Helt inntørka

Av Lisa Olstad

– Ja, det er fryktelig morsomt når vi får det til, stråler mannen som har brukt nøyaktig et kvart århundre av sitt yrkesliv på å drive vannet ut av maten vår. Kom aldri her og snakk stygt til professor Ingvald Strømmen (52) om instant-produkter! Ikke ett vondt ord, takk, om de tørre og steinharde små klumpene som etter en omgang i kokende væske omdannes til menneskelig føde. Strømmen er og blir posesuppens fremste talsmann. I prinsippet. På sitt eget middagsbord vil han helst se en dryppende feit og blodfersk kveite.

Bare tilfeldigheter

Mellom 20 og 30 prosent av verdens matvarer ødelegges på veien mellom produsent og forbruker. God konservering kunne gjort hele forskjellen. Det er sånn sett ikke så urimelig at et samfunnsengasjert menneske ser det som sin oppgave å gjøre noe med saken.

Matglad er professoren også, og blir blank i blikket når han skildrer den optimale kveitemiddag med vin i glasset og hyggelig selskap rundt bordet. Eller besøk på ett av Trondheims bedre spisesteder hvor kokken definitivt ikke bruker pulver som basis for saus og suppe. Men egentlig skyldes alt bare tilfeldigheter. I 1977 var det ledig et stipend på NTHs Institutt for kjøleteknikk, og den unge sivilingeniøren kunne gjerne tenke seg å ta en doktorgrad her, selv om han egentlig var fysikkutdannet.

Stipendet kunne for den del vært knyttet til nesten hva som helst – men så skulle det tilfeldigvis dreie seg om tørking av klippfisk ved hjelp av varmepumper. Og med det innledet Ingvald Strømmen sin forskerkarriere uti det kulinariske.

Siden har det ikke handlet om stort annet enn mat, enten han har skjøttet sin professorstilling ved NTNUs Institutt for energi- og prosessteknikk eller sin rådgiverstilling ved Sintef. Mat i Norge og mat i verden. Knitrende, knusprende og knastørr mat.

Den vidunderlige varmepumpa

– Nå er jeg ikke så inne på det ernæringsmessige, da, innrømmer Strømmen. – Det tar andre seg av. Det er tørkeprosessen jeg kan noe om.

– Varmepumper, fortsetter han henført. – Du, det er bortimot utrolig hva vi kan få til med varmepumper!

For den ukyndige iler vi nå til med å forklare. Det finnes i dag tre industrielle hovedmetoder for å tørke mat. Den ene kalles vakuum frysetørking. Her fjernes vannet fra varen ved at den først fryses ned og deretter utsettes for et vakuum. Metoden regnes for å være den beste, men er også den dyreste.

Så har vi varmluftstørking, som er billig men ikke særlig bra.

Den tredje og nyeste metoden bruker varmepumpe kombinert med det som kalles “fluid bed”. Det er en såkalt atmosfærisk frysetørking, som gir omtrent samme kvalitet som vakuum frysetørking. Her går varen i roterende kamre, der tørkeprosessen starter på minusgrader og ender med 20 pluss. Varmepumpa reduserer luftfuktigheten, kondenserer vekk vanndampen og tar vare på varmen. Billigere, enklere og langt mer energisparende.

Det var varmepumper Strømmen startet sin forskerkarriere med, og det er varmepumper som fortsatt står hans hjerte nærmest:

– Det er helt fantastisk at vi har klart å utvikle denne teknologien sånn at vi nå kan skreddersy kvaliteten på de tørkede produktene; at vi kan styre krymping, farge, hydrering og rehydrering ved hjelp av tørkebetingelser! Det er noe av det artigste jeg har opplevd som forsker.

– Og den største nedturen?

– At pilotanlegget vårt på Gvarv ikke helt funket for epler. Dessuten har vi ennå ikke fått til skikkelig juicepulver av appelsin. Veldig ergerlig, medgir Strømmen.

Men i prinsippet kan omtrent all mat med stort hell tørkes, bare den ikke er altfor feit eller altfor søt. – Skjønt, vi har fått til ål, kommer professoren på.

Erter fra Ungarn hjem til deg

På det ungarske slettelandet finner vi Europas beste matjord. Her gror mais og paprika, løk og poteter, erter og gulrøtter. Her er det geografisk nærhet til mange travle europeere som ikke alltid har tid til å lage middag av ferske råvarer. Og her er det – mellom oss sagt – også nok av billig arbeidskraft.

Her kom Ingvald Strømmens nyeste baby til verden i oktober. Den bærer navnet Agro Aroma Nagyátad, og er et selskap etablert av Felleskjøpet, firmaet Dtech as og en ungarsk hermetikkprodusent. Før jul skal selskapets flunkende nye fabrikk stå ferdig. Og før neste år er omme, skal de store, internasjonale leverandørene av næringsmidler årlig få minst 700 tonn tørkede grønnsaker herfra. Noe som utgjør det tidobbelte i fersk tilstand. Så havner de til slutt på din og min kjøkkenbenk, i form av en pose fra Toro eller Nestlé.

Nå verken kan eller vil Strømmen ta på seg hele farskapet for lille, snart store, Agro. Men han har vært med på å utvikle varmepumpene til anlegget. Og han er medeier i Dtech som er et firma basert på nettopp den tørketeknologien NTNU og Sintef har utviklet.

Professoren tror Ungarn-prosjektet kan bli en suksess:

– Det er oppsiktsvekkende at vi kan produsere så høy kvalitet så billig!

– Så nå blir du en rik mann, Strømmen?

– Nei, nei, nei, blånekter han. – Jeg eier bare en prosent eller to, og det kan godt ende opp i null. Hvis jeg hadde vært opptatt av penger, ville jeg heller vært på heltid i Dtech. Men det er så fabelaktig artig å få i gang noe nytt!

Gi oss et image!

Og dermed har professoren elegant manøvrert samtalen dit han vil ha den, til sin største kjepphest nest etter maten og varmepumpa: gründervirksomhet.

Som entusiastisk styreformann i Innovasjonssenter Gløshaugen er det hans drøm og mål å få andre forskere i gang med nyskapingsprosjekter og kommersiell virksomhet.

– Jeg blir så stimulert av å se at noen tenker offensivt, at forskning bli satt ut i praktisk bruk. Vi har et fantastisk potensial ved NTNU; og at ansatte og miljøet som helhet kan tjene noen kroner, er flott. Det er ingen mening i at pengene bare skal gå til rike investorer. Gi oss et image av å være et nyskapingsuniversitet! formaner han.

Drømmen om fjellet

– Unnskyld, hender det aldri at du tenker på annet enn jobben?

– Rett som det er. Jeg har kone, fire barn og ett barnebarn, og hytte i Stuggudalen. Dessuten liker jeg å være i form. Har sluttet å jogge, men trener jevnlig på treningsinstitutt. Og så leser jeg Tor Jonsson i ledige stunder. “Kven skal eg takke for det eg fekk sjå, sola gå under og berga bli blå….”, jeg kan visst hele “Til ein namnlaus” utenat. Han levde et trist liv, Tor Jonsson, men var en mann som kunne dikte om livets verdier

– Og hvis du fikk oppfylle en drøm, bli noe helt annet…?

– Jeg er vel ikke langt unna en idealtilværelse som jeg har det nå. Men jeg skulle gjerne hatt mer tid til å gå i fjellet. Lange skiturer. Bestige topper. Bade i Rotoa. Bygge ut hytta. Sitte på hyttetrappa og lese dikt eller krim eller bøker om tindebestigere. Nå vet jeg det: Jeg ville vært fjelloppsynsmann!