Foto: Wenche Aakervik
KRONIKK
Den største investeringen Olav Engelbrektsson gjorde, var borgen på Steinvikholmen,som ble bygget på 1520-tallet. Foto: Wenche Aakervik/Wikipedia

Nidaros erkebispesete var norsk maktsenter i senmiddelalderen

Kronikk publisert 19.01.17

Da vår siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, seilte fra Munkholmen 1. april 1537, førte det til store omkalfatringer både i by og land.

Allerede året før hadde Kristian 3 i sin håndfesting til Danmark rikes råd og adel lovet at Norge ikke skulle være et selvstendig rike lenger, men et «ledemot» (en provins) av Danmark.

Audun Dybdahl er en av historikerne som dukker opp i tv-programmet Anno. Dybdahl fortalte om erkebiskopens makt. Foto: NRK

Audun Dybdahl er en av historikerne som dukker opp i tv-programmet Anno. Dybdahl fortalte om erkebiskopens makt. Foto: NRK

Etter erkebiskopens flukt var det ingen som kunne hamle opp med den danske kongemakten, som ville reformere kirken og avvikle både erkesetet og andre katolske institusjoner som klostrene etc. Det er ingen tvil om at Olav Engelbrektsson og hans nærmeste forgjengere representerte en maktkonsentrasjon som man ikke hadde sett i Norge siden landet hadde holdt seg med egen konge.

I det følgende skal vi se litt nærmere på hva erkebispens makt bestod i og hvordan den ble utøvd.

Religiøs og kulturell makt

Erkebiskopen var religiøs og kirkelig leder for alle som levde i Nidarosprovinsen, dvs. alle bispedømmene som sorterte under Nidaros. I praksis ville det på denne tiden si hele Norge og Island.

Han hadde sine fullmakter fra paven selv og som et symbol på det bar han sitt pallium (et verdighetsbånd av ull) som han hadde hentet i Roma. Med jevne mellomrom skulle erkebiskopen dra på visitas til prestegjeldene i bispedømmet.

Før han ble erkebiskop ledet Olav Engelbrektsson det første norske bokprosjektet med liturgien for hele provinsen som tema. Erkesetet var også oppdatert på de internasjonale trender i kunst og kultur. Ved katedralen befant seg landets eldste utdanningsinstitusjon.

Dømmende makt

Erkebispen hadde en egen domstol som kunne reise tiltale og dømme folk for brudd på kristenretten. Det kunne være sedelighetsforbrytelser eller brudd på fastebestemmelsene eller helligdagsfreden.

I katolsk tid hadde man et stort antall helligdager som måtte respekteres med arbeidsnedleggelse. Spiste man kjøtt i fastetiden, måtte man ut med dryge bøter.

Politisk makt

I egenskap av å være formenn i det norske riksrådet, hadde de tre siste erkebiskopene også betydelig politisk makt. Riksrådet var et organ av fremtredende adelsmenn og høyere geistlige som skulle fungere som et råd for kongen og hadde status som en slags høyesterett.

Hvis landet stod uten konge, kunne erkebispen kalle sammen rådet, slik han gjorde etter Frederiks død i 1533. Det at den norske høyadelen var så fåtallig i senmiddelalderen, førte til at erkebiskopen og de andre bispene økte sin makt på bekostning av det verdslige aristokratiet.

Ettersom Norge var et valgkongedømme i senmiddelalderen, kunne erkebiskopen legge et visst press på kandidatene til kongetronen. Det gjaldt f. eks. kravet om at forleninger bare skulle gis til adelige, innenlandske menn. Erkebiskopen kunne også trenere hyllingen av en tronpretendent eller stille krav om hvordan landet skulle styres i håndfestingen kongen skulle underskrive. I håndfestingen til Frederik heter det bl.a. at lutherske kjettere ikke skulle tillates å virke i landet.

