Mr. Pluto kommer til Trondheim

– Å undersøke og forstå universet rundt oss er det som skiller oss mennesker fra alle andre arter på jorden. Det er en sult vi deler, dypt i vår menneskelige ånd, sier Alan Stern.

Alan Stern og hans team har ledet en romferd til Pluto. Foto: NASA VIS MER

NASA visste hva de gjorde da de ga Alan Stern og hans team fra Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory (APL) ansvaret for å lede en romferd til Pluto. Det er en vitenskapsmann med stor tålmodighet og enda større pågangsmot, som kommer til Trondheim og Starmus for gi publikum et innblikk i romsonden New Horizons ferd til og forbi Pluto.

– Jeg gleder meg til å snakke om arbeidet vårt, både skuffelsene underveis og stoltheten over at teamet vårt greide å nå målet, framholder han.

Heftig definisjonsstrid

En oppdagelsesreisende som Alan Stern drar ikke selv fysisk ut i rommet. Han sender selvkjørende fartøy. Da New Horizons fløy forbi Pluto 14. juli 2015 kunne Stern høste resultatet av 25 års innsats.

Den første tiårsperioden hadde gått med til å samle politisk og vitenskapelig vilje til å gjennomføre prosjektet. Siden fulgte en intens femårsperiode for å bygge fartøyet, og så nesten ti år reisevei. For selv om Alan Stern sendte sonden sin avgårde med en fart på over 16 km per sekund, altså oppunder 60 000 km i timen, måtte han vente i ni og et halvt år før den kom fram til målet. I mellomtiden hadde dette målet mistet sin status som planet.

Ingen var mer opprørt enn Stern da International Astronomical Union (IAU) omdefinerte Pluto til en dvergplanet. Han var – og er – rystet over at astronomer kunne ta seg en slik frihet innenfor planetvitenskapen.

– Astronomer kan ikke planetvitenskap

– De er kjempeflinke folk, men en astronom er like langt unna planetvitenskap som en fotpleier er fra hjernekirurgi, har Stern uttalt i et intervju med David Eichner på astronomy.com. Selv argumenterer Stern for at det må være objektets egenskaper, ikke dets omgivelser, som avgjør om det blir definert som en planet. Han mener vi må kvitte oss med den gammeldagse oppfatningen av at listen med planeter skal være så kort at vi kan huske den, og begynne å innse at solsystemet vårt har over hundre planeter som vi tidligere ikke har kjent til.

En ny debatt om klassifikasjon av himmellegemer er under oppseiling. Blir det som Stern og hans meningsfeller ønsker, vil Pluto få tilbake planetstatusen – og ta over hundre andre, små objekter med seg inn i varmen en slik status måtte kunne avgi.

Utenfor Pluto

New Horizons vil formodentlig oppdage mange slike små objekter. Etter at den gjennomførte en vellykket passering av Pluto, var den i mange måneder opptatt med å sende data hjem. Sonden kan nemlig samle inn informasjon hundre ganger raskere enn den kan sende den til jorden.

Dette bildet av Pluto er tatt fra New Horizons-romskipet. Det kombinerer blå, rød og infrarøde bilder, tatt av Ralph/Multispectral Visual Imaging Camera (MVIC). Foto: Credit: NASA/JHUAPL/SwRI VIS MER

Først i oktober 2016, 15 måneder etter passeringstidspunktet, kom den siste ladningen med data. I mellomtiden hadde sonden sust videre. Den tilbakelegger én million kilometer hver eneste dag, og er menneskehetens representant helt i ytterkanten av solsystemet vårt. I Kuiperbeltet. Pluto var så å si portvakten til det utenfor.

Stadig ny kunnskap

NASA har pleid å si at hver nye romferd gjør at læreboka må skrives om. Mer avansert utstyr utvider stadig tilgangen på kunnskap. I Pluto og Kuiperbeltets tilfelle handler det ikke så mye om å skrive OM læreboka, men faktisk SKRIVE den, fordi sidene har vært så godt som blanke.

