et kunne ha vært en hvilken som helst fredag på en hvilken som helst jobb. Alt er så tilsynelatende hverdagslig. Et litt brunt bygg, rett etter en rundkjøring og med litt kaffesøl på kjøkkenet. Samtidig er det alt annet enn hverdagsliv. I samme bygg som det jobber to nobelprisvinnere jobber rotter som høyt verdsatte medarbeidere. Her finnes også Norges eneste virusfabrikk hvor det lages skreddersydde virus for en jobb i hjerneforskningens tjeneste. Nobelprisutdelingen for ti år siden er for lengst et historisk kapittel. Den blå kjolen er frosset i tid, og utstilt i glass som vaskepersonalet pusser støvet av. Det var heller aldri slik at nobelprisen var målstreken. Det var kun en svært inspirerende stopp på veien. En gigantisk døråpner, men likevel ble ikke døra større enn at hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser, på samme måte som andre forskere, må søke om finansiering. Forklare hva det skal forskes på, og hvorfor. Gang på gang. Søknad for søknad. – Funnet av stedsansen var et enormt paradigmeskifte, men vi kunne ikke hvile der, sier May-Britt Moser, professor ved NTNU. Til tross for at begge er forskere i den internasjonale eliten, er begge også folkets allemannseie, og det føles naturlig å bare kalle dem Edvard og May-Britt. SAMME KONTORER • Hun sitter på akkurat det samme kontoret som for ti år siden. Et bittelite et borti gangen. Det aller mest iøynefallende er ikke alle bøkene, men selve veggene som er tapetsert med fotografier av smilende mennesker med armen rundt hverandre. Gjensynsglede. Arbeidsglede. Noen er tatt i USA, andre i Asia eller Trondheim. Det er vanskelig å vite hvor mange stipendiater som har vært innom her, men hundrevis, ja. Som en internasjonal eliteskole for gryende hjerneforskere. Han sitter på akkurat det samme kontoret som for ti år siden. Et litt større et i den samme gangen. Tettpakket med bøker, men også mange PC-skjermer i ulike størrelser. Som en slags flygeleder for forskere. Som nobelprisvinnere reiser de endel, men det er her de er aller mest. På kontoret i Trondheim. Diskuterer med forskerne sine. Skriver forskningsartikler. Leter etter løsninger på spørsmål ingen har stilt før. Skritt for skritt. OVER HUNDRE ANSATTE • De startet med seg selv som de eneste ansatte. I dag teller instituttet over hundre personer. – Vi har flere motto vi prøver å lede etter. Vi skal gjøre fremragende forskning. Folka våre skal være glade. Dyra våre skal være glade. Vi skal i tillegg ha et mangfold av folk. Man kommer ikke videre hvis man kloner seg selv. Vi har kommet oss videre fordi vi har turt å ta inn briljante folk som kan noe helt annet enn oss selv, sier May-Britt. En gang var de ektefeller. Nå er de stolte besteforeldre og gode kolleger. Når han står fast med et faglig spørsmål, er det May-Britt han ringer. Når hun står fast med et faglig spørsmål, er det Edvard hun ringer. Ingen ring på fingeren, og hver sin adresse, men likevel livspartnere i vitenskap. Dagen begynner med en prat sammen på telefonen. I løpet av dagen er det ofte et møte hvor begge deltar. Etter jobb snakker de på telefonen igjen. Av og til, en felles middag. EN LIVSSTIL • – Det er en fryd å jobbe sammen med Edvard. Vi har gamblet hele veien, og mange ganger har det vært skummelt. Vi har lurt på om vi skulle klare å oppdra barna våre, skaffe oss et hus og hvordan vi skulle klare å få lønn. Det eneste sikre vi har gjort er å utdanne oss til kliniske psykologer. Alt annet har vært med høy risiko, men vi har blitt veldig belønnet med å få lov til å bruke livet vårt på det som betyr mest, sier May-Britt. – Å jobbe slik vi gjør er en livsstil, men det er mange yrker som er mer en livsstil enn en jobb. Da jeg startet som 20-åring drømte jeg bare om fast jobb som forsker. Jeg er privilegert som kan jobbe med det jeg brenner for, sier Edvard. BITTELITE MIKROSKOP • Det de har viet livet sitt til er rett og slett et gigantisk puslespill. Ingen vet hvor stort det er, hvor mange brikker som finnes eller hvor mange som mangler. Det finnes ikke et bilde på en eske som viser hvordan brikkene skal settes sammen. Det eneste som er sikkert er at hele puslespillet må legges. Brikke for brikke. Slik jobber alle grunnforskere. Hver oppdagelse er en brikke som man ikke vet helt hvor kan benyttes i det man finner den. I hjerneforskning var det svært få brikker på plass da May- Britt og Edvard startet på 1990-tallet. Det var akkurat derfor de synes det var så spennende. Nå har May-Britt og Edvard lagt ned mange brikker, men mange mangler fortsatt. – Vi går etter de store spørsmålene om hvordan hjernecellene kommuniserer. Det er et stort ansvar som tynger skuldrene våre med pengene, folkene og forskningen vi holder på med. Det hender at jeg våkner om natta og spør meg selv om vi har fulgt visjonen vår, men det er veldig gøy når det er gøy, sier May-Britt. Begge mener funnet av gittercellene er en av de største brikkene. Det var jo den de fikk nobelprisen for, men det har dukket opp flere milepæler på veien. Funnet av gittercellene må dele førsteplassen med funnet av hvordan store grupper av celler snakker sammen, slik at vi for eksempel kan finne frem når vi et inne i et hus. For å få til dette har de blant annet utviklet et bittelite mikroskop. Hele mikroskopet er så lite at det veier en halv teskje med hvetemel. Utviklingen av mikroskopet skjedde lenge etter at Kong Carl Gustav av Sverige delte ut nobelt gull under stor pomp og prakt i 2014. VINDU INN I HJERNEN • For å forklare, må vi bli med Edvard tilbake i tid og ut på en taxitur. Etter en konferanse et eller annet sted på jordkloden, skulle han besøke et laboratorium i Kina. Lederen for laboratoriet sendte sin beste student for å hente Edvard. Enhver rekrutterer skulle vel gjerne hatt samtalen i baksetet på taxien ord for ord. Fordi enden på visa var at Weijian Zong, som både er hjerneforsker og ingeniør, pakket med seg et helt liv med asiatisk disiplin og pugging innen matematikk og fysikk, og flyttet til D HJERNEFORSKNING | TI ÅR SIDEN NOBELPRISEN gemini • 2024 12
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=