De kjenner de til. Ruth Schmid er tidligere markedssjef ved SINTEF, nå pensjonert. Hun har vært sentral i oppbyggingen av SINTEFs nanomedisinmiljø. Da Schmid begynte karrieren tidlig på 80-tallet jobbet hun tett sammen med Ugelstad og de to samarbeidspartnerne Turid Ellingsen og Arvid Berge. Det var disse fire som fikk til det virkelig store gjennombruddet med kulene. Ved å gjøre kulene porøse, kunne de fylle dem med jernsalter. Slik kunne man gjøre dem paramagnetiske. Det vil si at de er magnetiske kun når de befinner seg i et magnetfelt. Så fort man slår av magnetfeltet, slutter de å være magnetiske. Dermed klumper de seg ikke sammen, men flyter jevnt fordelt ut i oppløsningen igjen. Schmid omtaler Ugelstad som et vitenskapelig geni som ikke alltid var like enkel å jobbe med. – Han kunne bli veldig oppfarende. Jeg hadde mange diskusjoner med ham, der jeg måtte løpe meg en tur i skogen etterpå. Men han ba alltid om unnskyldning. EKSPERT PÅ TERMODYNAMIKK • Ifølge SINTEF-forskerne er det ikke så veldig mye hokuspokus bak de monodisperse partiklene som de kalles. Når man bare vet hvordan det skal gjøres. – Ugelstad selv nevnte faktisk flere ganger at han ikke forsto hvorfor ingen andre kom på det før ham, sier forskningsleder Heidi Johnsen ved SINTEF. Utfordringen var å lage helt like store partikler, større enn det som kan lages med emulsjonspolymerisasjon, det vil si 500 nanometer. – Startpunktet for Ugelstad-prosessen er mange helt like store «seedpartikler», små frø som lages ved emulsjonspolymerisasjon, forklarer Johnsen. Ved emulsjonspolymerisasjon blir monomerene, de bitte små molekylene som polymeren (plasten) skal bygges opp av, fordelt i vann. – Når man har en slik partikkel i en vannblanding, som også inneholder monomerer, vil monomerene bevege seg inn i frøpartikkelen, slik at den begynner å svelle opp. Hvor mye den kan svelle, styres av termodynamikkens lover. – Når partikkelen er ferdig svellet, kan polymerisasjonen settes i gang, slik at monomerene blir til en polymer. Så langt var prosessen kjent også før Ugelstad gjorde sin store nattlige oppdagelse. Problemet før oppdagelsen var at kulene ikke lot seg svelle til mer enn to–fem ganger sitt eget volum. Termodynamikk i slike emulsjonsprosesser var imidlertid Ugelstads ekspertfelt. – Han skjønte at om man tok i bruk noen bestemte hjelpestoffer, så ville man få drahjelp slik at partikkelen kunne svelle mye mer, over 1000 ganger sitt eget volum, sier Johnsen. I tillegg hjalp hjelpestoffene med å stabilisere de svellede partiklene, som ellers ville klumpet seg sammen, sier Schmid. På den måten kunne man starte med helt like store frø og ende opp med helt like store svellede partikler. Da oppdagelsen var gjort, skal Ugelstad ha sagt at ideen var så enkel at et barn kunne gjort det. Han skyndte seg derfor å få tatt patent på metoden. – Først dreide det seg om å lage standarder for kalibrering av instrumenEtter at Dyno industrialiserte Ugelstad- kulene på 80-tallet og opprettet Dynal sammen med Apothekernes Laborator- ium, har Dynal vært gjennom flere eierskifter. I dag eies de av Life Technologies, som igjen eies av den amerikanske bioteknologi-giganten Thermo Fisher Scientific. Siden 2010 har Thermo Fisher Scientific nesten tredoblet investeringene i forskning og utvikling i Norge, innen felter som celleterapi, mRNAvaksineteknologi, diagnostikk og basalforskning. FAKTA Foto: Privat Jan Kai Nymoen fra Surnadal var 30 år gammel da han fikk konstatert lymfekreft. I 2023 utviklet han den aggressive formen. Kort tid etter begynte Radiumhospitalet å tilby den nye CAR-T- behandlingen. – Hadde jeg ikke fått CAR-T ville det gått dårlig, sier Nymoen, som i dag er frisk. 29 gemini • 2025
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=