Illustrasjon av el-bil
KRONIKK
Elbildebatten illustrerer kompleksiteten i å lage god teknologi-, miljø- og klimapolitikk, skriver Tomas Moe Skjølsvold. Illustrasjon: Robert Churchill / Thinkstock

Kampen om grønne vedtak

Kronikk publisert 11.11.14

Den siste tiden har elbilen spilt flere fremtredende roller i norske aviser. En dag som helt og klimakjempe, i neste øyeblikk som skurk.

Det kan virke rart at det skal være så vanskelig å slå fast hva som er «riktig»: er elbilen egentlig bra for klima eller ikke? Denne typen dragkamp om hva som er riktig vurdering rammer imidlertid de fleste teknologier som påvirker miljø- eller klimaregnskapet.

Er gass like ille som olje, eller er den en bro som leder mot fornybarsamfunnet? Bør vi satse på bioenergi, eller skal vi lytte til de som kaller bioenergi like skitten som kull? Bør vi investere milliarder i smarte strømmålere for å redusere energiforbruk og øke klimabevissthet, eller er de investerte milliardene tapte, siden det uansett er umulig å få folk til å endre strømbruket? Hvilken metafor er best – miljømaster eller monstermaster?

Elbildebatten illustrerer kompleksiteten i å lage god teknologi-, miljø- og klimapolitikk. Jeg vil trekke frem tre poeng. For det første foregår det en kamp om å definere fremtiden og dens innhold. Hvilken politisk, sosial og teknologisk virkelighet blir elbilen en del av om 20 eller 50 år? Elbilens klimafasit avhenger ikke kun av elbilen, men av hvordan og med hvilke materialer den lages, elektrisitetens opphav, infrastruktur og hvilke praksiser den blir en del av. For å si noe om ulike teknologiers fremtidige klimabidrag må vi beskrive samfunnet de blir en del av. Ulike aktører maler ulike fremtidsbilder, noe som gjør at vindmøller, passivhus, smarte strømmålere, elbiler og elsertifikater på samme tid kan spille rollene som helt og skurk.

Det foregår også en kamp om forståelsen av menneskelig adferd. Er vi nyttemaksimerende beslutningsautomater som kun søker økonomisk vinning? Eller er det også andre rasjonaliteter, forståelser og praksiser som gjør seg gjeldende i våre liv? Når ulike aktører vurderer hvordan teknologier vil påvirke fremtidens klimaregnskap vurderer de også bruk av teknologien. Slik blir forutsetningene forskjellige, og samme teknologi kan bli frelser i en fortelling og Judas i en annen.

Sist, men ikke minst foregår det en kamp som går dypt inn i disse to problemstillingene. Hvilke kunnskapsformer eller perspektiver skal være premissgivende for ny politikk? Fra utsiden kan det virke pussig at vitenskapen taler med ulike tunger om de samme objektene.

Det imidlertid ikke så rart at ingeniører, livssyklusanalytikere, biologer, samfunnsøkonomer og sosiologer kommer til ulike konklusjoner om betydningen av ny teknologi for miljø-, klima- og samfunnsutvikling. Ulike fagtradisjoner er interesserte i forskjellige aspekter og studerer teknologiene med ulike forståelsesrammer, begrepsapparat og modeller. Ingeniøren kan fokusere på elbilen som et energieffektivt transportmiddel, samfunnsøkonomen kan se et dyrt klimatiltak, mens sosiologen ser et objekt som kan bidra til å endre praksis, holdninger og samfunnsstrukturer. Ofte ligger innsikter fra slike fagtradisjoner til grunn når vi vurderer hvordan fremtidens verden vil se ut.

Inspirert av kunnskapssosiologen Michel Callon, kan vi si at dette handler om ulik innraming. Når problemer som klimagassutslipp identifiseres, og noen foreslår en løsning, så avgrenses hva som er en del av, og hva som ikke er en del av regnestykket.

I Norge kommer brorparten av kritikken mot nasjonale klimateknologiske prosjekter fra samfunnsøkonomer. De har beskrevet det svensk-norske elsertifikatmarkedet som «dyr og formålsløs fornybar moro». De samme stemmene hevdet at bioenergi ga «sjokk-vekst» i Norske CO²-utslipp. I diskusjoner om elektrifisering av norsk sokkel står også samfunnsøkonomene først blant kritikerne. De siste dagers elbilkritikk er heller ikke noen nyhet, men et nytt kapittel i en lang saga hvor mange av de samme samfunnsøkonomene fronter kalkyler som antyder at elbil i beste fall er et dyrt klimatiltak.

I alle fortellingene er det internasjonale klimakvotemarkedet den alternative helten. Klimaproblematikken reduseres til jakten på riktig karbonpris i et globalt marked som de færreste skjønner. Blir bare prisen på hydrokarbonutslipp høy nok, vil markedet ordne opp på billigst måte. Problemet med dette perspektivet er at det utdefinerer løsninger som rammer inn problemet annerledes.

Økonomisk teknologistimulering for å skape og beskytte nisjemarkeder som elbil i Norge, og solkraft i Tyskland, avfeies som dyre og markedsvridende. Nasjonale tiltak blir for små, for dyre og for lite effektive. Lokal, nasjonal og regional politikk som stimulerer teknologisk utvikling og sosial læring, ny industri og nye markedsmuligheter, samt nye muligheter for miljøvennlig adferd avfeies som romantiske svermerier som hindrer at et internasjonalt kvotemarked skal ordne opp.

En utfordring med klimaproblemet, er at den er en abstrakt global størrelse som er lite håndgripelig i folks hverdagsliv. Globale klimamodeller må «oversettes» slik at de kan plukkes opp og brukes som katalysatorer for praksisendring for individer, byer, kommuner, land og kontinenter. Karbonprisen representerer bare en mulig klimaoversettelse blant mange. Framtidssamfunnet vil uansett bestå av mer enn et internasjonalt kvotemarked.

De siste dager har vi lest i avisen at små kommuner rundt Trondheim ligger på den nasjonale utslippstoppen. Her er kvotemarkedet og karbonprisen til liten hjelp. Lokalt behøves det altså brukbare og konkrete teknologi- og handlingsalternativer som fremmer en grønn utvikling. I et slikt lys er det opplagt at en fruktbar klima-, miljø- og teknologipolitikk trenger bredere rammer enn karbonprisen alene kan tilby.

Kronikken ble først publisert i Adresseavisen 10. november 2014.