Kvinner og stemmerett
Kvinnestemmeretten i 1913 er en viktig kvinnepolitisk begivenhet, men ikke mindre betydningsfull for det norske demokratiet. Med stemmerett til kvinner ble den politiske demokratiseringsprosessen som hadde pågått gjennom 1800-tallet sluttført.
Den demokratiske norske Grunnloven av 1814 ga ingen borgerrett til kvinner. Allerede i 1830-årene kom de første signalene om nytenkning, flere reformer ble vedtatt fram mot århundreskiftet. Motivene var økonomiske; det handlet om å sikre forsørgelsen av enker og ugifte kvinner. 1884 var et merkeår; da gikk startskuddet for organisert kvinnesak i Norge. Stemmerett på samme vilkår som menn skulle bli kvinnebevegelsens viktigste krav.
Kvinnestemmerett ble diskutert i Stortinget første gang i 1890. Venstre-representantene argumenterte ikke imot på prinsipielt grunnlag, men i Høire var meningene delte. Enkelte mente at kvinnestemmerett var naturstridig, at kvinner manglet den økonomiske selvstendighet og saklige dømmekraft som var nødvendig. Andre mente derimot at selververvende kvinner burde ha stemmerett. Innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 endret situasjonen, og Høire gikk nå inn for økonomisk begrenset kvinnestemmerett, som mottrekk til de mannlige arbeiderstemmene. Kvinnestemmeretten ble vedtatt steg for steg fra 1901. Først den kommunale, så til Stortinget, begge dele inntektsbegrenset i første omgang. Gjennombruddet for det siste kom i 1907. Det var ikke tilfeldig.
I 1905 ble det åpenbart at kvinnene sto utenfor fordi de var kvinner. Kvinnene svarte ved å demonstrere at de var politiske aktører. Stortinget inviterte til folkeavstemning om unionsoppløsningen, kvinnesakskvinnene ba om at landets kvinner måtte få delta, men fikk avslag. Kvinner ble ikke regnet med i det nasjonale fellesskapet. To «mandfolkavstemninger» ble et slag i ansiktet på kvinnesaksforkjemperne, som gikk til aksjon. Nesten halvparten av landets voksne kvinner skrev seg på underskriftslister for unionsoppløsningen, flere hundre kvinneforeninger engasjerte seg. Kvinner demonstrerte derved vilje til politisk makt og stemmerettens berettigelse. Det er en viktig årsak til gjennombruddet i 1907. I 1913 ble verket fullført. Norge skulle bli blant de første land i verden der kvinner fikk stemmerett til nasjonalforsamlingen.
Hvorfor? Den demokratiske folkeligheten hadde en sterk stilling i Norge – langt sterkere enn i Sverige, der kvinner ikke fikk stemmerett før etter 1920. Det norske samfunnet var relativt homogent, med en fri bondestand, liten overklasse, ingen adel. Ideer om alle individers like rettigheter kunne lett slå rot. Året 1884 var viktig ikke bare for kvinnesaken, men markerte også parlamentarismens gjennombrudd. Kvinnesaken inngikk i en bredere demokratiseringsbevegelse. Radikale venstremenn så kvinnestemmerett et skritt på veien mot folkestyre og som et element i nasjonskampen. «Vi er et lidet Folk, vi har ikke Raad til at gjøre os mindre, end vi er», sa Ole Anton Qvam i Stortinget i 1895, og la til: «Vi har i vort Samfundsarbeide, i vort Selvstændighedsarbeide, i vort offentlige og private Liv Brug for alle gode Kræfter i Folket, vi kan ingen undvære». Demokratisering og nasjonal selvstendighetskamp var tett koblet; den norske demokratiske folkeligheten ble et argument mot unionen med det mer hierarkiske og autoritære Sverige.
Et annet viktig moment er at norske kvinner evnet å fremstå som politiske aktører før de hadde de formelle politiske rettighetene. Gjennom sitt sterke engasjement i unionsoppløsningen gjorde de seg så å si fortjent til stemmeretten. Aktiviteten var ikke begrenset til å arrangere sin egen «folkeavstemning» i 1905. Stiftelsen av Norske kvinners sanitetsforening i 1896 var for eksempel et tydelig uttrykk for unionspolitisk engasjement. Foreningen støttet Venstres unionsradikale linje og gikk inn for å forberede kvinner om det skulle komme til væpnet konflikt. Frivillige organisasjoner, som Sanitetsforeningen er et eksempel på, har hatt en sterk stilling i nordisk land, ikke minst i Norge. De har mobilisert borgerne til aktivitet og også spilt en viktig politisk rolle. Organisasjonene har vært viktige for å forme det politiske medborgerskapet. Skillet mellom formell og uformell politisk makt har vært mindre bastant her i landet enn i mange andre land. Det har gitt ikke minst kvinner en mulighet for å øve politisk innflytelse før de fikk formelle politiske rettigheter. Fra slutten av 1800-tallet gikk kvinner med i frivillige organisasjoner i stort antall, og de var dermed med på å gi innhold til begrepet «demokratisk folkelighet». Vi kan hevde at organisasjonene har utgjort den viktigste offentlige politiske arenaen for kvinner helt fram til 1970-tallet.
Den spesielle politiske situasjonen rundt oppløsningen av unionen med Sverige beredte grunnen for kvinnestemmeretten. Demokratiseringen og selvstendighetskampen var tett forbundet, utvidelse av kvinnenes rettigheter ble et argument i begge bevegelsene, og – ikke minst viktig – kvinner tok del i begge. Nettopp derfor ble det mulig for norske kvinner å erobre politisk medborgerskap før de fikk fulle politiske rettigheter. Dermed bidrog de selv også sterkt til at de fikk rettighetene.
Kronikken sto i Adresseavisen 10. juni 2013
