Puristens klage

Jeg lever i spennet mellom en digital tannbørste og en brødskive med brunost.

Tannbørsten slår seg av dersom jeg trykker for hardt eller børster for fort, den har display og måler kroppstemperatur, stoffskifte, blodtrykk og blodsukker og tar inn radio. Jeg kan høre Kari Bremnes synge P2-korrekt musikk mens jeg pusser de bakerste jekslene.

Skiva er fra et ikke spesielt veldreid, selvbakt brød. Et slikt du ikke skal miste på tærne.

Brunosten er nesten bare brunost. Et stykke brunost i løsvekt, pakket i papir, kjøpt hos dem som fører slikt.

Med et litt kjappere stoffskifte kunne jeg kilt inn et lag saltet fjellsmør, også det i løsvekt, pakket i papir, påklistret vekt og pris, eller enda bedre: påskrevet pris med blyant.

Jeg ser for meg at osten og smøret kjøres til byen i en gammel lastebil, fra en fjellgard der de helst lever slik de gjorde det før strømmen og telefonen kom.

I tussmørke under lave bjelker, gjennom harde arbeidstimer med kinne og ystekar, og med sterke muskler under ti lag skjørt, lages brune og gule firkanter rett fra naturen selv, mens tåka henger over fjella og kyr med fulle jur rauter i lengt etter sterke never og kveld.

Denne fremstillingen av et enkelt liv tuftet på hardt arbeid og ren nasjonalromantikk, er levert av en digitalt forvirret purist som kjøper brunost i den dyreste ostebutikken i Oslo.

Høyteknologisk redskap og gammelt håndverk ligger side om side på kjøkkenbenken her (ja, jeg pusser tennene mens jeg rydder vekk etter frokost, multitasking er en god kilde til moderne magesår).

Osten og smøret koster mer enn tannbørsten.

Gammel mat er blitt eksklusiv mat, og smarte redskap produseres så billig og lever så kort at det knapt kan kalles håndverk.

I vår tid spruter det digitale dingser ut av hver eneste nettbutikk, det finnes en duppeditt for alle gjøremål, en lader eller USB-kobling for hver eneste sorte, lille, smarte dings du trodde du hadde lagt på kjøkkenbordet, men som nå har ramlet ned bak senga.

Slike som meg fikk vår første mobil for ti år siden og var på e-post før første gang på samme tid.

Vi var en del av den mobile begeistringsbølgen. Vi sendte så mange tekstmeldinger på nyttårsaften og hver gang vi ellers ville si fra hvor vi var, eller bare en gang til ville sende en hemmelig frekkis til den els kede og noen ganger sendte meldingen til feil mottager eller til alle på lista, og så hadde vi det gående.

Vi sendte så mange meldinger at vi løftet fram enda en utgave norske rikinger, mobilmillionærene, kjekkasene med store biler og konsernene med åpne landskap og utadvendte selgere, alt båret fram av våre feilsendte meldinger fra mobiltelefoner som gikk i stykker hvis vi gråt på tastaturet eller gikk av moten idet vi lastet inn den første ringetonen.

Jeg står til knes i goder, jeg kan nå alle fra nesten overalt, jeg er på e-post døgnet rundt, det er alltid noen der ute dersom natten blir lang og jeg kjeder meg, jeg har en lekker mobil med 3,2 mp kamera, jeg har til og med progressive kontaktlinser.

Når de har lagt rørpiper fra Aukra til England på tusen meters dyp med pinsettpresisjon, koblet rørene sammen oppover bratte juv langt nede i dypet, og vi fortsatt svømmer på ryggen i et hav av olje, er rikdommen vår en stund til. Klimasamvittigheten setter vi på vent.

Vi lever i rikingetiden, vi har alt vi trenger og enda mer.

Og jeg? Jeg er blitt en bortskjemt, forvirret purist.

Jeg velger en gammel seter høyt til fjells, vekk fra folk, med utedass en kilometer unna, og jeg yster osten selv, men den dagen kommer nok at jeg mister mobilen i ostemassen og står der uten mulighet til å kunne sende: Jg yst ost i dg. Hv gj du? og kommer slukøret og ensom ned fra fjellet.

 

Av Kari Slaatsveen