Ved å undersøke biomarkører, informasjon fra mobiltelefoner og andre datakilder, kan vi oppdage og finne forstadier til mange sykdommer tidlig. Men samtidig vil vi få en lang rekke falske alarmer, mener professor Bjørn Morten Hoffmann. Illfoto: Gandolfo Cannatella / Shutterstock / NTB scanpix

Klar for å bli din egen bestefar?

Blogginnlegg publisert 08.06.18
Les flere blogginnlegg på NTNU fagblogg om medisin og helse

Forskerblogg: Tidlig diagnostikk av sykdom kan berge liv, men også være falsk alarm. Hvor mye vil du vite om deg selv, og hva skal forsikringsselskapet få greie på?

Hva vi oppfatter som sykdom har variert med tid, sted, kunnskap og teknologi. For noe over hundre år siden definerte og diagnostiserte leger i sørstatene i USA rømmesyke hos slaver, og for noen tiår siden var homoseksualitet regnet som sykdom i Norge.

Jeg forsker på forholdet mellom kunnskap og etikk. Ingen andre steder er dette forholdet så spennende og utfordrende som i medisin og helsefag, og da særlig innen diagnostikk. Tenk for eksempel på debattene om ADHD, ME, fibromyalgi og sorg.

Hvor mye vil vi vite?

Ved å undersøke biomarkører, informasjon fra mobiltelefoner og andre datakilder, kan vi oppdage og finne forstadier til mange sykdommer tidlig. Men samtidig vil vi få en lang rekke falske alarmer.

Tenk deg at du tar en blodprøve som forteller deg at du har 65 prosent sjanse for å utvikle Alzheimers sykdom før du blir 65 år. Eller at mobiltelefonen din varsler at søvnrytmen din er faretruende uregelmessig eller at stemningsleiet ditt synes å dukke ned mot depresjon. Hva gjør du med den kunnskapen? Deler du den med arbeidsgiver og forsikringsselskap? Hvilke fordringer gir denne type informasjon til helsetjeneste og samfunn?

Dette er spennende og viktige spørsmål som det er klokt å ha tenkt gjennom når teknologien velter inn over oss.

Kan vi bli overdiagnostisert?

Jeg er også opptatt av overdiagnostikk, altså diagnostikk av tilstander som ikke ville ha utviklet seg til symptomer eller sykdom dersom de ikke var blitt oppdaget. Det kan dreie seg om forstadier til sykdommer, slik som kreft. Enkelt sagt er det tilstander du dør med og ikke av. Når er det riktig å lete etter slike tilstander? Og hva skal vi gjøre med dem når vi først har oppdaget dem?

Professor ser mot fotografen.

Professor Bjørn Morten Hofmann jobber ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik. Han er sivilingeniør i fysikalsk elektronikk og biomedisinsk teknikk, har også utdannelse i idehistorie og filosofi og doktorgrad i medisinsk filosofi. Foto: Bjørn Kvaal, NTNU i Gjøvik

Overdiagnostikk er selvsagt et godt sysselsettingstiltak for helsetjenesten. Dessuten er den enkelte ikke klar over at han er overdiagnostisert. Vedkommende tror at han er reddet fra å dø av en sykdom. Og som samfunn tror vi at vi gjør noe bra. Men i praksis kan vi godt skade folk mer enn vi hjelper dem.

Å avsløre falske alarmer, identifisere overdiagnostikk og forhindre at vi definerer alminnelige livserfaringer som sykdom, har stor betydning. Ikke minst for den enkelte. Det er også sentralt for et helsevesen der mulighetene for hva vi kan gjøre, overgår hva vi har ressurser til. Dessuten er det viktig for helsefagene å kunne avgrense hva de gjør på en godt begrunnet måte.

Sammen med gode kollegaer har jeg avslørt en sterk (over)tro på at å oppdage sykdom tidlig alltid er bra og at nye tester kan komme til å være mer til skade enn gavn, dersom vi ikke bruker dem klokt.

Teknologien ikke alltid til det beste

I tillegg har jeg vist hvor sterk teknologien driver utviklingen i helsetjenesten, og at dette ikke alltid er til det beste for pasientene.

Målet med forskningen min er å anvende kunnskap og teknologi på en klok måte, slik at de tjener den enkelte pasient og befolkningen som helhet. Jeg har utviklet en måte å integrere etikk i teknologivurdering på, som er brukt av internasjonale organisasjoner for metodevurdering og som er i bruk i flere land.

– I et prosjekt fant jeg nylig at det var en nær sammenheng mellom forskeres profesjonelle interesser og deres publiserte forskningsresultater. Forskere som var positive til brystkreftscreening publiserte mer positive resultater enn de som var skeptiske. Det er kanskje mer skremmende enn overraskende, men reiser viktige vitenskapsteoretiske spørsmål: Hva gjør vi med falske fakta i vitenskapene?

Det dukker stadig opp nye temaer og områder som er spennende og som vi trenger å reflektere over. Jo mer man lærer, jo mer kan man undersøke og forske på. Utfordringen er å begrense seg. Tenk på alle de nye mulighetene vi har nå med genredigering og syntetisk fremstilling av kjønnsceller og embryoer.

Øystein Sundes sangtekst om å bli sin egen bestefar er nærmere virkeligheten enn man kunne forestille seg bare for få år tilbake. Vi kan endre oss selv på grunnleggende nye måter. Da er det superviktig at vi har forsket på de vitenskapsteoretiske og etiske aspektene ved dette før det braker løs.