Sjeldent skjellfunn
Etter 1000 års fravær dukket blåskjell plutselig opp på Svalbard igjen. Oppsiktsvekkende – men ikke et bevis på global klimaendring.
KLANG REISE: Som larve har dette blåskjellet fulgt den norsk-atlantiske strømmen de 1000 kilometerne til Svalbard fra sitt fødested utenfor Nord-Norge. Ingen steder går strømmen så nær norskekysten som utenfor Vesterålen, så trolig begynte skjell-larven sin lange reise derfra.
Foto: NTNU Info/Jens Søraa
To norske forskere trodde ikke hva de så da de dykket ytterst på vestkysten av Spitsbergen en høstdag i 2004.
Rett foran undervannskameraet til NTNU-professor Geir Johnsen lå sensasjonen og ventet: På Sagaskjæret i Isfjorden hadde en koloni blåskjell klart å klore seg fast.
Ikke siden tidlig middelalder, da klimaet tillot vikingene å bosette seg på Island, Grønland og New Foundland, har blåskjell etablert seg så langt nord som Svalbard.
Skal blåskjell overleve, krever de vanntemperaturer høyt over det som har vært vanlig i norske arktiske farvann det siste tusenåret. Her var skjellene minst ett år gamle og hadde derfor minst en overvintring bak seg på skjæret. Det gjorde ikke forskernes undring mindre.
MEDIESENSASJON • Oppdagelsen fant raskt veien til Svalbardpostens spalter, og derfra til internasjonale nettsteder og nyhetsbyråer.
I journalistenes gjengivelser ble skjellenes tilbakekomst presentert som en indikasjon på globale klimaendringer.
Men ifølge biologiprofessor Geir Johnsen har funnet alene ingen slik beviskraft.
– Hadde vi funnet blåskjell på Svalbard ti år på rad, ville saken vært en annen, sier Johnsen. Men sommeren 2005 fant ikke forskerne skjell på Sagaskjæret. Det gjenstår ennå å se om de finner noen i år.
SVINGENDE HAVTEMPERATUR • Johnsen og kolleger ved Universitetssenteret på Svalbard, Universitetet i Tromsø og SINTEF Fiskeri og havbruk publiserte sine teorier om skjellfunnet i fjor høst.
Med referanse til satellittmålinger og oseanografiske målinger, konkluderer de med at tilbakekomsten skyldes svingninger i havtemperaturen: At Den norsk-atlantiske strømmen transporterte uvanlig mye vann nordover i 2002 og 2003 og at dette ga høyere overflatetemperaturer enn vanlig vest for Svalbard. Sommeren 2004 var vannet kaldere igjen.
De oseanografiske målingene viste også at varmt, saltholdig atlanterhavsvann fant veien helt inn i Isfjorden i 2002 og 2003. Dit ble vannet stuvet takket være mye nordavind – også det en forutsetning for skjellvekst på Sagaskjæret.
Men hvordan kom blåskjellene seg til Svalbard?
GJENSKAPTE REISERUTA • Larver fraktet fra norskekysten med den norsk-atlantiske strømmen, var eneste tenkelige svar. I Trondheim satt SINTEFs Dag Slagstad klar til å hjelpe sine forskerkolleger, utstyrt med en matematisk havmodell. Slagstad gjennomførte simuleringer som viser at skjell-larver fra Vesterålen sommeren 2002 ville ha klart å rekke fram til Svalbard på 60 dager som «gratispassasjerer» med strømmen.
– Dette er helt på grensa av den tida larvene har på seg før de må feste seg. Men flere av dem har åpenbart overlevd turen, sier professor Geir Johnsen.
For ham er det sjeldne skjellfunnet nok et bevis på at biologien er et finstemt instrument.
– Funnet viser hvor raskt biologiske forandringer inntreffer når det ytre miljøet endres, sier Geir Johnsen.
Av Svein Tønseth
