Reineierne taper mindre til rovdyr enn før antatt

Når det er mye rein og dårlig beite i Finnmark, blir det ofte for lite mat.

Rovdyr tar i stor grad de svakeste dyrene. I år med dårlig beite ville disse uansett ha dødd av matmangel eller av andre naturlige årsaker.

Når færre rein skal dele på maten, blir slaktevekten på de gjenværende dyrene høyere, fordi hvert enkelt dyr får mer å spise. Dermed blir reineiernes tap mindre enn tidligere antatt.

Anne Borge Johannesen, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NTNU, har studert de økonomiske effektene av rovdyrtapene.

Tradisjonelt har studier som kombinerer biologi og økonomi bare sett på hvor mye reineierne taper på at rovdyrene forsyner seg.

– Vi har laget en ny modell som tar hensyn til rapportene som viser at rein som blir tatt av rovdyr langt på vei kompenseres, sier Johannesen.

Hun står bak flere økonomiske studier av reindriftsforvaltning.

Når færre rein skal dele på maten, blir slaktevekten på de gjenværende dyrene høyere, fordi hvert enkelt dyr får mer å spise. Dermed blir reineiernes tap mindre enn tidligere antatt. Foto: Per Harald Olsen, NTNU VIS MER

Marginalt tap

Ved siden av rovdyrskader har overbeite vært et stort problem i mange år, særlig i indre Finnmark. Nesten 70 prosent av all rein i Norge hører til i Finnmark.

Overbeite gir økt dødelighet, spesielt blant kalver, og lavere slaktevekt. Når tilgangen på mat er dårlig og rovdyr tar mange reinsdyr, har det flere effekter, påpeker Johannesen.

– Først og fremst betyr det at når rovdyr tar flere rein, vil færre rein ellers dø av matmangel og av naturlige årsaker. Dette gjelder særlig kalver. Samtidig betyr reduksjonen av flokken at det blir mer beiteressurser tilgjengelig for rein som overlever. Jo dårligere tilgangen på mat er, dess sterkere er denne effekten. I neste omgang betyr det høyere slaktevekt på dyra som overlever. Disse kompenserende effektene av rovdyrtap er ikke beregnet økonomisk tidligere, forklarer Johannesen.

Effekten av rovdyrtap blir en annen hvis beitet er godt. Når det er nok mat, tar rovdyr rein som ellers ville klart seg og blitt slaktet til normal tid. Det kalles et additivt tap. Rovdyrtapet kommer i tillegg til den naturlige dødeligheten.

• Les også: Reinen spiser tang for å overleve

Ett tapt dyr erstattes som 20

Ifølge Landbruksdirektoratets «Ressursregnskap for reindriftsnæringen 2017-2018» gikk 82.000 rein tapt i sesongen 2017-2018, storparten av dem kalver. Omkring 90 prosent av tapene skyldes rovvilt.

Blant rovviltet er det kongeørn, jerv og gaupe som tar flest rein. Ulv og bjørn står for 6 prosent av rovdyrskadene.

Anne Borge Johannesen og kolleger ved Institutt for samfunnsøkonomi er også i gang med å studere effekten av erstatningsordningen for rein. Reineiernes inntekter kommer fra kjøttleveranse, rovvilterstatning og direkte tilskudd til næringa.

Erstatningsordningen er slik at ett dokumentert tap av rein, utløser erstatning for 20 dyr. Dette skyldes at mange dyr som blir tatt, særlig kalver, aldri blir funnet.

For 2017-2018 ble det utbetalt 89 millioner kroner i erstatninger. Erstatningene kan utgjøre en ganske stor del av inntektene for en del reineiere. Johannesens økonomiske modell inkluderer foreløpig ikke erstatninger.

Erstatningsordningen er slik at ett dokumentert tap av rein, utløser erstatning for 20 dyr. Dette skyldes at mange dyr som blir tatt, særlig kalver, aldri blir funnet. Foto: Per Harald Olsen, NTNU VIS MER

Annen modell i Sverige

Sverige har en risikobasert erstatningsordning. Reindriftseierne får en erstatning basert på bestanden av rovvilt i området – uavhengig av hvor mange rein man mister.

– Kanskje kan en slik erstatningsordning stimulere til hyppigere tilsyn med dyra, sier Johannesen.

Når du får samme erstatning uavhengig av hvor mange dyr du mister, vil det lønne seg å trygge så mange dyr som mulig fra rovdyrene og press på beiteområdene.

– Det du foreslår er muligens ikke like populært i reindriftsnæringa?

– Alle er best tjent med en god forvaltning. Kanskje finnes det ordninger som kan stimulere til mer samarbeid, mindre overbeite og færre rovdyrtap, sier Anne Borge Johannesen.

Bioøkonomi

Modeller som kombinerer økonomi og biologi kalles bioøkonomiske. Johannesens artikkel er bidrag til delen av den bioøkonomiske litteraturen som handler om konflikter mellom mennesker og rovdyr.

Johannesen og hennes kolleger har utviklet en matematisk bioøkonomisk modell av et rovdyr-byttedyr-system.

Hovedbidraget er å inkludere en sammenheng mellom tap til rovdyr, vekt og naturlig dødelighet i den gjenlevende reinflokken.

• Les også: Regn på snø gir matmangel på Svalbard

Logisk, mener bestandsforsker

Seniorforsker Torkild Tveraa ved NINA har i mange år studert populasjonsdynamikk hos rein. Han synes konklusjonen i NTNUs forskning er logisk.

– Når matmangelen er stor og rovdyra tar ekstra mange dyr som er avmagret, blir det færre som bukker under av matmangel. En del har synset om de økonomiske konsekvensene av dette. At NTNU nå har dokumentert det er bra, sier Tveraa.

Etter årtusenskiftet økte antall rein kraftig i Finnmark. Myndighetenes planer om å innføre maksimumstall for antall rein kan ha bidratt til at reineiere økte størrelsen på flokken for å posisjonere seg før de ble tvunget til reduksjoner. Innføringen av øvre reintall fikk full effekt i 2015.

Antall rein har gått ned og slaktevekten har gått opp, men med store forskjeller mellom områdene. Mens gjennomsnittlig slaktevekt for kalver i Vest Finnmark var 16, 1 kilo i sesongen 2027-2018, var de i Øst-Finnmark 18 kilo og i Troms 23,3.

– Reindriftseierne har stort sett tilpasset seg myndighetenes reintall. Men spørsmålet er om reintallene er satt litt for høyt. Generelt er det fortsatt høyere reintetthet og lavere slaktevekt på dyr i deler av Finnmark enn ellers i landet, sier Tveraa.

• Les også: Hva gjør sauens beiting med fjellet?

Riktig erstatningsordning?

NINA-forskeren mener Johannesens forskning aktualiserer debatten om erstatningsordninger.

– Å betale ut rovvilterstatning basert på reineiernes krav er enkelt, men det er ikke sikkert det er noen god og langsiktig løsning. Den gir ingen stimulans til å redusere tapene. Tvert imot er det forskere som mener dagens ordning virker motsatt. Et forsøk på å innføre en risikobasert ordning som ligner på den svenske, og som motiverer til å begrense tapene, ble skrinlagt. Forskningen til Johannesen kan bidra til ny debatt om en mer hensiktsmessig erstatningsordning, sier Torkild Tveraa.