Bilde fra tankskip-dekk, der en flimrende blank dis synliggjør at VOC-gasser damper av fra tankene ombord.
Ved oljelasting, blant annet offshore, frigjøres flyktige komponenter i råolje. Trass i dyre fangsttiltak, er ikke norske utslippskrav på dette feltet innfridd. "I forsknings-Norge er vi flere som tror at rimeligere tiltak nå kan utvikles mot denne dyre klimahodepinen", skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Ole Oldervik, SINTEF

Kamp mot dyr klimahodepine

Kronikk publisert 10.04.17
Også publisert i Dagens Næringsliv

  • PÅortrett av kvinne


    Forsker, SINTEF Ocean

  • Portrett av mann


    Seniorforsker, SINTEF Ocean

Hissige drivhusgasser unnslipper ved oljelasting offshore, trass i dyre fangsttiltak. Mer viten kan trolig kvele mye av problemet i fødselen.

Tankskip som fyller buken med ilandføringsklar råolje, er et av sokkel-Norges vanligste syn. Like lett er det ikke å se rømlingene som fordufter fra tankene ombord: myriader av molekyler som damper av fra oljen under lastingen – i form av hissige klimagasser.

Uinnfridde utslippskrav

Kanskje har oljelasten alt vært mellomlagret i et lagerskip. Horder av klimagass-molekyler forlot oljen også da den ble lastet fra plattformen og over dit. Den samme masseflukten gjentar seg hvis råoljen lastes over på nye skip ved landterminalene.

Gassene som frigjøres ved disse operasjonene, er de flyktige komponentene i råolje. De kalles VOC. Volatile Organic Compounds. Utslippet er ikke kvoteregulert. Norge har i stedet stilt utslippskrav. Derfor har flere lagerskip, skytteltankere og landterminaler installert prosessanlegg som skal fange klimagasser fra lastingen. I 2015 alene brukte oljeselskapene i Norge 112 millioner fangstkroner bare ombord i skytteltankerne. De totale kostnadene til innfangningen var med andre ord enda større.

Men trass i utgiftene, som minsker selskapenes overskudd og dermed skatteinngangen, er ikke utslippskravene innfridd. Det skyldes trolig hyppige driftsstopp i fangstanleggene og at noen av fangstteknologiene er ineffektive. I forsknings-Norge er vi flere som tror at rimeligere tiltak nå kan utvikles mot denne dyre klimahodepinen.

Viktig brikkejakt i kunnskapspuslespill

VOC-familien omfatter blant annet metan og “grillgassen” propan. I klimaregnskap går metan for å ha 25 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO2 har. For annen VOC-gass er den tilsvarende faktoren tre.

Ennå vet ingen helt hva som skjer når VOC-gasser river seg løs. Men om verden får svarene som mangler, er veien trolig kort til tiltak som kan kvele mye av avdampingen i fødselen. Denne løypa skal vi nå prøve å korte inn, gjennom et nylig oppstartet doktorgradsarbeid ved NTNU: en jakt på manglende biter i et kunnskaps-puslespill.

Jo flere brikker vi får på plass, jo lettere blir det å forstå hvordan VOC-molekyler kan holdes tilbake i oljen.

To frigjøringsmekanismer

Dampen som unnslipper ved lagring/lasting av norsk råolje og havner i atmosfæren, utgjør ca. 0,4 prosent av Norges klimagassutslipp, ifølge myndighetenes beregninger. Ikke så mye, vil noen si. Desto viktigere blir det å minske de høye fangstutgiftene.

Før olje fra offshore-felt lastes på tanker, fylles disse med eksos fra dieseldrevne gassgeneratorer. Dette for å fortrenge all oksygenholdig luft som ville skapt eksplosjonsfare om den fikk sive inn. Etterhvert som råolje fylles på, fortrenges eksosgassen og forlater tanken via ventiler.

Samme vei går VOC-gassene. På forhånd er disse frigjort fra råoljen via to mekanismer:

  • “Flashing”. Grunnet lavere trykk i tankene, blir avstanden mellom molekylene i råoljen noen ganger så stor at de mest flyktige komponentene i råoljen spretter opp og blir til gass.
  • Naturen streber stadig etter likevekt. Alle oljeprodukter består av hydrokarbon-molekyler. I eksosen er det noen slike, men langt fra så mange som i oljen. For å få “rettet opp” dette, damper flyktige forbindelser av fra oljen.

Skillevegger kan hjelpe

Men etablering av likevekt tar tid. Alt som forhindrer at oljen og eksosgassen vispes sammen, vil dempe “likevektstrangen” hos de fluktglade oljemolekylene. En av hypotesene våre er derfor at bygging av såkalte “skvalpeskott” ­– halvhøye skillevegger – i tankenes indre, vil dempe oljens vispebevegelser så mye at avdampingen avtar. Doktorgradsprosjektet vil vise om dette stemmer, og hvordan skottene eventuelt må designes.

I tillegg tenker vi at kunnskapsjakten vil gjøre det mulig å “spå” hvor stor eller liten molekylflukten vil bli fra råolje på hvert enkelt felt. I sum tror vi dette betyr at fangstanleggene kan gjøres mindre enn de er i dag, og at de kun behøver å gå en viss periode under lastingen. Dette vil gi bedre effekt til en mindre kostnad.

Lykkes vi, slås to fluer i ett smekk. For VOC-utslipp er både en klimatrussel og sløsing med ressurser. Kan utslippene krympes, har samfunnet derfor en dobbelt gevinst i sikte.