Korsmesse

Det har sammenheng med at Kristi kors ifølge legenden ble gjenfunnet på denne datoen. Det fortelles at Helena, keiser Konstantins mor (død 330), spilte en aktiv rolle i den forbindelse. Korset ble snart kristenhetens fremste symbol. En legende forteller at det originale Kristi kors ble røvet av perserkongen, men at det ble gjenerobret av keiser Heraclius i 628 og gjenreist på Golgata den 14. september året etter. Dette var også en dato som ble feiret av både leg og lærd. Ifølge Frostatingsloven var både korsmesse om våren og korsmesse om høsten helligdager med arbeidsnedleggelse.

Som Kristus-fester ble begge disse dagene feiret med høy festgrad i den kirkelige liturgi. Ved tidebønnene ble det lest fra legendene som fortalte om hendelsene. At det også ble preket på morsmålet, viser den såkalte norske homilieboken som ble ført i pennen omkring 1200. På moderne norsk heter det her bl.a. at «når korset står oppreist, står en del av det fast i jorden, mens en annen del står opp i luften, for Kristus forente de himmelske ting med de jordiske, da han satte jordiske mennesker ved siden av seg og sine engler». Ved innføringen av reformasjonen ble korsmessene avskaffet som helligdager.

De fleste krusifikser viser Jesus på et såkalt latinsk kors, dvs. en stamme med kortere armer ovenfor midten. Korset hadde imidlertid mange varianter i middelalderen. Apostelen Andreas skal ha blitt korsfestet på et X-kors og denne type kors er derfor blitt ett av hans attributter. T-korset knyttes gjerne til eremitten Antonius. I Trondheims bygrunn er det funnet en sølvplate som forestiller en mann med en T på kappen; trolig er det Antonius. Det finnes også korsvarianter som ser ut som en Y eller har fire like lange armer (såkalt gresk kors). Pavekorset hadde tre armer på tvers. På gamle gjenstander kan man finne det lykkebringende hakekorset, men både det og solkorset kom i miskreditt etter nazistenes forkjærlighet for disse variantene.

Korset var en hellig relikvie som skulle feires og æres i likhet med helgenene. Vi ser derfor at noen kirker ble dedisert til det hellige kors. Korskirken i Nidaros nevnes allerede i Sverre-soga i forbindelse med noen tildragelser i byen 1182. Ved utgangen av middelalderen var også denne kirken den ene av de tre som hadde holdt stand i nedgangstiden etter mannedauden. Korskirken ble trolig revet på 1580-tallet, da det ble bestemt at menigheten i byen skulle deles mellom Domkirken og Vår Frue kirke. Jordegodset som Korskirken eide er også kjent. De viktigste eiendommene var gårdene Rotvoll i Strinda og Hove i Selbu. I 1293 brukte presten i Lade kirke et segl som tyder på at fylkeskirken her også var dedisert til det hellige kors.

I Domkirken var det en godssamling (og dermed trolig et alter) som var navngitt etter det hellige kors. Denne prebenden var innstiftet av Bjarne Erlingsson i 1308. De viktigste gårdene var Rykkja på Skatval og Vagnberg på Frosta. I senmiddelalderen ble inntekten brukt til å lønne rektor ved Katedralskolen.

En bit av Kristi kors var selvsagt noe av det mest verdifulle en kirke kunne eie når det kom til relikvier. Flere sagaer formidler den fantastiske fortellingen om sponen av Kristi kors som Sigurd Jorsalfare fikk av kong Baldvin under besøket i Jerusalem. Ifølge Ågrip (utdrag av norske kongesagaer som trolig ble forfattet i Nidaros ca. 1190) var det visse betingelser knyttet til gaven, bl. annet at sponen skulle bringes til hellig Olavs siste hvilested. I dette stykket holdt ikke Sigurd ord, han plasserte i stedet sponen i Konghelle til vern mot innfall fra øst. Dette viste seg å være en uheldig disposisjon, da de hedenske venderne brente kirken og seilte av sted med relikvien og presten. Det kom imidlertid en slik hete over hedningene at de trodde de skulle brenne opp. Da presten sa at det kom av Guds vrede og korsets makt, ble presten og den kraftfulle relikvien satt på land. Forfatteren av Ågrip avslutter fortellingen med at korsrelikvien ble flyttet til Nidaros «og der har den vært siden». Det er omdiskutert om denne relikvien virkelig kom til Nidaros, men vi kan uansett føle oss trygge på at det var en korsrelikvie i katedralen her i middelalderen. I en islandsk annal blir det fortalt at det hellige kors kom til Nidaros dagen før Olsok 1234. Trolig har da en ny bit av det hellige kors kommet til Norge.

Korsets tegn ble brukt som en vernende kraft mot onde makter langt opp mot vår egen tid. Det kunne for eksempel bli malt tjærekors over dørene. Kors ble skåret inn i gjenstander av mange slag, ikke minst gjaldt det kar som ble brukt til melk, smør eller ost.

Kronikken sto i Adresseavisen,  fredag 3. mai 2013