Julen 1939_Vettenranta
KRONIKK
Julaften i 1939. Stemningen er anspent, blendingsgardiner er trukket ned. Alle menn er i krigen. Kronikkforfatterens mor sitter ved enden av bordet, gravid i femte måned. Hun er 25 år og har fått ansvaret for en bondegård, kun hjulpet av en gammel mor og en søster som satt i rullestol. Hun mistet to svogere, fire fettere og en rekke tremenninger i krigen. Foto: Privat

Vinterkrigen i Finland var en kamp mot overmakten

Kronikk publisert 10.04.20
Kronikken er også publisert i Aftenposten

Det er 80 år siden den finske vinterkrigen ble avsluttet. Krigen er også min families historie, skriver Soilikki Vettenranta i denne kronikken.

Det er nå 80 år siden Finlands blodige Vinterkrig mot Sovjetunionen i 1939–40 var over og fredsavtalen ble underskrevet i Kreml.

Den eldre generasjonen i Norge husker fremdeles denne krigen, mens den yngre knapt har hørt om den.

Det var Davids kamp mot Goliat. I sluttfasen på Det karelske neset kjempet Finlands sju divisjoner mot Sovjetunionens 30 divisjoner. Etter tre måneders kamp viste krigsregnskapet nærmere 27.000 falne og 44.000 sårede finner.

Krigen er også min families historie. Min far kjempet på Det karelske neset for å forsvare den såkalte «Mannerheimlinjen» og byen Viborg, og jeg mistet mange slektninger i kampen for nasjonens eksistens.

Ville ikke underkaste seg

Finland ble tidlig tvunget med i kampene under den andre verdenskrig. Ifølge Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939 mellom Stalin og Hitler havnet Finland, sammen med de baltiske randstatene, inn under Sovjetunionens interessesfære.

Bildet viser Kronikkforfatterens far og naboen ute på gårdsplassen på vei til krigen. Hesten ble også sendt til slagfeltet - bondegården måtte levere en hest med utstyr til slagmarken. Faren mistet to svogere, og naboen mistet sin eneste bror og en søster i krigen.

Kronikkforfatterens far og naboen ute på gårdsplassen på vei til krigen. Hesten ble også sendt til slagfeltet – bondegården måtte levere en hest med utstyr til slagmarken. Faren mistet to svogere, og naboen mistet sin eneste bror og en søster i krigen. Foto: privat

Estland, Latvia og Litauen ble fort okkupert, og Stalin planla å erobre Helsinki innen to uker. Han fikk seg en overraskelse, finnene ville ikke underkaste seg.

Det russiske angrepet ble internasjonalt fordømt, og Sovjetunionen ble ekskludert fra Folkeforbundet. Humanitære hjelpeaksjoner ble satt i gang i Skandinavia, og 8300 svensker og 700 nordmenn deltok som frivillige på finsk side.

Bakgrunnen for krigen

Sovjetunionen angrep Finland i november 1939 etter en falsk påstand om at finnene hadde drept fire russere i et artilleriangrep. Grensen over til Karelen ble da krysset av 460.000 russiske soldater.

Bakgrunnen for krigen var at Sovjetunionen krevde at Finland skulle gi fra seg landområder og en militærbase for å lette forsvaret av Leningrad (nåværende St. Petersburg) i tilfelle landet skulle bli dratt inn i krigen mellom Tyskland, Frankrike og Storbritannia.

Til gjengjeld skulle Finland få mer eller mindre ødemark av den sovjetiske delen av Karelen.

Finland nektet å gi etter for kravet, og angrepet på landet var et faktum.

Sådde ønske om revansjekrig

Selv om finnene kjempet heroisk mot overmakt under ledelse av feltmarskalk Carl Gustaf Emil Mannerheim, måtte de til slutt gi seg.

Finnene drev geriljataktikk i hvite kamuflasjeuniformer og var vante til å gå på ski i et ulendt terreng, i motsetning til russerne som hadde tungt motorisert utstyr.

