Maskinoverhaling

Av Harald Ericsson (1909–1972)

 

Livet gir gleder,

både små og store,

men knapt noen større

enn å ta maskiner fra hverandre

og sette dem sammen igjen.

Da må verdner og solsystemer

gi seg i sine sammenføyninger,

og delene sprer jeg rundt på sementgulvet.

Der ligger så universets faktorer

hulter til bulter til sist

som på den første dag,

og skaperverket kan ta til på ny

med akslinger og drev,

med bolter og skruer i hopetall,

lutret og gjenfødt i Whitesprit.

Så tørker jeg svetten med en tvistdott

og smiler med hvite tenner i et svart fjes,

smiler fordi jeg er svett og skitten

og fordi det blir orden under mine hender

—

og orden i meg selv.