Språkforskere har argumentert for at det finnes noen abstrakte språklige regler eller byggeklosser som vi mennesker er født med. Foto: Thinkstock

Språkets hemmeligheter

Kronikk publisert 25.11.14

Studiet av språk kan fortelle oss noe om ett av tidenes største mysterier: Hva er det som gjør mennesket unikt i dyreverdenen?

De fleste nordmenn er utrolig interessert i språk. Vi lurer på hvor det og det ordet kommer fra, vi fordømmer andre som bruker «i forhold til» feil (samtidig som vi selv gjør det fem minutter senere), og vi irriterer oss over ungdommens språk «nu til dags». I det hele tatt er vi veldig opptatt av hva som er «riktig» og ikke minst «gal» språkbruk.

Vår språklige historie handler da også i stor grad om normative aspekter ved språk, altså hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt. Alle de store rettskrivingsreformene har også fokusert på nettopp hvilke bøyningsformer som skal brukes og hvilke som ikke lenger er tillatt. Vårt språklige engasjement er så stort at vi til og med har hatt folkeaksjoner mot bestemte språklige former.

Er rett norsk sånn eller slik? Foto: Thinkstock

Er rett norsk sånn eller slik? Foto: Thinkstock

Det er også en del engasjement knyttet til bruk av dialekter i Norge. Med en gang jeg åpner munnen, vet alle at jeg kommer fra Sørlandet, og mange har også en ganske god idé om omtrentlig hvor på Sørlandet jeg kommer fra også. I dette landet er vi også mer opptatt av å spørre en fremmed om hvor vedkommende kommer fra enn hva vedkommende jobber med. Stedet har altså stor betydning i det norske språklige landskapet, kanskje større enn i andre land.

Vi blir ofte fremhevet internasjonalt som et forbilde for vår toleranse ovenfor språklig variasjon. I Norge heter det seg at alle kan snakke dialekter uansett sammenheng. Samtidig er det flere og flere språkforskere som ser det paradoksale i denne øyensynlige toleransen og det store fokuset nordmenn har på riktig og gal språkbruk. På den ene siden er vi ganske tolerante for sognemål, trønderdialekt og kav finnmarking i det offentlige ordskiftet, men hvis den unge poden uttaler «alle» med feil «l» eller sier «sjøttkaker», da blir det krisestemning rundt kjøkkenbordene. Den språklige liberalismen har sine grenser.

Språklige byggeklosser

Vi begynner ofte forelesningene våre for studenter med å understreke at språkvitenskapen er interessert i språket slik det faktisk brukes. Vi er altså interessert i at «i forhold til» har fått endret betydningen sin, og vi er interessert i hvor mange, hvor, og på hvilken måte barn bytter ut «kj»-lyden med «skj»-lyden. Vi kan si at språkvitenskapens utgangspunkt er deskriptivt: Vi vil kartlegge og få oversikt over språkbruken i et gitt individ eller et gitt samfunn.

Samtidig har språkvitenskapen et enda større mål: Vi ønsker å forstå hvorfor språket blir brukt slik det faktisk blir. Og mange av oss ønsker å forstå selve grunnlaget for at vi kan bruke språk i det hele tatt. Vi er altså på leting etter språkets byggeklosser og sammenhengene mellom dem.

Vi vet at tekster består av setninger, og setninger består av ord. Men ordene består også av mindre enheter: «fysikkstudent» er for eksempel en student som studerer fysikk, altså et sammensatt ord av «fysikk» og «student». Og et verb som «spiste» består av to enheter: «spis» (fra «spise») og «-te». Og disse enhetene består igjen av bestemte lyder. Studentene våre lærer å bryte ned språket på denne måten uansett hvilket språk de måtte lære seg.

Samtidig finnes det også mer abstrakte byggeklosser, byggeklosser som ikke er like enkle å se på overflaten. Hva er det for eksempel som gjør at de fleste nordmenn synes at «Jeg har en god kollega som kjenner Anne» er en normal norsk setning, men ikke «Anne har jeg en god kollega som kjenner». Den siste setningen høres på ingen måte like god ut som den første, selv om vi forstår hva den skal bety.

På den ene siden er vi ganske tolerante for sognemål, trønderdialekt og kav finnmarking i det offentlige ordskiftet, men hvis den unge poden uttaler «alle» med feil «l» eller sier «sjøttkaker», da blir det krisestemning rundt kjøkkenbordene. Foto: Thinkstock

På den ene siden er vi ganske tolerante for sognemål, trønderdialekt og kav finnmarking i det offentlige ordskiftet, men hvis den unge poden uttaler «alle» med feil «l» eller sier «sjøttkaker», da blir det krisestemning rundt kjøkkenbordene. Foto: Thinkstock

Men det er tilfeller der dette ikke er tilfelle. Du som leser dette vil trolig være enig i at «Daniel liker kaker og brus» er en helt vanlig norsk setning dersom vi kjenner noen som heter Daniel og som liker kaker og brus. Dersom vi derimot ikke vet hva Daniel liker, kan vi lage spørsmålet «Hva liker Daniel?», men vi kan ikke spørre «Hva liker Daniel kaker og?»Det høres helt ufullstendig ut, og faktisk er det ingen kjente språk som tillater denne typen spørsmålsformulering.