Krigen førte til at Finland etter Moskvafreden måtte gi avkall på 10 prosent av dyrkede landområder, blant annet Karelen med Finlands da nest største by, Viborg, Salla og Petsjenga-området ved grensen mot Norge med nikkelgruven og adgang til Nordishavet. Dessuten måtte Finland leie ut Hangöneset til sovjetisk marinebase i 30 år.

Vinterkrigen var en bitter kamp i vinterkulde med opptil 43 minusgrader. Den styrket likevel landets nasjonale selvfølelse og samhørighet. Nederlaget i krigen sådde et ønske om en revansjekrig for å erobre tilbake de tapte områdene.

80.000 barn sendt utenlands

Da Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, gikk Finland med på angrepet ved Tysklands side. De utslitte soldatene, deriblant min far, ble kommandert til to nye kriger: Fortsettelseskrigen i 1941–1944 og Lapplandskrigen i 1944–1945. Den siste for å drive den tyske armeen i Lappland ut av landet.

De finske tapstallene etter de tre krigene var brutale: En sjettedel av landet ble tapt, 97.000 falne og døde, 50.000 krigsinvalider og 80.000 krigsbarn ble send til eksil i utlandet, de fleste til Sverige, noen til Danmark og Norge.

Kvinnenes innsats undervurdert

Mødrene måtte i arbeid: lage krigsmateriell og våpen, arbeide i cellulosefabrikker, jobbe på skipsverft, drive transport, bygge veier og gjenreise ødelagte bygninger som murere og tømrere.

Kvinnene måtte ta over områder som de ikke normalt fikk en mulighet til. Uten særlig utdanning måtte de trå til i nye, mentalt og fysisk krevende yrker. Raskt arbeidstempo, lange arbeidsdager og mangelfull yrkestrening ledet til mange arbeidsulykker og dødsfall blant annet i ammunisjonsfabrikker.

Kvinnenes innsats har vært undervurdert i forhold til frontsoldatenes kamp.

Bildet viser Hjemgården under krigen. Vinteren 1939-40 var bitende kald ved fronten, opp til 43 minusgrader. På hjemmefronten frøs kvinner og barn.

Hjemgården under krigen. Vinteren 1939-40 var bitende kald ved fronten, opp til 43 minusgrader. På hjemmefronten frøs kvinner og barn.

Nærmere 450.000 flyktninger ble evakuert fra Karelen, og hus og jord for dem måtte ordnes gjennom tvangsinnløsning av jord og gjenreising av hus.

Min familie eide en bondegård, og kårhuset måtte avgis til to evakuerte familier fra Karelen. I tillegg måtte Finland betale krigserstatninger til Sovjetunionen, tilsammen 300 millioner dollar i daværende valuta.

Familievold, fattigdom og selvmord

Finland var beseiret, men ikke erobret. Finland var det eneste europeiske deltagerland, utenom Sovjetunionen og Storbritannia, som unngikk en militær okkupasjon under den andre verdenskrig.

Men krigens ettervirkninger har påvirket også min generasjon som er født etter krigen.

Alkoholisme, familievold, fattigdom og selvmord rammet mange familier etter krigen.

Det fantes ingen krisepsykologer den gang, og mennene fortalte sine brutale krigshistorier med barna som vitner.

Som barn hadde jeg i flere år mareritt om bombefly og granatangrep.

Vi finske etterkrigsbarn har arvet en innebygd skepsis til fagre løfter når det gjelder vår utenrikspolitikk og hjelp utenfra i en krisesituasjon, uansett den ene eller den andre militæralliansen.

Vi kan bare stole på oss selv.

Den finske diplomaten Max Jacobson uttrykte dette slik:

«När Finland efter andra världskriget återinträdde i västvärldens synsfält såg man på landet med häpnad och misstro, liksom på en soldat som återvänder från fronten efter att ha rapporterats saknad och troligen död. Hur var det möjligt att Finland förblev självständigt utan militärt beskydd från väst?»