partnerne å fange og lagre 1 million tonn CO2 fra feltet – i året. Klimagassen ble injisert i en porøs sandstein i den enorme geologiske Utsira-formasjonen, 1000 meter under havbunnen. HVOR CO2-EN BLIR AV • Erik Lindeberg ble raskt interessert i hvordan gassen ville oppføre seg i formasjonene og eventuelt om den kunne unnslippe. Det ble derfor gjennomført geofysiske målinger for å følge med på hvordan CO2-en beveget seg i undergrunnen. Siden dette var et langvarig prosjekt, ble Sleipner et internasjonalt utstillings- vindu for hvordan karbonfangst- teknologien kan fungere. Forskerne illustrerte hvordan CO2 migrerer gjennom Utsira-formasjonen over flere hundre år ved hjelp av fargerike diagrammer. De ga også et innblikk i hvordan vi kan overvåke slike lagre i framtida. For tiden deltar Lindeberg i eksperimentelle studer i SINTEFs laboratorier. Målet er å finne ut hvordan injisert CO2, som løser seg i formasjonsvannet, kan sette i gang sirkulasjon i formasjonen. Det kan nemlig sette fart i oppløsningen av klimagassen. Forsøkene skjer i en stor trykktank fylt med vann og et porøst materiale, noe som gjør det mulig å studere mekanismen i detalj. – Kunnskap om mekanismen øker sikkerheten til lagringen. Den hjelper oss også med data slik at vi kan simulere hvordan klimagassen opp- fører seg over tid, sier han. KAN SPORE LEKKASJER • Lindeberg medgir at alle disse årene med studier ikke kan gi noen fullstendig garanti for at lekkasjer ikke vil skje. Men han er helt sikker på at vi har teknologien som kan oppdage lekkasjer og gjøre noe med dem. – I industrien snakker alle om effektivitet, men hundre prosent effektivitet oppnås aldri. Hvis du borer tusenvis av brønner, vil noen av dem før eller senere lekke. Men det betyr bare at vi må satse mer. Om vi når 95 prosent effektivitet, er det akseptabelt, men vi må kanskje bore noen flere brønner for å oppnå målet vi ønsker. Om 5 prosent for- svinner ut i havet, er det ingen stor fare, sier Lindeberg, og legger til: – Dersom CO2 slippes direkte ut i atmosfæren tas ca. 25 prosent opp i havet. På mange måter har oljeindustrien beredt grunnen for sikkerheten ved lagring, fordi industrien måtte utvikle verktøy for å forstå og overvåke hvordan de oljerike formasjonene på havbunnen oppfører seg, og hva som skjer når vi borer brønner i dem. – Vi har seismikk, motstandsmålinger og passiv lytting. Så mange av disse verktøyene som ble utviklet for petroleums- industrien kan også fininnstilles for å overvåke lagrene, sier han. HVA MED MELKØYA? • Lindeberg argumenterer for at vi ikke kan somle med karbonfangst og lagring (CCS) om vi vil unngå de verste konsekvensene av den globale oppvarmingen. Det inter- nasjonale klimapanelet (IPCC) sier mer eller mindre det samme. Også ifølge det internasjonale energibyrået (IEA) må energisektoren lagre 1 milliard tonn CO2 i året innen 2030, om vi skal begrense den globale opp- varmingen til 1,5 grader. Da kommer det nok ikke som en overraskelse at Lindeberg argumenterer for CCS på Equinors anlegg for flytende gass på Melkøya i Hammerfest. An- legget står for rundt 2 prosent av Norges utslipp. Ifølge Lindebergs beregninger kan Equinor redusere Melkøyas CO2- utslipp ved å bygge et gasskraftverk til drift, fange CO2 og injisere den i havbunnen. Equinor mener derimot at kostnaden for dette kan bli så høy som 6500 kroner per tonn. Med elektrifisering blir prisen på 1700 kroner per tonn. Lindeberg er uenig i tallene: Hans konsulentselskap, CO2 Technology AS, har regnet seg fram til en mye lavere pris for gass- og lagringsalternativet: nemlig rundt 1000 kroner per tonn. Men, norske myndigheter gikk i fjor inn for å godkjenne Equinors plan om å elektrifisere Melkøya. Til en pris av 13,2 milliarder kroner. Så hva synes Lindeberg om at Equinor valgte å ikke gå for karbonfangst og -lagring? – Jeg er ikke mot å elektrifisere oljeinstallasjonene. Faktisk var ideen om å elektrifisere oljeindustrien opp- rinnelig min idé fra 1990. På den tida hatet oljeselskapene ideen, mens miljøbevegelsen elsket den. Nå har det dreid motsatt vei. Men for Melkøya ville det vært mye bedre å redusere CO2 ut- slippene ved fangst og lagring enn med elektrifisering på grunn av kraftmangelen i regionen. TEKNOLOGIOPTIMIST • – Elektrifisering er den beste og raskeste måten Norge kan oppfylle sine forpliktelser om å redusere utslippene. Norge er den treigeste partneren i Europa nå, faktisk mye treigere enn EU. Om vi skal holde tritt med forpliktelsene våre, er elektrifisering nødvendig, sier han. Lindeberg mener at Norge, som et rikt land, har et ansvar for å vise at det er mulig å kutte karbonutslippene. – Om vi ikke kan vise hele verden at rike land kan få det til, hvorfor skal Kina og Afrika og Sør-Amerika gjøre det? For Norge er dette derfor så viktig, og det å mislykkes med å nå målene er en politisk katastrofe, sier han. Erik Lindeberg beskriver seg selv som en teknologioptimist. Selv etter fire tiår der han har sett hvor vanskelig det er for karbonfangst og -lagring å gjøre en særlig forskjell for karbonutslippene, tror han at menneskeheten vil greie å komme seg ut av rotet rundt global oppvarming. ■ Kontaktinformasjon erik.lindeberg@sintef.no | 416 09 611 41 gemini • 2024
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=