Økonomisk makt

Til erkebispesetet i Nidaros gikk det en strøm av naturalia og penger som var uten sidestykke i Norge. Som biskop i et område som strakte seg fra Sunnmøre til Finnmark, veide tiendeinntektene tyngst i regnskapet. Tiende var en 10 prosent avgift av det som ble produsert av bønder og fiskere.

Hovedposten her var tiende av tørrfisk og korn. Biskopen skulle ha en fjerdepart av tienden. Resten gikk til den lokale kirke og prest og de fattige. Som en god nummer to på inntektssiden kom inntekten av erkesetets enorme jordegods, som lå spredt over store deler av landet. Godset hadde en konsentrasjon i Trøndelag, hvor erkesetet eide en fjerdepart av alle jordeiendommer.

For å få et bedre bilde av erkebispens inntekter i naturalia, kan vi regne om til spann smør. Et spann smør var på 15,4 kg. Grovt regnet kan vi da si at erkebispens årlige landskyldinntekter gikk opp i ca. 2230 spann smør eller over 34 tonn.

Det er vanskeligere å beregne tiendeinntektene, de vil også variere fra år til år, men jeg har kommet til at verdien av tienden på reformasjonstiden kan settes til en verdi på omkring 3000 spann.

Det er enda vanskeligere å kalkulere erkebiskopens bøteinntekter, men kanskje har bøtene årlig beløpt seg til 600-700 spann i verdi. Som lensherre, dvs kongens øverste representant i et større område, fikk erkebispen også betydelige inntekter som baserte seg på kongelige rettigheter. Det var bl. a. den gamle leidangsskatten som ble betalt med smør og mel.

Videre var det landskyld av kongens eiendommer og bøter for forbrytelser. Inkludert en del mindre inntektsposter og inntektene som lensherre kan erkesetets samlede inntekter ha kommet opp i ca. 7500 spann eller vel 11.000 mark i datidens penger. Noe må erkebispen også ha tjent på å slå mynt både for kongen og sitt eget embete. Handel med naturalia, først og fremst tørrfisk, må også ha gitt et visst overskudd. Fisken gikk til Bergen, hvor hanseatene brakte den videre ut i Europa.

Olav Engelbrektssons regnskapsbøker viser også at det gikk store summer ut, ikke minst til lønninger. Omregnet til penger beløp de totale lønnsutbetalinger seg til bortimot 6000 mark eller omtrent halvparten av inntektene. De resterende har gått med til kjøp av varer og tjenester utenfra.

I virkeligheten var erkebispen en slags allsidig entreprenør som var involvert i svært mye av virksomheten i Trondheim. Han hadde en omfattende byggevirksomhet både i byen og på Steinvikholmen og han hadde behov for håndverkere av nær sagt alle slag.

Militær makt

Erkebiskopen hadde også militær makt. En bestemmelse fra 1277 om at erkebiskopen kunne ha et følge på inntil hundre mann, ble stadfestet av kongene i senmiddelalderen. Som lensherre måtte han også ha en militær styrke i Erkebispegården, som ble styrket som forsvarsanlegg i senmiddelalderen.

Den tyngste investeringen ble imidlertid gjort på Steinvikholmen, der et helt nytt borganlegg reiste seg på 1520-tallet. Her etterlot erkebispen en garnison da han forlot landet. Da erkebispen ikke fikk den keiserlige støtte han hadde håpet på i kampen mot den reformivrige kongen, var det lite man på norsk hold kunne stille opp mot den profesjonelle krigsmakten som ble sendt opp fra Danmark.

Slutten på en æra

Olav Engelbrektsson tok med seg en god del verdifullt kirkelig utstyr av edelt metall da han reiste. Mange har lett etter klenodiene, men de er nok forsvunnet for godt. Fra en historikers synspunkt er imidlertid den største skatten arkivet som erkebispen tok med seg da han flyktet. Det ble funnet i München og utlevert til Norge i 1830.

Erkebiskop Olav døde 1538 i den lille belgiske byen Lier. Her ble han gravlagt foran høyalteret i den store Gummarus-katedralen.

I kirken ble det i 2003 satt opp en minneplakett som var laget av Marit Wiklund.