Neppe mer forskning i horisonten

Kronikk publisert 07.05.13
Også publisert i Adresseavisen

Av Egil Petter Stræte
Senter for bygdeforskning

Mange etterlyser mer forskning i Norge. Er det da riktig å øke overføringene til EUs nye forskningsprogram, slik den nye forskningsmeldingen legger opp til? I så fall bør forskningsbudsjettet til norske programmer økes tilsvarende.

Fra 2014 starter et nytt forskningsprogram i regi av EU, med navnet Horisont 2020. Dette skal erstatte dagens syvende rammeprogram som Norge er fullverdig medlem av. I 2013 er den norske kontingenten budsjettert til 1,7 mrd kroner. Til sammenligning har Norges forskningsråd budsjettert 7,4 mrd kroner til forskning og utvikling på hele deres ansvarsfelt, inklusive noe administrasjon. Veksten i Forskningsrådets budsjett for 2013 er tilnærmet lik prisveksten, og utgjør to tredeler av økningen bare til EU.

Totalrammen for hele Horisont ser ut til å bli 75 prosent større enn det syvende programmet. Norges kontingent øker fra om lag ti milliarder til over 13 milliarder. Med andre ord: Det økes til EU-forskning, mens det i realiteten går ned til norske programmer.

Norske forskningsmiljøer deltar i kampen om forskningsmidler fra EU, og slik sett hentes en god del av pengene tilbake til Norge igjen. I det sjette programmet hadde Norge en retur på 84 prosent av innbetalt kontingent. I syvende program ligger det dårligere an.

Det er ikke bare for Norge å redusere kontingenten. Den reguleres etter en formel som er hjemlet i EØS-avtalen. Den økonomiske utviklingen i Europa og Norge bestemmer størrelsen på kontingenten og ifølge den nye forskingsmeldingen må vi være forberedt på å betale en større andel de kommende år, samtidig som det er grunn til å forvente at norske forskere ikke henter hjem tilsvarende andel.

I takt med svakere nasjonale økonomier blir EU-landenes egne forskningsbudsjetter presset. Dermed søker forskningsmiljøene dit hvor det utlyses forskningsmidler, EU inkludert. Vi kan si at det er et solidarisk håndslag til Europa at Norge bidrar med relativt sett ekstra mye til EUs forskningskontingent.

Dette er ikke et innlegg mot internasjonalisering i forskningen. Det er knapt tenkelig i dag å forske uten å være involvert i internasjonale forskningsnettverk, samt å publisere internasjonalt. Mitt forskningsinstitutt har hatt stor glede og nytte av samarbeid med forskere fra europeiske land, men også forskere fra Australia, New Zealand, USA, Canada og andre. Vi har vært med i flere EU-prosjekter, og har opplevd både glede og frustrasjon ved det.

Men ikke all forskning er uavhengig av geografi og sosial kontekst. Å kunne ta hensyn til lokale samfunnsforhold, sosiale og kulturelle forhold, nasjonale styresett, klima, økologi, biotoper, geologi osv er avhengig av at man har spesifikk kunnskap. Slik kunnskap er ikke like lett å importere eller overføre

Konkurransen om forskningsmidler er hard. I EUs syvende program har 24 prosent av prosjektsøknadene med norsk deltakelse fått støtte. I norske programutlysinger kan denne andelen variere mye, og enkelte programmer være godt under ti prosent. Dette tyder på at norske forskningsprogrammer er underfinansierte sammenlignet med etterspørselen.

Et forskningsinstitutt som har stor suksess i kampen om forskningsmidler fra EU-utlysinger er SINTEF. Men det har sin pris for noen. Direktør Karl Almås ved SINTEF Fiskeri og havbruk beretter om at erfaringene så langt fra hans SINTEF-selskap er at man må belage seg på å investere nærmere en krone for å få ut en krone i prosjektinntekt fra EU.

Det trengs mer forskning i Norge, og vi bør også være med Horisont 2020. Men hvis et forskningsløft skal brukes til kun økt kontingent for å delta, er jeg redd det på sikt betyr en utarming av en god del norske forskningsmiljøer, for det er enkeltinstitutt og enkeltforskere som betaler prisen for underfinansierte forskningsprosjekt.

Jeg stiller spørsmålom ikke offentlige midler til forskning i større grad bør fordeles via norske programmer slik at man får prioritert ut fra behovet her til lands. Det er en reell fare for at norske fagmiljøer blir konkurrert ut, ikke nødvendigvis fordi man er av dårligere kvalitet, men rett og slett fordi Norge er et lite land med liten forskningssektor. Det kan være at Norge ikke kan holde seg med forskere på alle felt. Men er det ikke forskere i Norge som kan overføre og oversette internasjonal forskning til norske forhold, vil det neppe føre til en mer forsknings- og kunnskapsbasert samfunnsutvikling.

Stortinget skal i 2013 beslutte om Norge skal delta i Horisont 2020. Et viktig spørsmål som må besvares er hvor stor Norges forskningskontingent til EU bør være. For å kunne svare på det må man først få klart om forskningsbasert samfunnsutvikling i Norge er tjent med en ytterligere økning i omfanget. Deretter må det klarlegges hvor låst Norge er til formelen for beregning av kontingent. Alternativet er bedre og enklere: Øke forskningsbudsjettet til norske programmer tilsvarende økningen som vil komme i Horisont 2020.

Stortinget gjorde et enstemmig vedtak om deltakelse i EUs syvende program i 2006. Ingen tok heller ordet i debatten. Jeg er usikker på om taushet er uttrykk for en betryggende samstemmighet eller en urovekkende mangel på interesse. Jeg mener dette er verdt en debatt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev

RELATERTE ARTIKLER

FLERE NYHETER FRA GEMINI.NO