Pengene eller livet

Det er valgår, og det er spennende. For oss som forsker på folkehelse med utgangspunkt i samfunnsmedisin som fag, er det kanskje mer spennende enn for andre medisinske spesialiteter. For mens spesialiser på sykehus forskriver medisiner, har vi samfunnsmedisinere ikke like stor innflytelse på «behandlingen». For den besluttes i Stortinget og i Regjeringen. Høyre har alltid ment at det er viktig å tjene pengene først og så fordele dem, som Kåre Willoch minnet oss på i Skavlan i vinter. Og Willoch har rett i at penger er viktig for samfunnet.

For det er en nøye sammenheng mellom et lands brutto nasjonal produkt per innbygger (BNP/innb.) og helse. Det gjelder både barnedødelighet og gjennomsnittlig levealder. I de fattigste landene i Afrika dør opptil 30 prosent av alle barn, og levealderen er under 50 år. Her i Norge kan vi forvente å leve til vi er 81 år, men vi leder ikke lenger. Vi er bl.a. forbigått av Japan.

Norge har en av verdens beste økonomier. Vi er så rike at en ytterligere økning i BNP/innb. ikke vil bidra til å øke levealderen enda mer. Det er en annen sammenheng mellom penger og helse som er avgjørende for folkehelsa i rike land. La oss sammenligne gjennomsnittlig levealder i to svært rike land, USA og Japan. I USA var forventet levealder i 2011 78,5 år, i Japan 83,4. Hva kan årsaken være til at Japan gjør det så mye bedre i helse? La oss sammenligne to relativt fattige land med USA. I Costa Rica og på Cuba kan folk forvente å leve i omtrent 79 år. Det er et halvt år lenger enn i USA. Men Costa Rica og Cuba har bare 10.000 britiske pund i BNP/innb. sammenlignet med USAs 40.000. USA er over fire ganger så rikt, uten at det viser seg i bedre folkehelse. Også vi i Norge slår USA med 2,5 år i levealder, og vi har omtrent samme BNP/innb. Hva er forskjellen på Japan, Costa Rica, Cuba og Norge på den ene siden, og USA på den andre? Det er langt større forskjeller mellom fattig og rik i USA.

En rekke studier tyder på at inntektsulikhet i land har større betydning for helse enn total rikdom når man er over en viss terskel. Men ikke bare for god helse. For en lang rekke sosiale forhold også. Hva kan forklaringen være? Alle har vi en formening om hvor vi står på den sosiale rangstigen. Jo høyere stigen er, jo lenger er det til toppen. Dette medfører at flere får relativ lav status, lavere selvfølelse og egenverdi. Lav selvfølelse og egenverdi er kjernen i all mental helse. Det er typisk menneskelig å føle seg underlegen, sa psykoanalytikeren Alfred Adler. Sosial rangering innebærer vurdering av menneskeverd, evner og anlegg. Vårt selvbilde er et speil av andres vurderinger. Lav status er derfor knyttet til lav selvfølelse og egenverdi, følelse av sårbarhet, utilstrekkelighet og skam. Dette medfører mer stress, som påvirker både hormoner og immunsystemet i kroppen og øker risikoen for nesten alle typer sykdommer.

I land med store forskjeller mellom fattig og rik er det også langt flere sosiale problemer. Det generelle tillitsnivået mellom folk, den sosiale kapitalen, er lavere. Problemer med rusmisbruk og kriminalitet er høyere. Data har vist at USA har sju ganger så høy hyppighet av drap og seks ganger så mange tilfeller av grov vold sammenlignet med Japan.

Skoleprestasjoner synes også påvirket av økonomisk ulikhet. Psykologiske studier har vist at opplevelsen av å ha lav status som barn reduserer skoleprestasjonene. Land med lav ulikhet har langt jevnere skoleresultater, gjennomsnittlig bedre topp-prestasjoner og lavere andel drop-out. Sosial mobilitet, sjansen for at barn fra en familie med lav utdanning får høy utdanning, reduseres med økende inntektsulikhet.

Når det gjelder helse har land med store forskjeller også høyere andel med fedme. Men hvorfor blir det slik? Når mange land sammenlignes, vil land som har samme grad av ulikhet ha svært forskjellige historier. Betydningen av de generelle psykososiale forhold i befolkningen, som lavere nivå av sosial kapital, kan spille en rolle. Bedre helse kan også komme av bedre sosiale velferdsordninger, som for eksempel barnetrygd og uførepensjon som beskytter mot fattigdom. Et bedre skole- og helsevesen kan også spille en rolle, fordi land med lavere inntektsulikhet ofte greier å tilby like gode tjeneste til alle lag i befolkningen.

Norge har sakket akterut i levealder i forhold til Japan. Vi har relativt små inntektsforskjeller, men de har i perioder vært raskt økende de siste 30 årene. Uansett regjering, har markedsliberalismen fått større spillerom. De sosiale ulikhetene i dødelighet i befolkningen har økt. Ulikhetene drar gjennomsnittet ned.

Alle vil vi at barna skal lykkes i skolen. Alle vil ha lave nivå av rusmisbruk, kriminalitet og drap. Alle vil ha god helse. Vi står ved et valg, i et valgår. Skal vi følge Japan eller USAs eksempel. Hvis vi vil være i toppen internasjonalt, ikke bare i skisporet men i helse og levealder, er valget lett. Vi må velge løsninger som stopper og reduserer inntektsulikhetene. Japan har vist hvordan det kan gjøres, og er en studie verdt. Og Willoch hadde rett, det handler om penger og helse. Men nå er vi i fase to, vi trenger ikke mer politikk for å tjene mer. Vi kan starte med en mer helsebringende fordeling.

 

Kronikken sto i Adresseavisen, 8. mai 2013