Yrker med mer enn 80 prosent kvinner er blant annet helsefagarbeider, sykepleier og barnehagelærer/førskolelærer. Det er disse kvinnene som i størst grad utsettes for et diffust og lite relevant HMS-arbeid. Illustrasjonsbilde: Thinkstock.

Tunge løft i hms-arbeidet

Kronikk publisert 09.11.16

  • Portrett av kvinne


    SINTEF Teknologi og samfunn

Kroppslig slitasje etter vibrasjoner fra arbeidsmaskiner er yrkessykdom. Slitasje etter pasientløft er det ikke.

Sykepleiere i sykehus tror HMS handler om pasientsikkerhet. Rektoren på barneskolen tror HMS er begrenset til å sikre saga i sløydsalen. Men dette er feil.

HMS-arbeid er innsatsen som skal gjøres for å sikre ansattes helse og velferd. Pasientsikkerhet er for eksempel en del av kvalitetsarbeidet, og ikke en del av HMS-arbeidet. Prosedyrer og rutiner for brannsikkerhet, sikker oppbevaring av kjemikalier og farlige stoffer er bare en liten del av HMS-arbeidet. Den store delen, som altfor ofte utelates, handler om hvordan de ansatte har det i arbeidshverdagen.

Sikkerhet – ikke bare i mannsbastioner

Det sterke fokuset på sikkerhet kommer fra oljesektoren, bygg- og anlegg, industri og andre mannsdominerte næringer, der skader, ulykker og nesten-ulykker er viktige utfallsmål. I offentlig sektor, og særlig i kvinneyrkene, er risikobildet helt annerledes. Risikofaktorene for ansattes helse og velferd er knyttet til tidspress, stor fysisk belastning over lang tid, dårlige pausemuligheter, lav bemanning, rotete arbeids- og oppgaveorganisering og svak ledelse. Det er dette som skaper arbeidsrelatert sykefravær i kvinneyrkene. Utfallene er typisk belastningsskader og ikke ulykker. Det er disse risikofaktorene HMS-arbeidet må innrettes mot. Men slik er det ikke i dag. Dersom disse faktorene ikke inkluderes som risikofaktorer i HMS-arbeidet, blir det heller ikke arbeidet systematisk med dem.

HMS-begrepet trenger oversettelse

Det er myndighetene og partene i arbeidslivet som ikke har tatt jobben med å oversette HMS-begrepet fra industri og privat sektor til offentlig sektor og de store kvinneyrkene. I dag er nesten halvparten av de sysselsatte i Norge kvinner. Yrker med mer enn 80 prosent kvinner er blant annet helsefagarbeider, sykepleier og barnehagelærer/førskolelærer. Det er disse kvinnene som i størst grad utsettes for et diffust og lite relevant HMS-arbeid. Arbeidsplassene til disse store yrkesgruppene finnes i hovedsak i offentlig sektor.

Yrkessykdom – men ikke for kvinneyrker

En av årsakene til at HMS-arbeidet ikke tas på alvor i kvinneyrkene, kan være at den type skade som de ansatte har risiko for, ikke er godkjent som yrkessykdommer. NAV skriver blant annet følgende i et rundskriv som inneholder kommentarer til forskrift om yrkessykdommer: Det er medisinsk akseptert at mange slitasjelidelser skyldes påvirkninger/belastninger som arbeidstakeren blir utsatt for under utførelsen av sine arbeidsoppgaver. Tungt og ensidig arbeid over tid kan f.eks. forårsake belastningsskader i nakke, skuldre, rygg, hofter, knær o.l. Slike slitasje/belastningslidelser faller generelt utenfor forskriften. De vil heller ikke kunne godkjennes som yrkesskade. Sykdommer i armer og hender forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy vil imidlertid kunne godkjennes.

At slitasje på grunn av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner er omfattet av ordningen, men ikke slitasje på grunn av for eksempel mange tunge pasientløft, er en hån mot de mange kvinnelige ansatte i helse- og omsorgssektoren. At kvinner i større grad enn menn får såkalte diffuse sykdommer og oftere enn menn får symptomdiagnoser, forsterker problemet kvinnene får med å bevise yrkesrelatert sykdom. Et dårlig utviklet diagnosesystem for kvinnesykdommer får altså konsekvenser for kvinners forsikring mot helseskader i arbeidslivet. Men det sender også sterke signaler til arbeidsgiver om hva som er viktig å prioritere. Arbeidsgivers forebyggende arbeid og satsning på HMS-arbeid styres i stor grad av lovverket.

Høy pris å betale for enkeltindividet

Sykefraværet i kvinneyrkene er betydelig høyere enn sykefraværet i de mannsdominerte yrkene. Industrien og de teknologiske yrkene har identifisert reelle risikofaktorer og rettet innsatsen mot disse, mens offentlig sektor og kvinneyrkene ligger langt bak. Risikofaktorene er delvis identifisert, men innsatsen er i liten grad rettet mot disse. HMS-arbeidet settes sjelden i sammenheng med turnusplanlegging, bemanningsplaner og arbeidsorganisering. Det er dette som påvirker ansattes helse og velferd i kvinneyrkene.

Myndighetene, partene i arbeidslivet og andre leter etter feil og mangler ved kvinnene som utfører arbeidet, heller enn å legge forholdene til rette for gode arbeidsplasser uten for stor belastning på den enkelte ansatte. Prisen som betales er høyt sykefravær og mange utslitte kvinner.

Innlegget sto første gang i Dagens Næringsliv lørdag 5. november 2016 og gjengis her med DNs tillatelse.