Hva betyr dyrene i stavkirkeornamentikken?
Den rikt dekorerte portalen på Urnes stavkirke har ofte vært tolket i lys av hedendom. Det er feil, viser ny stavkirke-forskning.
Da Norge skulle gjenfinne sin selvstendighet og identitet på 1800-tallet, etter «firehundreårsnatten» under Danmark, hentet vi fram vår nasjonale kulturarv. De rikt ornamenterte stavkirkene ble en viktig del av det norske selvbildet.
Men hvor norske er egentlig stavkirkene? Og er utsmykningene hedenske eller kristne?
Urnes stavkirke er en av de eldste stavkirkene. Den er arkitektonisk og kulturhistorisk unik på grunn av de særdeles fine treskjæringsarbeidene og den omfattende innvendige dekoren. Og den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvliste.
«The Urnes Project» er et forskningsprosjekt som består av elleve forskere fra Europa og USA. Prosjektet ledes av post.doc. Margrete Syrstad Andås ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU.
Hvor norske er stavkirkene?
– Stavkirkene var en gang hovedfokus i norsk kunsthistorisk forskning, fordi det nasjonale var viktig, forteller Margrete Syrstad Andås.
– Men tidene har endret seg; det nasjonale som tema er blitt mer problematisk, samtidig som det er blitt stilt spørsmål ved hvor norske disse bygningene egentlig var. En del av mitt prosjekt er å sette nytt lys på stavkirkene.
Hvor norske er egentlig stavkirkene? Og er utsmykningene hedenske eller kristne?
Hun forteller at stavkirkene har falt helt ut av forskningen både hos universitetene og Riksantikvaren – som før ivaretok denne forskningen.
– Med «The Urnes Project» ønsker jeg å vise at stavkirkene speiler en felleseuropeisk kulturarv. Målet med prosjektet er å sørge for at stavkirkene bringes inn i den europeiske samtalen om middelalderens byggekunst, sier Syrstad Andås.
Problemet med tidligere stavkirkeforskning er at den har vært publisert på norsk eller andre skandinaviske språk, noe på tysk. Det gjør også at den ikke leses, og at utenlandske forskere ikke evner å sette seg inn i ting som er viktige i nord.
Derfor publiseres «The Urnes Project» på engelsk, slik at forskningen blir lettere tilgjengelig internasjonalt.
Nøyaktig datering
Urnes stavkirke ligger i Luster i Sogn, i en storslagen natur. Den ble bygd i 1130-åra, men deler av ornamentikken stammer fra en tidligere kirke.
Den eldste daterte tømmerstokken i Urnes kirke begynte å vokse allerede i 765. Foto: Leif Anker, Riksantikvaren
Naturvitenskapen har over de siste tiår utviklet dendrokronologi som metode, og det har gitt ny informasjon om våre første kirker. Dendrokronologi er tidsbestemmelse av trevirke gjennom studier av årringene i treet.
Slike undersøkelser viser at vinteren 1131-32 fikk høvdingen på Urnes felt tømmer til sin nye kirke. Portalen fra den gamle kirken fra 1070 ble gjenbrukt. Dagens Urnes kirke er den fjerde på stedet og portalen stammer fra den tredje, men arkeologi har vist at det har stått to tidligere kirker på samme sted.
Den eldste daterte tømmerstokken i Urnes kirke begynte å vokse allerede i 765. Bortsett fra tømmerrestene funnet ved utgravingene av Klemenskirken i Trondheim i fjor, er dette det eldste norske kirkemateriale som er datert på denne måten.
Kampen mellom det gode og det onde
Den gamle portalen fra 1070 er kjent for mange gjennom bilder i turistbrosjyrer og populærkultur. Den viser et dyr med manke kneisende på høyre side, omrammet og angrepet av ormer av ulike slag.
Flere av ormene som omkranser og angriper den store løven på portalen, glir nettopp over til å bli liljer.
Portalen har ofte vært sett i lys av hedendom, men dette er helt feil.
– Dyret er en stilisert løve, et sentralt motiv i den sene vikingtidens hersker-ikonografi. Som et herskersymbol kan den også symbolisere Kristus, som står i kampen mot de onde maktene, sier Margrete Syrstad Andås. Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren
– Dyret er en stilisert løve, et sentralt motiv i den sene vikingtidens hersker-ikonografi. Som et herskersymbol kan den også symbolisere Kristus, som står i kampen mot de onde maktene, sier Margrete Syrstad Andås.
Gjennom studiet av liturgi, portalens opprinnelige religiøse kontekst, viser hun hvordan nettopp døren er stedet hvor mennesket skal anerkjenne Kristus.
Salme 24 ble for eksempel sunget her, og denne viser nettopp hvordan erkjennelsen av Kristus som den sanne konge er knyttet til portalen, idet den spør; «Hvem er denne ærens konge? Herren sterk og mektig.»
