Forskning=sant?

Brukes forskningsresultater til å pynte på sannheten? Og er grunnforskere mest opptatt av å holde fast på gamle sannheter?

Ill. foto: Raymond Nilsson

Ill. foto: Raymond Nilsson

Vi så det på tv nylig: En ekspert på galaksers struktur og morfologi, dr. Halton C. Arp, mistet jobben da forskningen hans ga resultater som stred mot teorien om The Big Bang. I stedet for å gå ut fra at vi lever i et univers skapt av en kjempeeksplosjon, fulgte Arp alternative teorier. Etter en tid fikk han ikke innvilget nok tid ved teleskopet. Til slutt ble han anbefalt å avslutte arbeidet sitt. Kanskje var for mange rundt ham opptatt av at Big Bang-teorien besto? Kanskje var for mange stillinger og lønninger avhengige av at det ikke ble gjort endringer?

SANNHETEN

Eksempelet viser en av grunnforskningens irrganger: faren for at et fagmiljø heller konserverer kunnskap enn å drive nyutvikling. Rådende metoder og teorier oppfattes som sanne og ufravikelige. Det skrives doktoravhandlinger og opprettes professorater innenfor disse teoriene. Å slippe fram andre sannheter, ville på mange vis rive bunnen ut av eksistensen for denne generasjonen. Forskerne blir også sosialisert inn i en kultur der det kan bli en norm å meddele de positive resultatene, dvs. sikre funn, mens det blir unnlatt å si noe om usikre forhold. På det viset glemmer man å uttale at det finnes grenser for egen kunnskap.

Psykologiprofessor Ivar Bjørgen ved NTNU uttalte i en kronikk for ei tid siden at: «Egentlig burde dette ikke komme som noen overraskelse når en ser på ensidigheten i vår utdanning. Det farlige er at vi både forvalter denne viten og samtidig tjener som skjermer mot andre måter å se den på. Vanligvis er dette ikke bevisst, men grensene er subtile: Personlig karriere og utvikling blir styrt av det nåværende paradigme, og studenter og forskere må tilpasse seg for å bli akseptert. En kan bli stemplet som kjetter i vitenskapen på samme måte som i religionen.» Hver generasjon tror nemlig å ha funnet den endelige sannhet og at mengden med sannhet bare øker. Men det er ikke slik at vi stadig tetter igjen hull i kunnskapen og til slutt finner «the theory of everything». Vitenskap og teknologisk utvikling er med på å endre på terrenget. Derfor er det viktig å sette ord på usikkerheten og formidle også dette til publikum.

OPPDRAGSFORSKNINGENS FALLGRUVER

Grunnforskning har ikke økonomisk gevinst som mål, mens oppdragsforskning tar imot problemstillinger fra industri og myndigheter – som også betaler for jobben. Dette gir muligheter for manipulering. Forskeren kan tilpasse resultatene til oppdragsgiverens ønske. Oppdragsgiver kan formidle alt eller bare noe av resultatene. Matthias Kaiser i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi er en av dem som mener at en kobling mellom forskning og økonomisk/politisk makt lett kan true vitenskapelig kvalitet og åpenhet mot samfunnet. Han viser til at offentlige oppdragsgivere i noen tilfeller legger bort rapporter fordi disse «virker forstyrrende i forhold til politiske målsettinger.»

– Hvis resultater blir holdt tilbake fordi oppdragsgiver for eksempel ikke er fornøyd med sluttproduktet, begås det et absolutt brudd i forhold til forskningsetiske prinsipper. Det er med på å forringe både forskningens kvalitet og samfunnets tillit til forskningen, sier han. Professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, Jan Helge Solbakk, hevder også at forskningsresultater gjemmes unna i Norge. Han mener det skjer en systematisk underrapportering av negative funn – for eksempel funn av bivirkninger innen medisin. Tvil og usikkerhet, som ofte hefter ved mange forskningsresultater, blir usynliggjort. Solbakk mener det bør opprettes offentlige finansierte databaser for negative forskningsresultater, at kontroversielle forskningsspørsmål bør diskuteres i full offentlighet og at avhengigheten mellom forskningsmiljø og sponsorer av forskning må synliggjøres mer.

