KRONIKK
Ingen kan erstatte Eggen, men det er ikke det samme som at RBK ikke kan fortsette sin historiske suksess. Forutsetningen er en aksept for at det med en annen skipper ved roret kan bli en annen kurs. Foto: Thinkstock

RBK og messiaseffekten

Kronikk publisert 26.08.14

Både den lammende effekten av Eggens avgang i Rosenborg og de nye trenernes manglende suksess var forutsigbart ut fra moderne gruppeteori og kunne vært unngått.

I løpet av de tiårene jeg har studert ledergrupper både i Norge og internasjonalt, har jeg påfallende ofte sett suksessrike, resultatorienterte og selvbevisste ledergrupper kollapse når lederen forlater gruppen.

Medlemmenes offensive holdning og tro på egen evne og styrke erstattes av tilsynelatende apati og hjelpeløshet. Apatien fremstår som en følelse av fortapthet og gruppens energi slukes i dyrkningen av alt som var så mye bedre før. Dette gjør det nærmest umulig for en ny leder å skape resultater, og de som forsøker finner seg annet å gjøre etter kort tid.

Messiaseffekten

Våre studier peker på at to betingelser må være oppfylt for å få en slik effekt: gruppen preges av sterkt samhold og lederen har en tilnærmet ikonisk posisjon. Kombinasjonen av sterk indre lojalitet og en karismatisk leder, respektert langt utenfor gruppen, fører til at lederen fremstår som inkarnasjonen på gruppens suksess.

Ingen kan ta fra Eggen æren for å ha bragt et lokalt fotballag opp i verdenstoppen og han fortjener all den positive oppmerksomhet og tilnærmet ikoniserte posisjon han har fått. Det er dog et faktum at RBK ikke var moden for hans avgang. Foto: Thinkstock

Ingen kan ta fra Eggen æren for å ha bragt et lokalt fotballag opp i verdenstoppen og han fortjener all den positive oppmerksomhet og tilnærmet ikoniserte posisjon han har fått. Det er dog et faktum at RBK ikke var moden for hans avgang. Foto: Thinkstock

Alt blir hengende på denne ene knaggen og når denne ryker, faller alt, inkludert gruppens selvtillit. Det gruppen sitter igjen med er håpet om at noen skal komme å lede dem tilbake til fordums storhet.

Imidlertid blir bildet av den avgåtte lederen etterhvert så glorifisert at ingen kan fylle forventningene. Alle som prøver vil uunngåelig mislykkes og «frelserne» blir korsfestet etter tur.

Parallellen til en to tusen år gammel historie forledet meg i sin tid til å kalle dette fenomenet messiaseffekten. En effekt som er direkte knyttet til gruppens dynamikk.

Farlig vinnerformel

Slik utvikling av RBK har vært fremstilt i media, ser dette ut som et typisk eksempel på messiaseffekten. Et selvbevisst lag med imponerende resultater over mange år med en høyt profilert og respektert leder.

Ingen kan ta fra Eggen æren for å ha bragt et lokalt fotballag opp i verdenstoppen og han fortjener all den positive oppmerksomhet og tilnærmet ikoniserte posisjon han har fått. Det er dog et faktum at RBK ikke var moden for hans avgang. RBK har hatt nesten like mange trenere som år siden Eggen gikk av, hvor alle kan dokumentere gode resultater både før og etter RBK. Det er åpenbart at det ikke har noe med deres treneregenskaper å gjøre at de ikke har evnet å bringe RBK til suksess.

Forklaringen må ligge et annet sted.

Eggen lyktes uten tvil å skape en teamdynamikk som var uovertruffen på banen. En fotballkamp er preget av klar struktur, entydig mål og oversiktlige rammer. Under ellers like betingelser vinner det laget som best kan opprettholde fullt fokus i den begrensede tid kampen varer og som er best drillet og forberedt for taktikkskifter.

Det som karakteriserer en slik «vinnerdynamikk» er et sterkt samhold og en lojalitet til gruppen som gjør det naturlig å sette til side egne behov for oppmerksomhet og la andre få sjansen.

Eggen formulerte dette som «å spille hverandre gode».

Denne type dynamikk er svært lik den som karakteriserer de resultatorienterte ledergruppene jeg beskrev ovenfor. Så lenge de markedsmessige betingelsene er stabile, er de uovertrufne og viser ingen tvil om egen tilstrekkelighet som kan forstyrre måloppnåelse og suksess.

