Tilbakeblikk på framskrittet

En iskald julaften fikk mor en helt splitter ny koksboks i julegave av far. En som var nymoderne, med emaljert bærehank.

Jeg tror ikke mor ble spesielt glad for julegaven, ikke mer enn for kjøttsagen fra året før i hvert fall. Kanskje hadde hun ønsket seg et pent smykke. Men hvordan i huleste kan man bære koks i et pent smykke? Det går jo bare ikke.

Så mor fikk koksboks

***

Koksfyring representerte et stort framskritt i forhold til gammeldags vedfyring.

Pil og bue var også et teknologisk framskritt en gang i tiden. Katapulten også.

Teknologiske framskritt har alltid brakt verden videre og gjort livet lettere å leve. Bortsett fra for dem som fikk pilen i hjertet eller katapultprosjektilet i nepa. Eller var den som måtte bære koks fra kjelleren helt opp i fjerde etasje.

Slik er det med oljeboring i sårbare arktiske områder også.

Vi trenger jo olje, nesten ingen er uenig i det.

Men mange liker ikke at oljen griser til naturen, og de skriker opp om at jordens økosystemer truer med å kollapse på grunn av vettløs teknologibruk.

Men det er jo en kjensgjerning at vår velstand har økt sammen med utviklingen av teknologi.

For eksempel skjer gjerne den største teknologiske utviklingen raskest under en krig. Trenger teknologien en krig for at politikerne skal få øynene opp og bevilge penger til framskrittet, bør vi alle forstå det. Ikke minst ofrene for krigen.

Og hvis Jorda føler seg tilgriset og klager over åndenød og heteslag, så bør den heller prøve å se ting i et helhetsperspektiv.

For en gangs skyld.

***

En gang var mor og far på skitur. Midtveis nede i den bratteste bakken på vei til Elgsethytta tryna mor skikkelig og brakk armen. Den høyre. Far måtte kjøre pasienten på sykehuset hvor armen ble spjelket og gipset og hengt opp i fatle.

– Jaja, sa min mor. – Det ser visst ut til at du må skjære deg brødskive selv en tid framover.

Far forsto problemstillingen, men han likte den ikke.

Først satte han seg ned for å tenke over sin urettferdige skjebne. Så strøk han på dør. Rett ned i kjelleren hvor han hadde verksted. Der ble han i flere timer.

***

Mor trodde han satt der og furtet. Det gjorde han ikke. En mann gjør ikke det. En mann vet at alle utfordringer kan løses med teknologi.

Far var i nær slekt med Petter Smart.

Forskjellen på en ingeniør og en Petter Smart er at sistnevnte slettes ikke trenger å beregne og kalkulere og bestille deler han ikke har.

Petter Smart har alt i skuffen fra før. Blant skruer og bolter samlet siden toårsalderen finnes alt det han behøver når livet butter imot. Jernbiter og halve sakser og bare kaos for dem som ikke kan se noen praktisk nytte i å samle på slikt skrap.

Men geniene kan. Og som alle menn med verksted i kjelleren var min far også et geni.

***

Utpå kvelden kom far opp med løsningen på problemet: En spesialdesignet skjærefjøl for kvinner med brukket høyrearm. Han ropte mor inn fra soverommet hvor hun lå og prøvde å sovne fra smertene i den ødelagte armen.

Far demonstrerte. Skjærefjølen hadde en utsparing som klemte brødet fast når man skar skiver og en annen som holdt skivene fast når de skulle smøres.

Slik kunne mor fremdeles både skjære og smøre brødskiver selv om hun var skadet og bare hadde én ledig hånd til rådighet.

Etter demonstrasjonen gikk far stolt inn på stua for å vente på kveldsmaten.

Kanskje ikke noe paradigmeskifte akkurat. Men verden var kommet et nytt lite skritt videre.

 

Av Øystein Dolmen