«Når alle innen et
forskningsfelt går i takt, blir jeg alltid litt engstelig.»
Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk, UiO

«I enkelte tilfeller kan offentlige oppdragsgivere legge bort rapporter fordi disse virker forstyrrende i forhold til politiske målsettninger.»  Matthias Kaiser, Den nasjonale forsknings-komiteen for naturvitenskap og teknologi

«I enkelte tilfeller kan offentlige oppdragsgivere legge bort rapporter fordi disse virker forstyrrende i forhold til politiske målsettninger.»
Matthias Kaiser, Den nasjonale forsknings-komiteen for naturvitenskap og teknologi

«Vår nåværende viten setter rammen for hva som kan forstås, observasjoner som ikke passer inn i kjent teori, eksisterer ikke i vitenskapelig forstand.»  Ivar Bjørgen, Professor i psykologi ved NTNU

«Vår nåværende viten setter rammen for hva som kan forstås, observasjoner som ikke passer inn i kjent teori, eksisterer ikke i vitenskapelig forstand.»
Ivar Bjørgen, Professor i psykologi ved NTNU

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KOMMERSIALISERING AV FORSKNING

Men hvor åpen skal man være om forskningsresultater? Både Norges forskningsråd og Nifu (Norsk institutt for studier av forskning og utdanning) har gått ut i mediene og advart mot forvitring av forskerkompetanse: Forskningsinstituttene publiserer så få forskningsresultater at virksomheten grenser mot konsulentvirksomhet, hevder de. Professor og direktør Roy Gabrielsen i Norges forskningsråd er en av dem som frykter at prinsippet om full åpenhet rundt forskning og resultater vil møte utfordringer framover idet universiteter og forskningsinstitusjoner knyttes sterkere opp mot økonomiske interesser. Større kynisme og mindre forskningsetisk bevissthet kan bli resultatet. I mange situasjoner står penger, patenter og bedriftshemmeligheter på spill. I prosjekter bestilt og betalt av industri og private aktører, kan forskerne selv tjene penger på sine resultater, og full åpenhet kan lett komme i konflikt med bedriftshemmeligheter og muligheter for egen vinning. Vil for eksempel en forsker som har basert økonomien sin på prosjekt fra et utviklet dataprogram, være kritisk til forskningsresultatene som programmet bygger på? spør Gabrielsen.

– At graden av oppdragsforskning øker i Norge, er en konsekvens av at næringsrettede institutt i Norge har lave grunnbevilgninger og krav om høye oppdragsinntekter, mener strategidirektør Gunnar Sand i SINTEF.

– En stiftelse som SINTEF får over 90 prosent av sin inntekt på oppdragsforskning. Konsekvensen er at mindre av forskningen blir publisert fordi mye er konfidensielt. Vi kunne ønske det annerledes, men dette er både spørsmål om oppdragsgivers syn og egen økonomi. Vi lever av egen finansiering, og publisering tar både tid og penger. En del miljø hos oss ser det så viktig å være med i internasjonale vitenskapelige miljø, at de tar denne kostnaden. Men vi må ha forståelse for de som ikke synes dette.

LIGGER ANSVARET HOS FORSKEREN?

Hvor langt strekker så forskerens ansvar seg til å formidle forskningsresultater? Forskerne sitter med fersk kunnskap på en rekke fagfelt som angår mange – som energispørsmål, sikkerhet i trafikken, helse, veibygging etc. Dagfinn Moe er trafikkforsker ved SINTEF. Han innrømmer at forskerrollen av og til er vanskelig.

– Når du har jobbet hele ditt yrkesaktive liv innenfor et fagfelt, vil du etter hvert skaffe deg en solid kunnskapsmengde på feltet. Spennvidden og erfaringen går ut over enkeltprosjektene. Jeg føler engasjement for fagfeltet mitt også utenfor arbeidstida – men hvor mye politi og rådgiver skal jeg da være? Forsker X utarbeider for eksempel en rapport som dreier seg om at visse tiltak i hurtigbåter kan bedre sikkerheten vesentlig. Rapporten blir levert til oppdragsgiver, men siden hurtigbåtselskapet er hardt økonomisk presset, blir både informasjon og tiltaket skrinlagt. Burde forskeren også føle ansvar for å informere offentligheten om temaet? I hvor stor grad hviler det et ansvar på denne yrkeskategorien på å formidle kunnskapen sin for dermed å gi politikere og andre beslutningstakere det beste grunnlag til å ta riktige beslutninger?

«I en del rapporter MÅ innholdet gå fra ekspert til ekspert. Det kan ligge ting her som den alminnelige mann ville misoppfatte.»  Sture Holmstrøm, Forsker, SINTEF IKT

«I en del rapporter MÅ innholdet gå fra ekspert til ekspert. Det kan ligge ting her som den alminnelige mann ville misoppfatte.»
Sture Holmstrøm, Forsker, SINTEF IKT

KLARE RETNINGSLINJER

Når det gjelder forholdet til oppdragsgiver, mener Moe at han har en klar vitenskapelig integritet, og at man aldri går inn for å innynde seg hos en oppdragsgiver.

– Konklusjonene skal leveres oppdragsgiver først. Så bestemmer han om dette skal formidles ut, eller om det er ok at vi gjør det.

– Men om dere leverer en rapport til oppdragsgiver med brennbart stoff, og dette holdes tilbake?