Troen på egen fortreffelighet fører dog til en oppfatning av at det er lite å hente utenfor gruppen, noe som hemmer læringsevne og oppmerksomhet overfor endringer i omgivelsesene. Sårbarheten kommer til syne når gruppen møter uforutsigbarhet eller når det bærende symbolet for deres suksess forsvinner; for eksempel den karismatiske lederen.

Myten om den ideelle gruppe

RBKs suksess er et godt eksempel på at det faktum at en gruppes dynamikk må passe de oppgaver de er satt til å løse og den kontekst de skal operere samt at det ikke finnes en ideell dynamikk som er lik i alle situasjoner. Det å nå resultater i en strukturert situasjon som en fotballkamp er svært forskjellig fra å ha suksess i en mer eller mindre uforutsigbar endringsprosess.

I den første situasjonen er lojalitet til beslutninger det viktigste i den andre vil i tillegg opplevelse av medbestemmelse være essensielt. Når gruppens forventning er at lederen skal fremstå som den store far og være den eneste som kan gi retning og absolutte svar, er det naturlig at hjelpeløshet oppstår når lederen «abdiserer».

Sårbarheten kommer til syne når gruppen møter uforutsigbarhet eller når det bærende symbolet for deres suksess forsvinner; for eksempel den karismatiske lederen. Foto: Thinkstock

Sårbarheten kommer til syne når gruppen møter uforutsigbarhet eller når det bærende symbolet for deres suksess forsvinner; for eksempel den karismatiske lederen. Foto: Thinkstock

Det finnes ingen ideell gruppedynamikk som kan møte alle situasjoner. Den eneste måten å bygge en bærekraftig kultur er gjennom å trene på de ulike betingelsene som gruppen nå og i fremtiden må mestre.

Gruppen må selv kunne gjenkjenne ulike situasjoner og bli i stand til å skifte til den dynamikk som best møter disses krav.

Det kan virke som RBK var preget av troen på at vinnerformelen på banen også var vinnerformelen for å skape en robust overlevelseskultur. Slik vil det aldri være. En robust kultur er et resultat av relasjoner skapt gjennom reelle erfaringer og kan ikke vedtas.

Selv om RBKs verdigrunnlag tydelig uttrykte ønske om åpenhet og medbestemmelse, viste krisen rundt Ola By Rise at realitetene var annerledes. Verdigrunnlaget ble da også fjernet fra lagets hjemmeside under denne prosessen.

Det er fristende å trekke en parallell med RBKs lederskifte til landslaget i håndball. Breivik tok med sine spillere i analyser og vurderinger av egen og konkurrentenes taktikk og ikke minst tok dem med i beslutninger om hvilken taktikk som var best i møter med aktuelle motstandere.

I RBK sier ryktene at spilleformasjonen var styrevedtak. Selv om lagets dynamikk på banen var direkte sammenlignbar med RBKs, fikk håndballspillerne erfare reell medbestemmelse utenfor banen. Dette gjorde laget sannsynligvis mer selvstendig og uavhengig av en sterk leder. Lederskiftet i disse to sammenlignbare lagene forløp iallefall helt forskjellig.

Lederen som bærer av eller symbol på suksess

På tross av hva vi til tider kan få inntrykk av, skapes bærekraftig suksess gjennom samarbeid og ikke av ledere alene.

Debatten som fulgte Eggens avgang ga sterkt preg av troen på lederens omnipotens, noe som blant annet ble illustrert ved at representanter fra det lokale næringsliv fikk plass i Dagsrevyen med formaning om at RBK-ledelsen burde be Eggen om unnskyldning og trygle ham om å komme tilbake.

For Eggen måtte dette engasjementet oppleves som en blanding av smiger og absurditet når hans livsverk stod i fare for å smuldre vekk.

Ingen kan erstatte Eggen, men det er ikke det samme som at RBK ikke kan fortsette sin historiske suksess. Forutsetningen er en aksept for at det med en annen skipper ved roret kan bli en annen kurs. Enhver vellykket endring starter med å respektere verdien av det som har vært og anerkjenne sorgen ved tapet av noe kjært. Uten en slik prosess vil ikke den nødvendige aksepten skapes og enhver endring vil forkastes.

En leders betydning skal ikke undervurderes, men en gruppes evne til å se verdien i nye muligheter er alltid et resultat av gruppens dynamikk. Å kaste trenere eller ledere gir en følelse av å ha gjort noe uten å gjøre noe.

Kostnadene ved å utvikle en gruppe er emosjonell smerte som det ser ut som få er villig til å tåle.

Endre Sjøvold

Innlegget ble først publisert i Ukeavisen Ledelse.