– Jeg vil ikke forsøke å forutsi hva vi finner ut om Pluto. All data vil være en overraskelse, slo Stern fast da New Horizons begynte å nærme seg målet, og ble hentet ut av dvalen den hadde ligget i under den lange reisen.

Så kom nyhetene én etter én. «Pluto er større enn tidligere antatt», «Spor etter geologisk aktivitet på Pluto», «NASA om spektakulært bilde av Pluto: – Kjærlighetsbrev til jorda».

Øvde på å skrive pressemeldinger

Stern hadde ikke overlatt noe til tilfeldighetene. På forhånd hadde de øvd på å tolke data under tidspress og skrive overskriftsvennlige pressemeldinger. Journalister hadde blitt hentet inn for å øke teamets kommunikasjonsferdigheter.

Strategien ga uttelling. Aldri før har NASA opplevd en tilsvarende interesse for noen av sine romferder. I ettertid er New Horizons-teamet tildelt priser for framragende forskningsformidling. Folk fulgte med da sonden ble skutt ut i 2006. De fulgte med da den tok en tur bortom Jupiter i 2007 for nyttiggjøre seg Jupiters tyngdekraft og bli slynget raskere i riktig retning. Da ble sonden også vekket av dvalen slik at den fikk prøve å sende hjem info om planetens atmosfære, måner og magnetosfære.

Så gikk det hele sju år. En årlig sjekk med test av instrumenter. Grønt blink hjem. Rask ferd framover. Til 2015 og showtime. Det var en stolt Alan Stern som kunne rapportere at alle instrumenter fungerte prikkfritt etter den lange reisen. Og folk ville høre. Både før, under og etter forbiflyvningen, – i de 15 månedene det tok før all innsamlet data var sendt tilbake til Jorden.

– På en eller annen måte har Pluto fanget folks fantasi, hjerter og tanker på en måte NASA aldri hadde sett maken til. Selv nå holder jeg ukentlige foredrag om dette, og det samme gjør de andre medlemmene i teamet mitt, forteller Stern oss i april 2017.

Veien til Pluto – og forbi

Hva nå? Pluto var et utkikkspunkt til deler av solsystemet som vi tidligere ikke har hatt tilgang på. Kuiperbeltet antas å være fullt av objekter som har vært uforandret siden solsystemets tilblivelse, og som dermed kan gi oss svar vi hittil ikke har hatt.

Akkurat det er det Stern jakter på. Svar på åpne spørsmål. Mer kunnskap. Og han gir seg ikke. Det har vært hans adelsmerke helt siden han som ungdom ønsket om å se nærmere på Apollos flyplaner.

Unge Sterns forespørsel ble avvist av NASA med henvisning til at disse dokumentene bare ble utlevert til journalister eller forfattere. Da satte han seg like gjerne ned og skrev en bok om en hypotetisk reise til en komet, fikk bestefarens sekretær til å skrive manuset på maskin, og sendt det til NASA. Postmannen kom med Apollomanualene, og Alan Stern kunne fortsette å utvide sin kunnskap.

I henholdsvis 1989 og 1981 fullførte han bachelorgrader som romfartsingeniør og i atmosfærevitenskap på University of Texas, Austin. Etter sju år som ingeniør ved NASA Johnsen Space Center, tok han skrittet fra vitenskapelig interessert ingeniør til vitenskapsmann, og fullførte en doktorgrad i astrofysikk og planetvitenskap i 1989. Stern har vist at innsats og intens vitebegjær kan føre hvor langt som helst. Sågar til solsystemets yttergrense.

Saken er skrevet i et samarbeid mellom Guro Kulset Merakerås og Jennifer Wold fra magasinet The List (lenke). En lenger versjon av intervjuet med Alan Stern, blir publisert i The List i mai 2017.