Hva er det som gjør at vi har disse reaksjonene på setninger du neppe har sett før? Du tenker kanskje at dette skyldes at du aldri har hørt setningene før. Det er neppe hele forklaringen. Du har nok neppe hørt setningen «Dette er den berømte forfatteren som Silje sendte historiene sine til for å imponere», men like fullt tror jeg du vil være enig i at dette er en ganske naturlig norsk setning i en passende kontekst der man peker på en bestemt forfatter.

Umulige språk

Språkforskere innenfor det som kalles generativ grammatikk forsøker å svare på spørsmålet over ved å vise at det er noen regler i hodet vårt som brytes i de tilfellene setningene ikke høres akseptable ut.

Disse reglene oppstår som en kombinasjon av det faktiske språket man lærer seg og eventuelle regler som er en del av biologien vår som mennesker. Språkforskeren Noam Chomsky og mange med ham har argumentert for at det er noen abstrakte språklige regler eller byggeklosser som vi mennesker er født med. Det er ikke mange slike regler, for de reglene vil være svært generelle, men de finnes.

En annen måte å forklare forskningsspørsmålet til Chomsky og folk som meg selv på er å si at vi leter etter umulige språk. Det vil si at vi ønsker å formulere en teori som utelukker språk som faktisk ikke finnes. Et språk som tillater «Hva liker Daniel kaker og?» er et eksempel på et slikt umulig språk. Vi er interessert i dette fordi det kan bidra til å hjelpe oss med å forstå hvorfor slike språk er umulig, og på den måten hvorfor våre menneskelige språk har sett og ser ut slik de gjør.

Jeg gådde

Hvordan barn lærer språk er en annen kilde til informasjon om språkets byggeklosser. Det er ingen tvil om at barn i stor grad er avhengig av språket som omgir dem (“input”) for selv å utvikle et språk. Både internasjonal og nasjonal forskning, sistnevnte blant annet fra Marit Westergaards forskningsgruppe i Tromsø, demonstrerer hvor sensitive barn er til svært små forskjeller i input.

Dette har Westergaard og andre brukt til å bygge en teori om språk som nettopp tar høyde for slike små forskjeller.

Vi er en del av små eller store språksamfunn der språket spiller en viktig rolle. Foto: Thinkstock

Vi er en del av små eller store språksamfunn der språket spiller en viktig rolle. Foto: Thinkstock

Samtidig gjør barn ofte ting som de ikke har grunnlag for i de språklige omgivelsene. Mange har nok hørt sine søte små si at de “gådde” istedenfor at de “gikk”. Dette varer i kort tid, men det viser at barnet har sin egen språklige kreativitet.

Likevel er ikke denne kreativiteten tatt ut av luften – det barnet gjør er å bøye alle verb i fortid slik som svake verb normalt bøyes (“spå – spådde”). Dette er også noe voksne gjør, for eksempel når vi sier og skriver “fly-flydde”, selv om det faktisk heter “fløy”. Språkforskere er noe uenige om hvordan slike data skal tolkes, men enhver teori om språk må ha noe å si om dem.

«E de fine trønderan»

Selv om språk finnes i hver og en av oss, har det også en sosial side. Vi er en del av små eller store språksamfunn der språket spiller en viktig rolle. Dialektbruk sier noe om din identitet, om du liker det eller ikke, og språklige uttrykk får en sosial ramme. Selv barn er klar over dette. Språkforskeren Rikke van Ommeren har følgende eksempel, der «Per» på omtrent fem år allerede har skjønt den sosiale statusen til en viss sosial variabel. Per går i barnehagen på Melhus rett sør for Trondheim. («L» betyr «tykk l».)

Trønder. Foto: Thinkstock

Trønder. Foto: Thinkstock

Barnehagelærer (B): «Så sætt vi oss på gøLve»
Per: «Du e så overlegen du»
B: «Å, koss da?»
Per: «Næi du sie gøLve, menn vi si ikke gøLve hær»
B: «Åja, korr e de dæmm sie gøLve?»
Per: «Jo, de e i byn de … E di fine trønderan såmm si gøLve»
B: «Ehm …»
Per: «Å hær si vi gåLve»

Språkets sosiale side handler også om spørsmål som for eksempel hvorfor nordmenn (og andre) har så sterke meninger om hva som er riktig og gal språkbruk, og hvilke språklige områder disse omfatter.

Kompleksitet

Språkets unike rolle hos mennesket dukker altså opp på flere måter: i hvordan barn lærer språk, i hvordan vi forstår grammatikkene alle vi som leser dette innlegget besitter, og hvordan språkbruken er en del av en sosial kontekst.

Tradisjonelt innenfor språkvitenskapen har især den sosiale konteksten og grammatikkforskningen vært ganske isolert fra hverandre. Ved NTNU i Trondheim leder jeg et prosjekt der vi nettopp forsøker å gjøre noe med dette. Prosjektet heter «Språklig kompleksitet i individ og samfunn», og består av seks seniorforskere, en rekke ph.d.-kandidater og postdoker. Sammen skal vi prøve å finne ut noe mer generelt om språklig kompleksitet på tvers av tradisjonelle skillelinjer.

Språk er så mye mer enn rett og galt. I språket er det gjemt en rekke «hemmeligheter» som først blir synlige gjennom nitidige studier av selve byggeklossene og hvordan disse viser seg gjennom bruk av språket i et samfunn. Språk er med andre ord en inngangsport til å forstå en essensiell del av menneskets unikhet.

Saken ble først publisert i Aftenposten 20. november 2014.