Kan tillit overleve i et automatisert samfunn?

Selvkjørende biler bryter med våre vaner og forventninger om hva det er akseptabelt å overlate til «en maskin». Som Ole Petter Pedersen skriver på TU.no mangler teknologien moral. Uten felles og forutsigbare regler kan tilliten til systemet vårt forsvinne.

Vi beveger oss mye i løpet av en dag. Ofte har vi asfalt eller grus under oss, og vi fyker gjennom veikryss og over broer som «bare er der». Vi stoler på at ting funker, og tenker egentlig bare på systemet og infrastrukturen når den mangler eller er ødelagt.

Uten et pålitelig system og en planmessig utbygging av infrastruktur som vei og bane ville vår mobilitet blitt sterkt redusert.

Likedan ville risikoen ved å bevege seg i trafikken potensielt vært enorm uten trafikkregler og andre uformelle/tause avtaler om hvordan vi oppfører oss: Hvis alle kjørte bilene sine akkurat så fort de ville, og akkurat hvor de ønsket, hadde antallet ulykker økt. Alternativt ville det blitt så mye kø og kaos at ingen kom seg dit de skulle. Effektiv mobilitet krever at vi stoler både på hverandre, og på systemet.

NTNU og Smarte byer-prosjektet i Statens vegvesen Vegdirektoratet har undersøkt hvilke verdier som er forutsetninger for fremtidig mobilitet. Et hovedfunn i dette arbeidet er at nettopp tillit fremstår som avgjørende for å kunne ta i bruk teknologi uten å svekke øvrige samfunnsverdier.

Teknologien utfordrer vaner og lover

Selvkjørende biler bryter med en grunnleggende forutsetning for mobilitetssystemet, nemlig at alle biler, sykler, busser, tog osv. har en ansvarlig fører. Både trafikkregler og uformelle forventninger er basert på at føreren skal ha kontroll, og kan holdes ansvarlig hvis noe går galt. Skal man over et fotgjengerfelt er det for eksempel nyttig å kunne ha øyekontakt med føreren av en bil som nærmer seg. Uten en sjåfør blir mange av våre vaner og lovbestemmelser meningsløse.

Veitrafikkloven krever også at enhver skal «være aktpågivende og varsom». Disse egenskapene forbinder vi med mennesker, og virker veldig fremmede som beskrivelser av dataprogrammer. Rask teknologisk utvikling gjør derfor at det er nødvendig med nye regler. Fra 2018 har Norge en egen «lov om utprøving av selvkjørende kjøretøy», som blant annet setter særskilte krav til sikkerhet, og avgjør hvem som skal være ansvarlig om noe går galt.

• Les også: Hvordan gjøre en by smart og miljøvennlig?

Sikkerheten er god – objektivt sett

Selvkjørende biler og andre autonome systemer bryter også med våre vaner og forventninger om hva det er akseptabelt å overlate til «en maskin». I våre intervjuer med eksperter om fremtidens mobilitet var sikkerhet stadig et tema: Vil selvkjørende biler være farlige?

Ulykker som involverer selvkjørende biler får stor oppmerksomhet. Det tyder på en betydelig skepsis også i resten av befolkningen. Derfor er det et paradoks at automatiske systemer (ABS, antiskrens, filholder osv.) allerede har gjort veitrafikken mye tryggere. «Maskiner» har nemlig en del fordeler sammenlignet med menneskelige førere: De blir aldri ukonsentrerte eller distraherte, kan håndtere enorme mengder informasjon, og reagere lynraskt ved behov.

Det finnes allerede fullstendig selvkjørende biler og busser, selv om det er strenge begrensninger for hvor og hvordan de kan brukes. Sammenlignet med menneskelige sjåfører, er de også relativt trygge. Selvsagt skjer det uhell med selvkjørende biler, men det gjelder også overmodige tenåringer med ferskt førerkort, og lastebiler med tynnslitte dekk på vinterføre – eller en alminnelig sjåfør med uflaks. Bruk av «maskiner» har så langt ført til færre ulykker og mindre skader. Sannsynlig vil utviklingen fortsette samme vei.

• Les også: God klimapolitikk er også god næringspolitikk

Betydningen av tillit, og hvordan den dannes

Tillit er et samarbeidsprosjekt. Når alle kjenner trafikkreglene, og stoler på at også de andre følger dem, oppnås en fellesgevinst ved at trafikken blir mer effektiv. Da slipper den enkelte å vurdere risiko for liv og helse i hvert eneste veikryss. Basert på tillit danner vi oss «tommelfingerregler» som sparer oss for tid, tankekapasitet og bekymringer.

Mange har en tommelfingerregel om å være skeptisk til ukjente ting – noe som er en fordel for å unngå å bli bitt av farlige slanger, spise giftige ting osv. Manglende tillit til ny teknologi er derfor ingen nyhet: Da de aller første bilene ble innført i samfunnet vedtok mange land regler om at det alltid måtte gå en mann med et rødt flagg foran kjøretøyet. Utilstrekkelig tillit kan medføre alt fra unødige krav om skadeforebygging til ren sabotasje.

Derfor er det viktig å diskutere hvordan tillit kan skapes, og beholdes. Vi vil trekke frem tre faktorer fra vårt arbeid med Smarte byer-prosjektet i Vegdirektoratet – lovregler, kunnskap og tid.

Lovregler må sikre hensynene dagens system bygger på, inkludert markedsregulering og tilrettelegging for gange, sykkel, levende bomiljø og sunn livsstil. Ny teknologi kan trekke med seg kapitalkrefter og kompetanse som kan presse verdigrunnlaget i nye og uønskede retninger. Uten felles og forutsigbare regler kan tilliten til systemet forsvinne.

Kunnskap kan øke tilliten. Alle deltakerne i systemet behøver mer kunnskap om selvkjørende biler og andre nye elementer. For å skape og beholde tillit tror vi også tid er en viktig faktor. Både reguleringsmyndigheter og befolkning må få tid til å bli kjent med teknologien, dens fallgruver og muligheter, og deretter skape seg vaner, kunnskap og holdninger.

Selvkjørende biler og lignende kan virke fremmed og uforståelig – og dermed vanskelige å forholde seg til. Vi tror likevel teknologi vil bli en stadig viktigere faktor i vårt mobilitetssystem. Derfor mener vi det viktigste er å diskutere hvilke mål og prinsipper som er viktige for vårt system, og hvilke vilkår dette stiller til teknologi, tilbyderne og kompetansebygging i offentlig og privat sektor.

Denne kronikken ble først publisert i Teknisk Ukeblad 11. mai 2019.