Han hadde vært regionsjef i en stor bedrift i mange år. Nå hadde han gått av med pensjon.
«Vet du hva som overrasket meg mest?» spurte han. Jeg ventet.
«Hvor fort jeg forsvant. Fredag var jeg regionsjef. Mandag var jeg ingen.»
Telefonen ringte nesten ikke lenger. Møtene og middagene var borte. Folk han hadde snakket med hver uke, tok ikke kontakt.
«Jeg trodde de var vennene mine. Men de fleste hørte visst til jobben.»
Han hadde gledet seg til mer tid med kona. De skulle reise og gjøre ting sammen. Likevel ble dagene lange.
«Det føles som om samfunnet ikke har bruk for meg lenger.»
Som fastlege møter jeg flere som forteller om dette. De har sett fram til å slutte, men er ikke forberedt på pensjonisttilværelsen. Noen får dårlig samvittighet av å sitte på kafé eller gå en tur midt på dagen. De ser andre skynde seg tilbake til jobb og kjenner at de også burde vært et sted.
Jeg kan godt forstå dem. På legekontoret er det alltid noen som venter på meg. Pasienter, kolleger, studenter. Jeg får brukt mye av det jeg kan, hver dag. Hvordan vil det være når ingen lenger venter?
Vi bruker god tid på å beregne pensjonen. Hvor mye får vi utbetalt, og når lønner det seg å slutte? Men hvem skal vi spise lunsj med på tirsdag? Og hvor skal vi gjøre av alt vi fortsatt kan?
Jeg kjenner en kollega i Danmark. Han er 81 år og arbeider fortsatt som allmennlege i en praksis med flere leger. Han kjører rundt i sin gamle Land Rover og besøker pasientene hjemme. Måler blodtrykk og blodsukker, undersøker dem og følger opp det som kan gjøres hjemme. Når det er aktuelt, har han vaksiner med seg. Så drikker han en kopp kaffe med pasienten før han kjører videre.
Noen dager arbeider han tre timer, andre dager fem. Noen dager har han fri. Han arbeider så mye han har krefter til.
Han elsker det, og pasientene er glade for at han kommer. Han sier at bare tanken på å slutte gjør ham deprimert.
Når jeg hører om ham, tenker jeg: Kunne vi ikke gjøre noe lignende her hjemme? Han vil gjerne arbeide, pasientene har bruk for ham, og han har kolleger å samarbeide med. Han trenger bare å få gjøre jobben i et tempo han klarer. Det synes jeg gir god mening.
Jeg tenker også på andre enn oss leger. En lærer som har undervist i førti år, har mye å gi en ung kollega. En håndverker kan vise en lærling noe det tok ham selv mange år å finne ut av. Og Per hadde sikkert også erfaring noen kunne ha bruk for, selv om han var ferdig med å være regionsjef.
Det tar et helt liv å samle denne kunnskapen. Vi lærer gjennom utdanning, men også gjennom feil, møter med mennesker og vanskelige beslutninger. Etter hvert vet vi litt mer om hva vi bør gjøre, og hva vi bør la være. Alt dette har vi med oss den dagen vi går av med pensjon.
Noen drømmer om at vi en dag kan overføre menneskets kunnskap og erfaring til en datamaskin og bevare den etter døden. Kanskje kunne vi begynne med å bruke den mens eieren fortsatt er i live. Per kunne tross alt møte opp selv. Han hadde til og med beholdt slipset.
Vi snakker mye om hva eldre vil koste, men ikke om hva de kan bidra med. Jeg savner at vi spør: Hva kunne du tenke deg å fortsette med? Hvor mye har du lyst til å arbeide? Så må vi sammen finne ut av hvordan det kan la seg gjøre.
Når noen gjerne vil arbeide litt, men ikke finner en plass, taper vi noe. Den enkelte kan miste både fellesskapet og gleden ved å bruke kunnskapen sin. Samfunnet går glipp av arbeid og erfaring andre kunne hatt nytte av. Det er også dårlig samfunnsøkonomi. Vi bruker mange år på å utdanne mennesker og utvikle kunnskapen. Da bør vi ta vare på den.
Det finnes allerede ordninger som gjør det mulig å kombinere arbeid og pensjon. Men muligheten på papiret er ikke alltid en mulighet i arbeidslivet.
Kanskje bør samtalen begynne noen år før siste arbeidsdag. Hva ønsker du å fortsette med, og hva har arbeidsplassen bruk for? Da har begge parter tid til å prøve ut færre timer, andre oppgaver eller veiledning av yngre kolleger.
For mange er det kjærkomment å slutte. De har slitt lenge nok og vil kanskje bruke tiden på familien, venner eller andre interesser. Det skal de få gjøre med god samvittighet. Ingen skal føle seg presset til flere år i arbeid.
Men de som ønsker å fortsette litt, bør også få muligheten. Kollegaen min trenger ikke en full arbeidsuke. Han trenger noen pasienter å besøke, kolleger rundt seg og fri når han har behov for det.
Jeg tenker fortsatt på det Per sa. Han følte at samfunnet ikke hadde bruk for ham. Jeg satt og tenkte på alt han kunne, og om det virkelig ikke var noen som hadde bruk for det.
Kronikken har også blitt publisert i Adresseavisen.