– Da må vi ta det opp med oppdragsgiver. Å bevare en dialog er viktig. Likevel har vi ikke sperre på å gå ut i mediene om vi ser det står artikler på trykk med direkte feil eller sammenblandinger på fagfeltet. Sture Holmstrøm jobber med tekniske sikkerhetssystemer i SINTEF. Som rådgiver til en oppdragsgiver synes han ikke det er problemer med å ha synspunkter. Men eksterne uttalelser krever at man må kunne generalisere problemstillinger ut fra erfaringer man har gjort for oppdragsgivere. Dette er det ofte ikke ressurser for å gjøre. – Det er klare retningslinjer i SINTEF for hva vi kan uttale oss om, og ikke, i mediene. Jeg kan for eksempel ikke gå ut som SINTEF-forsker og kritisere at industrien beveger seg i en retning som jeg mener er feil. Holmstrøm mener det er flere grunner til at noen rapporter må være fortrolige.

– I en del rapporter MÅ innholdet gå fra ekspert til ekspert. Det kan ligge ting her som den alminnelige mann ville misoppfatte. Vi kan også utvikle noe som blir et produkt i en bedrift. Om bidraget ikke kan patenteres, skal ikke konkurrentene ha tilgang. Eller vi sammenligner løsningsforslag fra flere leverandører til et oljeselskap. Her kan ikke info fra en leverandør flyte over til en annen. Strategidirektør Gunnar Sand i SINTEF støtter Holmstrøm og mener at ikke alt kan holdes fram for menigmann. – Men når det er sagt, så er det et problem at forskere deltar for lite i samfunnsdebatten. Norge preges i altfor stor grad av folk som synser om saker og ting, mens de som har reell kunnskap, holder seg unna. Dette kan føre til at viktige beslutninger fattes på et svakt grunnlag, sier Sand.

PRESS

Undersøkelsen «Oppdragsforskning: åpenhet, kvalitet, etterrettelighet» fra i år viser at forskere – mye oftere enn antatt – kommer i konflikt med sine oppdragsgivere. Så mange som 14 prosent har opplevd konflikt med oppdragsgiver i publiseringsfasen, og mange har villet hindre offentliggjøring. Ofte fører konfliktene til at resultatene ikke blir offentliggjort.

– Som SINTEF-forsker har jeg aldri opplevd press fra oppdragsgiver, men det kan være uenighet om formuleringer. Da går det på usikkerhet og tvil, sier Sture Holmstrøm, – og vi kan til slutt bli enige om å være uenige. Det kan også hende at enkeltpersoner trekker SINTEF inn i en bedrift eller organisasjon for å få fortgang på løsning av et problem. Når en rapport foreligger med anbefalinger fra SINTEF, er det ofte lettere å få rettet opp ting.

– Det er forståelig at det blir konflikter om forsker presser på å få publisert ting som oppdragsgiver har reservert seg mot å få ut, sier Sand.

– Et oppdrag kan jo rett og slett gå på å utvikle konkurransefortrinn for en bedrift, og da vil selvfølgelig innholdet i rapporten være konfidensielt. Men generelt sett synes faktisk mange oppdragsgivere det er ok at stoffet blir publisert og markedsført. Å bli del av den akademiske verden er viktig for å opprettholde kvaliteten på vitenskapelig forskning. Hvordan gikk det så med dr. Halton C Arp? Han hevder i dag å ha produsert nytt observasjonsmateriale som viser at Big Bangmodellen er død, men stoffet er vanskelig å få ut. Arp måtte også slåss hardt for å få sin siste bok publisert. I dag arbeider han i Tyskland hvor han har emeritus-status ved Max Planck Institut utenfor München.

BIG BANG I VITENSKAPEN Innenfor dagens kosmologi er det bred enighet om at Universet, slik vi kjenner det, startet fra en meget varm og tett tilstand, det såkalte «Big Bang». Halton C. Arp, sammen med Hoyle, Burbidge og Burbidge, framsatte en alternativ modell der dannelse av ny materie i Universet skjer kontinuerlig. Han hevdet at den nye materien kastes ut av galaksekjerner i form av kvasarer med en meget høy rødforskyvning. Denne rødforskyvningen blir etter hvert mindre, samtidig som kvasarene etter hvert omdannes til nye galakser.Dette er to av de 338 merkelige galaksebildene samlet av Dr. Halton C. Arp i hans «Atlas of Peculiar Galaxies».

BIG BANG I VITENSKAPEN
Innenfor dagens kosmologi er det bred enighet om at Universet, slik vi kjenner det, startet fra en meget varm og tett tilstand, det såkalte «Big Bang». Halton C. Arp, sammen med Hoyle, Burbidge og Burbidge, framsatte en alternativ modell der dannelse av ny materie i Universet skjer kontinuerlig. Han hevdet at den nye materien kastes ut av galaksekjerner i form av kvasarer med en meget høy rødforskyvning. Denne rødforskyvningen blir etter hvert mindre, samtidig som kvasarene etter hvert omdannes til nye galakser. Dette er to av de 338 merkelige galaksebildene samlet av Dr. Halton C. Arp i hans «Atlas of Peculiar Galaxies».