Ikke fuck med norsken min

Mange er bekymret for invasjonen av engelsk i norsk. De […]

Luftige «moves» ut av «halfpipen» i snowboardkonkurransen «The Arctic Challenge». Bildet viser en «backside air», med ekstra bra «tweak».
Foto: Scanpix

Mange er bekymret for invasjonen av engelsk i norsk. De frykter for norsk språk og kultur. Men ikke alle ligger søvnløse om natta av den grunn. Snarere tvert imot. Hvis de ikke får sove, er det fordi de er rasende fordi noen vil nekte dem å bruke de engelske ordene. På Institutt for moderne språk ved NTNU sitter Annjo Klungervik Greenall. Med doktorgrad i engelsk ville hun se nærmere på hva som ligger bak noen av holdningene våre til bruken av engelske låneord i norsk. – Jeg ble fascinert av det voldsomme engasjementet som legges for dagen, ikke minst fra dem som er for engelsk i norsk.

SKANDINAVISKE FORSKJELLER

Undersøkelser som ble gjort på nittitallet, viser at holdningen til engelsk innflytelse i eget språk varierer fra land til land. I Danmark var et stort flertall positive, og danskene har adoptert både skrivemåte og uttale av mange engelske ord direkte. I Sverige var holdningen helt motsatt, og et flertall ønsket å holde svensk rent for engelsk. Norge var mer i en mellomstilling. De fleste av de spurte hadde ikke gjort seg opp en mening, men av dem som mente noe, var flertallet mot. Unge var likevel mer positive enn voksne, menn mer enn kvinner og oslofolk mer enn folk fra små byer.

ORDLABBEN

Utgangspunktet for Greenalls undersøkelse var nettstedet Ordlabben, et samarbeid mellom Språkrådet og Dagbladet. Her inviteres alle til å komme med forslag til norske varianter av engelske ord og uttrykk som er i ferd med å erobre språket vårt.

– Den største gruppa er uten tvil dem som seriøst kommer med forslag til avløserord. Deretter kommer de useriøse som ofte foreslår komiske ord og uttrykk, og til sist kommer dem jeg kaller rebellene. De nekter å diskutere alternative forslag og avviser hele debatten som idiotisk, forteller Greenall.

ZIPOFF-BUKSE

For å illustrere forskjellen mellom de ytterpunktene, trekker hun fram ordet zipoff-bukse, denne buksa som ved hjelp av en glidelås rundt låret kan bli vekselvis kort eller lang. De seriøse fornorskerne foreslo for eksempel vårbukse, en bukse som er lang når det kaldt først på dagen, og kort etter hvert som temperaturen stiger, slik det ofte er om våren. Eller todelsbukse. Noen litt mindre seriøse foreslo bukser for dverger og normale. Opprørerne, derimot, avviste hele diskusjonen. «Dere er alle teite!! Som gidder å diskutere dette!!!!!!!!» «NEI!!! Ikke la språknissene sitte å konstruere kunstige ord, språk er et kommunikasjons- verktøy… Og jeg bare spør, hva er norsk?»

NORSK OG NORSK

Annjo K. Greenall mener at rebellene har et viktig poeng. Språket er alltid i utvikling. Og det vi oppfatter som norsk i dag, var i utgangspunktet ikke norsk. – Ta vårt egentlige språk, gammelnorsk. Det ble totalt fortrengt til fordel for et norsk bygd på lavtyske dialekter som følge av hanseatenes store innflytelse. Men ingen vil hevde i dag at vi ikke snakker norsk.

EI ROCKA DAME

Greenall mener at den kjente russiske filosofen Mikhail Baktin har gitt viktige bidrag til forståelsen av hvordan språket utvikler seg. – Han framhevet hvordan et fremmedord ikke bare påvirker språket det blir en del av, men like mye selv blir påvirket og formet, i en dialog med sine omgivelser. Ta for eksempel hvordan ordet rock er blitt videreutviklet til ordet rocka, ei rocka dame. Skulle vi prøve å oversette dette tilbake til engelsk, a rocky lady, gir det lite mening. Snacksy og hipt er andre eksempler.

KAMPEN FOR EGEN IDENTITET

Det er likevel neppe historisk kunnskap eller filosofiske betraktninger som skaper aggresjonen hos dem som vil bruke engelsk i norsk, mener Greenall. – Dette tror jeg handler om gruppeidentitet og opprør. Jeg vet ikke sikkert at opprørerne på Ordlabben er unge, men språkbruken tyder på det. For dem er det norske gammeldags, bondsk og naivt, mens det internasjonale representert ved anglo-amerikansk språk og kultur, er det motsatte – urbant og kult. Ved å bruke engelsk blir de medlemmer av noe større, noe som bryter grensene for det hjemlige, for foreldre, for autoriteter. Derfor blir de rasende når noen foreslår at de ikke skal få lov.

BYTTE AV SPRÅK

Greenall mener at vi ikke bør være altfor bekymret for engelske låneord i norsk.

– Men det er likevel vanskelig å si om omfanget er blitt så stort at det kan utgjøre en trussel for språket. Det man kanskje heller bør være bekymret for, er det som kalles domenetap, altså at norsk blir fortrengt til fordel for engelsk slik som vi ser ikke minst her på universitetet. Da snakker vi ikke lenger om et og annet ord og uttrykk, men om bytte av språk, at all undervisning og all forskning foregår på engelsk. Det er en helt annen trussel som vi nok bør ta på alvor.

ENGELSK ET NORSK SKRIFTSPRÅK

– Vi er på full fart inn i tospråksamfunnet med norsk og engelsk som skriftspråk side om side. Det mener direktøren for Språkrådet, Sylfest Lomheim. Og i mange sammenhenger tror han det må være slik. – Næringslivet trenger engelsk. Det samme gjør forskningen, men vi må jobbe aktivt for å sikre norsk som et likeverdig skriftspråk for framtida. Der ligger utfordringen.

Å LÅNE ER OK

Lomheim er ikke av dem som vil rense språket vårt for engelsk. Bruk av engelske låneord er en helt naturlig utvikling mener han.

– Slik har det alltid vært. Jeg tror ikke det er noen seriøs språkviter som mener at engelske låneord er en trussel mot det norske språket. At mange ikke-eksperter er urolige for ut viklingen, tror han mer er et spørsmål om manglende kunnskap. Å låne kan være OK. Ofte viser ungdommen stor kreativitet i bruk av språket. Så lenge det er gøy, er det greit. Men hvis de tror at de trenger engelsk fordi det ikke finnes gode norske ord, er det helt på jordet.

KAMPEN STÅR I BARNEHAGEN

Selv om det er greit å låne ord, og engelsk er nyttig og bra i mange sammenhenger, må det aldri få fortrenge norsk som skriftspråk slik at norsk bare blir talemål, understreker Lomheim.

– Det ville være en katastrofe. Derfor er utfordringen at den oppvoksende slekt lærer seg å sette pris på språket som rikt, morsomt og fullverdig. Å lære seg å lese og skrive er ikke nok. Dette dreier seg først og fremst om holdninger. Kampen om det norske skriftspråket står derfor i barnehagene og grunnskolen, mener Lomheim.