykehuset liten oversikt. Det har sammenheng med at tilstrømmingen av pasienter har økt og at pasientene har andre skader og andre sykdommer enn før.

– Trafikken på veiene har økt enormt de siste årene, og sykdombildet er blant annet preget av store, alvorlige trafikkulykker, både med buss og moped. WHO definerer økningen i trafikkulykkene i en del asiatiske land som en epidemi, sier Kari Risnes.

– Vi har også en ny gruppe pasienter, de som får livsstilssykdommer. Ved at levestandarden har økt i Nepal, har andelen mennesker med diabetes og hjerte- og karsykdommer også økt. Og for hjertepasienter er tidlig behandling veldig viktig, understreker Solligård.

En annen gruppe som utgjør en utfordring for akuttmottakene, er mennesker som blir skadet i leirras. Med jevne mellomrom går det store jord- og leirras som gir alvorlige skader til svært mange mennesker.

Dhulikhel sykehus har etter forholdene god standard. Likevel er det svært liten oversikt over pasienttilstrømming, årsaken til at de kommer til akuttmottaket, utskrivningsdiagnose og utfall av behandlingen.

De sykeste behandles først

Kartleggingen som Risnes og Solligård har igangsatt, har nå gitt oversikt over de ulike pasientgruppe og sykdomsforløpet – en kunnskap som bidrar til at flere får riktig behandling og at de som trenger det mest, får behandling først.

– Vi har vært med på å beskrive hva som feiler pasientene og definere alvorlighetsgrad. Det hjelper helsepersonellet ved Dhulikhel sykehus når de skal prioritere og sortere pasienter, og avgjøre hvem som er sykest, hvem som bør behandles først og hvordan de skal behandles, sier Solligård.

Dette sorteringssystemet av pasienter kalles triage. Det er som et trafikklyssystem hvor pasientene blir plassert i kategoriene rødt, gult og grønt.

– Vi har fått kartlagt sykdomsbildet til de som har kommet til akutten for slik at det nå finnes systematisert kunnskap om hva slags skader eller sykdommer pasientene kommer med, samt omfanget av de ulike kategoriene. Tidligere var håndtering av pasientene basert på hvordan de trodde situasjon var. Nå er det basert på fakta, sier Solligård.

• Les også: Slik vil de redde fødende

Lager nytt pasientregister

Arbeidet har ført til oppbyggingen av en database på 8000 pasienter, hvor fire nepalske forskningsassistenter vært i sving. De har tatt kontakt med pasientene en måned etter utskrivelse for å kartlegge sykehistorien.

– I den delen av verden har man liten grad av oversikt over sykdomsutbredelse. Og vi må huske på at det ikke er mer enn 30 år siden vi her i Norge startet oppbyggingen av HUNT, en kartlegging som har gitt oss enormt mye kunnskap om befolkningens helsetilstand, minner Kari Risnes om.

• Les også: Foreldre kan oppdage gulsott gjennom en app

Fase to har bestått av:

• Innføring av systematisk prioritering av pasienter etter hastegrad.
• Bygningsmessige tilpasninger slik at man kan skille pasienter i de ulike kategoriene, inkludert skille smittefarlige tilstander fra ikke-smittefarlige.
• Definere hasteforløp som går rett til behandling, for eksempel fødsler og akutte blødninger.
• Opprette respons-team som kommer raskt til pasienten for øyeblikkelig behandling.
• Lage katastrofeplan for massetilstrømning av skader eller infeksjoner.

Bygger opp lokal kompetanse

Kathmandu University har ansvar for utdanning av en stor andel av legene og sykepleierne i Nepal, og det å lære opp en gruppe ansatte ved sykehuset i å bruke simulering og trening gir flere gevinster. De tar nå i bruk undervisningsprinsippene og den nye kunnskapen i opplæring av eget helsepersonell.

Målet har hele tiden vært å bygge opp kompetansen lokalt. Derfor har også de nepalske forskningsassistentene vært viktige medspillere. I tillegg har ni medisinstudenter fra NTNU gjort feltarbeidet til sin masteroppgave på dette prosjektet i Nepal, og nå har en nepalsk ph.d.-stipendiat startet på en NTNU-doktorgrad.

– Det er viktig at det er et institusjonelt samarbeid mellom NTNU og Kathmandu University og at dette samarbeidet er tett. Da får prosjektet en overbygning og en forankring som sikrer kontinuitet, understreker ekteparet.

– En annen ting som er bra, er at legene blir værende på Dhulikhel sykehus – eller at de kommer tilbake til sykehuset. Det er lite hjerneflukt, blant annet fordi legene får utenlandsopphold med jevne mellomrom. Dermed både bygger man og beholder kompetansen.

Måler virkningene

Prosjektet går nå inn i fase tre hvor effekten av endringene analyseres og måles. Dette skjer i 2015.

 Forventede effekter:

• redusert dødelighet
• bedre ressursutnyttelse der de mest akutte og kritiske tilfellene får prioritert tilgang til den beste kompetansen
• bedre utnyttelse av sengekapasitet fordi mer beslutningskompetent personale vurderer pasientene tidlig i behandlingskjeden
• redusert tid til behandling for de livstruende akutte lidelsene
• bedre lokal kompetanse på planlegging av massetilstrømning av pasienter
• bedret kompetanse og beredskap for smittsomme epidemier
• oppbygging av kompetanse innen endringsledelse og forskning i institusjonen der prosjektet blir utført
• pasientregister som gir tilgang til styringsdata for egen virksomhet
• kunnskap om sykdomsutbredelse som kan bidra til planlegging av nødvendige strategier for bekjempelse av sykdom

Her kan du lese prosjektbeskrivelsen.