Norge mangler kunnskap om gruvedrift i dyphavet
Loven om havbunnsmineraler er for uklar, og Stortingsmeldingen om gruvedrift på havbunnen holder ikke vann. Kunnskapsgrunnlaget er for spinkelt og samfunnets behov for havbunnsmineraler for dårlig begrunnet.
Det er 150 år siden havbunnsmineralene først ble kjent for vitenskapen. Kun tre år senere, i 1876, sendte Norge en vitenskapelig ekspedisjon for å kartlegge havbunnen i områdene som nå åpnes for leting. Få eller ingen spor ble den gang funnet av havbunnsmineraler.
På 1970-tallet var det store forventninger, også i Norge, til at havbunnsmineraler snart skulle bli storindustri. Men håpet falt i grus da mineralprisene sank.
Begrensede naturvitenskapelige undersøkelser gir et mangelfullt bilde av forholdene på havbunnen, og antagelser om industriens teknologiske evne og behov for mineraler kan vise seg å ikke holde vann. Vil Stortinget nå gjøre samme feil?
Det er ikke bare å «skrape havbunnen på veldig begrensa områder», slik regjeringen har fremstilt det.
NTNU har flere fagmiljøer som forsker på havbunnsmineraler, alt fra geologi og biologi, til økonomi og historie. Vi undersøker hvorvidt havbunnsmineraler kan spille en rolle i fremtidens mineralforsyning, og i så fall hvordan, og på hvilke vilkår.
Vår vurdering er at den norske åpningsprosessen foreløpig ikke tilfredsstiller de krav som må stilles til en helhetlig, ansvarlig og kunnskapsbasert virksomhet, i naturens og samfunnets interesse.
Kunnskapsgrunnlaget er for spinkelt, samfunnets behov er for dårlig begrunnet, og havbunnsmineralloven for uklar.
Vi mangler grunnleggende, geologisk informasjon for å definere de mulige forekomstene som ressurser i utredningsområdet, i henhold til internasjonale rapporteringskoder. Dette krever for eksempel borehullsprøver fra havbunnen, og geofysikk.
Uten dette må ressursene defineres som spekulative eller hypotetiske.
Man kan vanskelig si noe om teknologivalg eller hvilket omfang driften må ha ut ifra industriens lønnsomhetskrav, og dermed om konsekvensene. Det er ikke bare å «skrape havbunnen på veldig begrensa områder», slik regjeringen har fremstilt det.
Innen marinbiologi er kunnskapen om mange arters eksistens, funksjon og utbredelse enten for dårlig eller ikke-eksisterende.
Hvordan vil departementet vekte negative miljøkonsekvenser mot håpet om høy lønnsomhet?
Vi har de siste ti årene utviklet gode verktøy for kartlegging. Men på grunn av den store variasjonen på havbunnen gjenstår det et omfattende arbeid før vi kan si noe om økosystemene, sammenhengene mellom dem, og effekter fra ytre påvirkning.
Det samfunnsmessige behovet for mineraler bygger på fremskrivninger av etterspørsel, pris og scenarioer for teknologiutvikling, med mange mulige feilkilder.
Historisk sett blir frykten for fysisk knapphet ofte overdrevet, mens spådommer om markedsutviklingen bommer. Avanserte industrisamfunn har flere ganger vist seg mindre sårbare for forstyrrelser i mineraltilførselen enn antatt.
Det er dermed høyst usikkert om havbunnsmineralene reelt vil føre til bedre forsyningssikkerhet.
Forvaltningsregimet som er foreslått, tar lite hensyn til de særskilte utfordringene ved å åpne en helt ny næring på store havdyp. Havbunnsmineralloven skiller ikke klart mellom åpning for leting og utvinning.
Stortingets energi- og miljøkomité innstiller nå på at prosessen kan ha flere trinn, med offentlig høring og behandling i Stortinget. Det er bedre, men ikke nok. Fordi vi ikke vet hvilke ressurser som skal utvinnes, hvor eller hvordan, kan ingen forstå konsekvensene.
Først trengs detaljerte utredninger både på stor og liten romlig skala. Og hvordan vil departementet vekte negative miljøkonsekvenser mot håpet om høy lønnsomhet? Hva skal til for å si nei?
Flertallet i energi- og miljøkomiteen forventer at kunnskap om konsekvenser innhentes gjennom åpningsprosessen. Forventninger er ikke nok.
Dersom regjeringen fremmer havbunnsmineralene som Norges bidrag til det grønne skiftet, må det være et statlig ansvar å sikre kunnskapsgrunnlaget. Private bedrifter vil neppe kunne innhente alt av data som trengs for en helhetlig vurdering.
Det er positivt at det nå foreslås et forskningsprogram lagt til Norges forskningsråd. Men en styrket FoU-satsing trengs ikke for selve utvinningen, slik det står i stortingsmeldingen, men må gjennomføres før man åpner for utvinning.
De norske planene skaper internasjonal oppsikt og svekker vårt omdømme. Om Norge skal fremstå som en troverdig samarbeidspartner i utnyttelsen av verdenshavene i fremtiden, må vi først vise at vi kan forvalte egne havområder, basert på kunnskap og føre-var-prinsippet.
Selv med de foreslåtte justeringene i stortingsmeldingen må vi advare mot at det åpnes for kommersiell utvinning.
Flertallet i energi- og miljøkomiteen forventer at kunnskap om konsekvenser innhentes gjennom åpningsprosessen. Forventninger er ikke nok. Først trengs forskning, mer data, bedre kunnskap, og tydeligere rammer for forvaltningen.
Skal Norge virkelig være et foregangsland for ansvarlig forvaltning, må vi først bygge en felles forståelse av havets naturverdier. Det har vi ikke i dag.
Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv og er gjengitt med tillatelse fra DN.
