Nobelprisvinneren: – Tross lange, buktende setninger og mørke temaer er han ikke vanskelig å lese

I 2025 tildeles László Krasznahorkai Nobelprisen i litteratur.  

Når den 71-årige ungarske forfatteren får den gjeveste litterære utmerkelsen, fungerer det også som en kommentar til samtiden: 

Krasznahorkais litterære univers er plassert i en apokalyptisk og ubarmhjertig virkelighet hvor marginaliserte skikkelser; sosialt utstøtte figurer viser seg å være klarsynte i møte med samfunnets sammenbrudd.

Takket være utmerkede skjønnlitterære oversettere er Krasznahorkais mest kjente og kritikerroste romaner tilgjengelige på norsk.

Forfatteren er kjent for sine dystopiske temaer og setninger som kan strekke seg over flere sider. Derfor antar mange som ikke har lest ham at romanene hans er krevende å lese. Men denne oppfatningen er imidlertid ikke korrekt.

La meg gi en kort oversikt over hans oversatte verk fra debuten Satantango i 1985 til Herscht 07769 i 2021.

Satantango utspiller seg en gang tidlig på 1980-tallet, i slutten av Kádár-æraen, et sted i den sørøstlige delen av Ungarn på ruinene av et forlatt jordbrukskollektiv.

Den karismatiske Irimias ankommer denne lukkede og ubevegelige verdenen sammen med sin kompis Petrina for å gi nytt håp og illusjoner til de lokale som bor på gården og som mest av alt prøver å overleve.

Han kan være både Messias og Satan. Romanen gir ingen forklaring, og forteller kun det landsbyboerne mener om ham.

De 17 kapitlene er nummerert etter Fibonacci-sekvensen.

Krasznahorkai retter ikke bare blikket mot den ungarske psyken når de vegeterende romankarakterene hjemsøkes av spøkelser fra føydalismen og den kollapsende kommunismen, men undersøker hvordan vi konstruerer perspektiver og illusjoner for å fortrenge den eksistensielle smerten og håpløsheten som preger mennesket uavhengig av system.

Den ungarske filmregissøren, Béla Tarr lagde også en sju timer lang film basert på romanen, som hadde premiere i 1994 med samme tittel.

Tarr har senere laget flere filmatiseringer av Krasznahorkais verk, noe som har bidratt til å gjøre forfatteren bredere kjent. Satantango ble oversatt til norsk i 2016 av Kari Kemeny.

Hans neste bok som kom ut i Norge, var Seiobo der nede fra 2008. I 2019 fikk Ove Lund Kritikerprisen for beste oversettelse for Seiobo.

De 17 kapitlene er nummerert etter Fibonacci-sekvensen. Hvert kapittel er uavhengig av de andre, tid og sted skifter stadig. Alle fortellingene kretser likevel rundt et felles tema om kunst og skjønnhet.

Seiobo der nede har også metafysiske og apokalyptiske trekk, men det som virkelig skiller seg ut er hvor rikt og mangfoldig Krasznahorkais skrivekunst er. Med historier som skaper forbindelser mellom epoker og kulturer, og karakterer som spenner fra bibelske tider til vår egen samtid.

Fortellingen er komponert etter Bachs Brandenburg-konserter, den gir oss et opprørende bilde av det politiske og økologiske klimaet.

Seiobo der nede er preget av en kontemplativ og finstemt tone og er inspirert av de dyptgående inntrykkene fra forfatterens reiser til Kina og Japan.

Tittelkarakteren i Baron Wenckheim vender hjem fra 2016 (oversatt i 2021 av Ove Lund) dukker opp på horisonten som en ny ambivalent Krasznahorkai-helt etter Satantangos Irimias.

Baron Wenckheim er mannen som anses som oppfylleren av det guddommelige løftet, og som vender hjem fra Buenos Aires. Hjem til dagens Ungarn og til sine forfedres fattige og håpløse landsby, hvor han blir ventet som en Messias.

I folkets øyne er han den verdensberømte baronen som skal redde landsbyboerne ut av elendigheten. Men istedenfor å være den geniale frelseren viser han seg å være en spillavhengig, syk mann.

Romanen oppsummerer hele Krasznahorkais livsverk. Den er apokalypse og karneval, følsom satire og drama med tragisk avslutning, hvor alle får det de fortjener.

Den fjerde romanen som kom ut på norsk var Herscht 07769 fra 2021, oversatt i 2023 av Ove Lund.

Forfatteren kalte verket for en fortelling. Den består av en lang setning som begynner i midten og gjengir en fragmentarisk tale.

Krasznahorkai regnes som en stor episk forfatter i den sentraleuropeiske tradisjonen, med klare forbindelser til Kafka og Thomas Bernhard

Dette grepet virker ikke som en lek med formen, antakelig er dette for Krasznahorkai den eneste autentiske måten å uttrykke seg på når han skal skrive om dagens Europa. 

Herscht 07769 utspiller seg i en melankolsk landsby i dagens Øst-Tyskland, i Thüringen som både er kilden til Johann Sebastian Bachs verk og den stadig mindre hemmelige basen for nynazistiske bevegelser.

I økende grad preger urovekkende hendelser den grå hverdagen: Merkelige graffitier dukker opp på Bach-relaterte steder, folk forsvinner fra landsbyen og etter en eksplosjon følger nye katastrofer.

Fortellingen er komponert etter Bachs Brandenburg-konserter, den gir oss et opprørende bilde av det politiske og økologiske klimaet.

I de tidlige verkene til László Krasznahorkai står det sosiografiske sterkt, men i senere romaner som Herscht 07769 trer dette i bakgrunnen til fordel for en visjonær og fantasifull stil, der det onde, det irrasjonelle og det groteske dominerer.

Romanene hans vitner om imponerende kunnskap på tvers av fagfelt som arkitektur, kunst, musikkhistorie, fysikk og matematikk. Han henter også inspirasjon fra østlige kulturer og understreker at han ikke skriver politiske romaner.

Krasznahorkai regnes som en stor episk forfatter i den sentraleuropeiske tradisjonen, med klare forbindelser til Kafka og Thomas Bernhard, og en stil preget av absurditet og groteske overdrivelser.

Til tross for de enormt lange, buktende setningene og de mørke temaene, er han ikke vanskelig å lese – tvert imot. Man blir lett dratt med i de karnevaleske og satiriske fortellingene. Hans verk har fått bred anerkjennelse internasjonalt, blant annet fra Susan Sontag, som omtalte Satantango som et mesterverk, og kalte Krasznahorkai «den moderne mester i apokalypse».

Som 2023s nobelprisvinner i litteratur, Jon Fosse, er han både verdensborger og heimstadsdikter.

I et intervju med New York Times i 2017 sa Karl Ove Knausgård at hvis han måtte velge hvem som skulle føre hans eget liv i pennen, ville han velge Krasznahorkai: «Han er en av de mest originale og kraftfulle romanforfatterne vi har, en av få med evne til å transformere den kjente verden til noe annet, uten å miste sannheten om den underveis.»

Krasznahorkais romaner inviterer leseren til en apokalyptisk verden uten politisk agenda. Han følger konsekvent sin egen vei, og i sine tilsynelatende uendelige setninger samler han noen av de mest poetiske skildringene av undergangens estetikk.

Dommedag fremstår hos ham ikke som en fremtidig hendelse, men som en grunnleggende og vedvarende tilstand ved menneskets eksistens.

• Les også: Jon Fosse er både høykultur og banalitet