Liljen symboliserer frelse
En av de andre forskerne i prosjektet, Natalie le Luel, peker på en detalj som tidligere har vært helt oversett; nemlig at mange av dyrene både på portalen og i utskjæringene i interiøret befinner seg i en hybrid tilstand, de glir over i liljer. Flere av ormene som omkranser og angriper den store løven på portalen, glir nettopp over til å bli liljer.
Le Luel viser hvordan liljen på denne tiden er et symbol på frelse, og at det derfor kan se ut til at de onde maktene, kaoskreftene, er i ferd med selv å overvinnes til det gode.
Monstre og ormer
Urnes stavkirke står i brytningen mellom den gamle vikingtidens kunst, med dyreornamentikk, og ormer som bites og kveiler seg, og den kontinentalt orienterte romanske kunsten.
Nettopp denne brytningen, og sameksistensen av det gamle og det nye, er et aspekt som er viktig for «The Urnes Project.»
Fra tidlig romansk tid (1000-tallet) og frem til den lutherske reformasjon i 1537, finner vi en stor gruppe motiver i kirkekunsten som umiddelbart verken kan forstås som bibelske eller narrative.
Når dragen ofte opptrer i moderne tid som bilde på det førkristne nordiske, er dette altså helt feil.
Faktisk har bare et par av de omkring 120 bevarte stavkirkeportalene bibelsk ikonografi. De øvrige viser drager, ranker, ormer og masker, og inne i kirkene møter vi ofte igjen slike groteske masker. Stavkirkenes visuelle språk er både egenartet og felleseuropeisk.
En av Urnes-forskerne, Griffin Murray, har studert Urnes-stilen utenfor Skandinavia, og da især i irsk materiale, hvor Urnes-stilen er viktig dekor i manuskripter, på metallkunst, på minnesteiner og i kirkearkitekturen sammen med romansk ornamentikk.
Murray viser gjennom dette hvor sentral Urnes-stilen var som formuttrykk for et område som strakte seg fra Gotland i Østersjøen til Irland i Nordsjøen.
Dragen dukker opp
Inne i Urnes har et sentralt nytt element dukket opp: dragen. Interiøret i Urnes er kanskje det tidligste norske eksemplet på drageornamentikk. Dragen representerer innenfor kontinental, europeisk ikonografi det onde, og den er derfor helt fraværende i skandinavisk kunst før kristningen, hvor ormer uten vinger dominerer.
Når dragen ofte opptrer i moderne tid som bilde på det førkristne nordiske, er dette altså helt feil.
Dragen er ett av de sentrale motivene på kapitélene inne i kirka. Foto: Birger Lindstad / Fortidsminneforeningen.
Stefanie Westphal, som er ekspert på romanske manuskripter, viser i sin studie hvordan dragen ikke bare dukker opp i Urnes omkring 1130, men også på portalen i Hopperstad stavkirke i Sogn, hvor den viser slående likhet med de kjempende dragene i manuskripter fra Canterbury-skolen i perioden 1070-1120.
Samme manuskript som ligner Hopperstad viser også to menn som trekker seg selv i skjegget, et motiv som kan vise til selvkontroll, et viktig element for å nå frelse. Dette motivet gjenfinnes på et av kapitelene fra Urnes.
Og historien fortsetter
Urnes-forskernes foreløpige undersøkelser viser at motivene inne i kirken utgjorde en samlet komposisjon, som blant annet tematiserer kristne forstillinger om kampen mellom godt og ondt.
– Inne i kirken skar kontinentalt orienterte, høyt skolerte håndverkere, en serie på nær femti dekorerte søylehoder, med løver i akrobatiske positurer, drager, jaktscener, menn som trekker seg i skjegget og menn som slåss med løver, forteller Margrete Syrstad Andås.
Samme manuskript … viser også to menn som trekker seg selv i skjegget, et motiv som kan vise til selvkontroll, et viktig element for å nå frelse.
Forskerne jobber nå med en vitenskapelig publisering som vil konsentrere seg om kapitelene, søylehodene, i interiøret. Dette temaet kommer Gemini tilbake til.
Siden norske stavkirker ikke har vært på den europeiske agendaen, samarbeider her eksperter på den sene vikingtidens kunst, på romansk ikonografi, på manuskripter og liturgi, for første gang sammen for å kaste nytt lys over stavkirkene.
Forskergruppen i «The Urnes Project» består av:
Dr. Thomas E. A. Dale (University of Wisconsin-Madison), Dr. Kirk Ambrose (University of Colorado, Boulder), Dr. Elizabeth den Hartog (Leiden University), Dr. Griffin Murray (University College Cork, Irland), Dr. Stefanie Westphal (Herzog August Bibliothek, Wolfenbüttel) Dr. Nathalie le Luel (Université catholique de l’Ouest, Angers), Dr. Øystein Ekroll (Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, Trondheim), Ingrid Lunnan Nørseth (NTNU, Trondheim), Leif Anker (Riksantikvaren, Oslo), Linn Willetts Borgen (UiO), Kjartan Hauglid (Det kongelige norske slott, Oslo), Dr. Manuela Beer (Schnütgen Museum, Køln).
Dr. Margrete Syrstad Andås er prosjektleder.
