Hjelp med hukommelsen

Men la meg med en gang understreke at dette ikke en generell innrømmelse av svikt i seniorers kompetanse, ja, ikke en gang en generell svikt i deres hukommelse.. Det betyr bare at det som kom nesten av seg selv tidligere koster mer arbeid nå, og at de strategier jeg brukte for å huske, ikke funker så godt lenger. Dette er en situasjon som mange vil møte, men vi kan jo prøve å hjelpe hverandre ved å utveksle erfaringer – selv om det kan arte seg ulikt.

Jeg har arbeidet mye med dette, riktig nok mest med meg selv som forsøksperson. Både navn og betegnelser kan bli borte, – og det er ikke så lett å lære navnet på nye mennesker ved å benytte de klassiske assosiasjonslovene om likhet eller nærhet til den eksisterende erfaringsstruktur. I hvert fall kreves det mer arbeid og bedre assosiasjoner. Kanskje ligger løsningen i å bruke andre teknikker, andre deler av kroppen, og andre hjelpemidler?

La meg ta et par eksempler: En slektning fikk en sykdom, jeg har hørt navnet på sykdommen helt fra min ungdom. Allikevel klarte jeg ikke med alle teknikker og triks å komme på hva den het. Til slutt fant jeg ingen annen råd enn å ringe slektningen –, han visste navnet(!) – Parkinson – og det ble jo en hyggelig samtale også. Men så skulle jeg sannelig lære meg navnet på denne sykdommen – og det var ikke lett. Det er ingen greie assosiasjoner mellom Parkinson og navnet på slektningen eller andre sider ved han – men så kom jeg fram til følgende: Parkinson har ført med seg at han har nesten stoppet å gå, han har «parkert». Visuelt ser jeg bilen hans stå «parkert» utenfor huset. Er dette godt nok til å huske Parkinson? Det holder foreløpig!

Et annet eksempel: For 25 år siden tilbragte vi et år i Aix en Provence, og jeg skulle blant annet å forelese ved universitetet der. Med norsk skolefransk var dette ikke en selvfølgelighet og jeg fikk det råd å lese bøker av en forfatter der nede fra som lese bøker av en forfatter der nede fra som brukte et spesielt enkelt språk. Jeg hadde stor glede av han, men oppdaget nå til min forferdelse at jeg ikke kom på navnet. Det til tross for at han etter den tid har blitt populær også i Norge gjennom filmatiseringen av flere av hans bøker, f.eks. «Kilden i Provence» også vist på norsk TV. Men igjen måtte jeg slå opp og nå ville jeg lære meg navnet ”Marcel Pagnol”. Noe av problemet er at navnet uttales helt annerledes på fransk ”Marsel Panjol”. Løsningen ble å koble han til en annen fransk forfatter fra Provence: Frederic Mistral – for mistralen – den kalde vinden fra Alpene – fikk vi virkelig føle på kroppen der nede: Altså en slags kroppslig hukommelse kobler Marcel til Mistral– uten at jeg helt kan forklare det.

Men har vi ikke andre hjelpemidler, andre funksjoner vi kan benytte for å huske og holde orden i dagliglivet? –Jo, heldigvis, og det er særlig to forhold jeg vil fremheve:

Selv om vår evne til aktiv fremkalling av f.eks. navn kan være svekket, synes et annet mål på hukommelse «gjenkjennelse» å være ganske usvekket, både for bilder og for ord. Det kan vi utnytte – vi kan med stor sikkerhet gjenkjenne selv om vi ikke kan aktivt fremkalle – det gjelder både navn, ting og bilder. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hverken Pagnol eller Parkinson når jeg ser dem skrevet.

Det andre gjelder skrivekunsten: språket kan jo brukes selv om ordene ikke dukker opp av seg selv, jeg kan jo skrive dem ned! Men det krever som nevnt arbeid, og i hvert fall for meg – en god del orden. Ved hjelp av disse to funksjonene kan vi komme langt i å løse våre behov – selv om de er mange.

For dagliglivet krever mer enn å huske navn og betegnelser: jeg må f.eks. også huske avtaler og frister. Og for å lykkes med det må jeg ha en viss orden på hukommelsen: på lommebok og alle kortene i den, på nøkler til hus, kontor, bil, – på mange koder til bank, låser – for ikke å snakke om telefonnummer og E-poster osv. Hva skal jeg gjøre med det? Bruk skrift! Heldigvis har jeg en 7. sans, så da kreves det bare for meg å bruke den: jeg må ha en blyant tilgjengelig i lomma (ikke kulepenn for den skriver aldri når du har bruk for den), skrive forståelig, og slå opp avtaleboka hver morgen.

Men for å ha en viss orden må jeg ha en liten notisbok i tillegg, der alle ting som skal huskes noteres og utdypes, der erfaringer og tanker skrives ned. Denne boka er selve livsnerven som jeg bruker hver dag – og hvor jeg krysser av det jeg er ferdig med, og gleder meg over det. Her kreves det selvsagt at jeg alltid har den tilgjengelig. Og takket være disse to: gjenkjennelsen og skriftspråket – føler jeg en viss kontroll over tilværelsen!

Jeg er klar over at slike bekjennelser kan være avslørende og at en i denne bransjen lett kan få en diagnose. Jeg utleverer meg gjerne for jeg tror det er mye å vinne ved å dele erfaringer også på slike sensitive områder.

Kronikken sto i Adresseavisen, 8. april 2013